nattens listelanging.

og siden jeg er så himla godt i gang skal jeg jammen skrive litt til. jeg skal lage en liste. og ja, lister er muligens like tullete som de bildene man en gang tok av sine tær, på forskjellige steder. men det er noe man må gjøre. og tær på bilder er ikke så verst. av og til.

altså.
jeg eeeelsker ostesmørbrød. og farris. og tåka som har vært den siste uka, som legger seg just perfekt rundt alle øyene slik at man kan se sjøgrensa som går over i fantasiland.

vinden, jeg elsker vinden! den er enda varm! mild! den løfter hodet mitt ut av kroppen og funker nesten like bra som neste ting jeg også elsker; hodepinetabletter! halleluja opp og i mente for acetylsalisylsyre. og ibuprofen.

mhmhm. pai. herligland det er godt med pai. ass. pai er knall.

og hest. er best. ingen protest.
jeg tror hest er bra mot alt. depresjon, og depresjon, og mmm, og alt som henger sammen med depresjon og andre psykiske jævelskaper som jeg ikke kommer på akkurat nå. Hest er føkkings best.

og hund! herrefred, hund burde være på blå resept. hund og hesteridning. og massage. og badstu!

hummerfiske. lyrefileter. elgjakt. rypemiddag. granskog. storm i trærne. susanne sundfør med the brothel.

oooh, det var en fin avslutning.

blahblah

guht så mye svada man kan babble opp på en blogg. jeg tror jeg vil slette noen innlegg som jeg ikke liker. men bare de jeg ikke kan stå for, de jeg syns er skammelige, og som jeg kan klare bedre.


der er lov det, er det ikke?

uansett, det er dødsvanskelig å skrive blogg. jeg trodde ikke det var det. jeg trodde at dere bloggskrivere hadde et overskudd av tanker og ideer og tulleting som dere bare Måttttte dele med verden, en indre rivende driv som ikke roet seg før teksten lå til allmenn beskuelse. men jeg tror jeg tok feil.

for jeg klarer det ikke. å skrive altså. der er jo dritvanskelig! å ta seg tid. å ha tid. å sette seg ned, skru på maskina som jeg typisk just har skrudd av, å gidde å stå opp av senga, og ja, det er som regel der det ligger, jeg gidder jammenmeg ikke stå opp og skrive det jeg egentlig har lyst til for jeg sover jo nesten! og søvn, det tuller man ikke med. man står ikke opp når man nesten holder på å sovne. det er som å banne i kirka. eller rape i begravelsen. uhørt. for søvn er viktig.    mm,. for meg.

og hva blir så neste tanke? jo, hva er det jeg har som jeg så gjerne vil dele? hva er min Måttttedeletanke som er så innmari viktig?
vel, jeg vet ikke.
jeg digger responsen. den er jo grei. jeg Diggggger responsen deres, tankene dere har om det jeg har skrevet, følelsen av at noen andre skjønner just hvordan jeg har det, eller just den tanken, det er knall å få forståelse og annerkjennelse på slike ting.
men hva mer er det? et hemmelig behov for å bli kjent? et hemmelig behov for å bli en slik superkjent anonym blogger som skriver de der skarpe kommentarene til hverdagslivet og kanskje så kommer jeg på bloggtoppet10 eller hva det heter, og hurramegrundt, nei.

det er det at noen liker, forstår, er enig, uenig, smilefjes eller, nokengang, whatnot, som gjør at man gidder å skrive. ikke sant?

det er det at jeg har ei vennine som er tusen ganger bedre enn meg til å skrive, ordlegge seg, formulere tankene sine, og mine, og hun skriver alltid Hurra! når jeg endelig får huet ut av fuen og skriver. og så tror jeg på henne. det er jammen ikke verst. jeg tror seriøst at hun liker det jeg skriver. ihvertfall noen ganger.

kanskje det er derfor, altså.

de vennene som skriver hurra! og jippi! og gleder meg! til ting vi skal finne på. til ting jeg har sagt. til ting jeg er. de vil man gjerne skrive mer for. være mer for.

sa da får man vel ta det inn over seg, og skjønne at man faktisk er ønsket. at det ikke alltid er ok å ikke være der. for man kan jo heller sove formiddagslur. eller rettetterjobbenlur. istedet for.

aviser og denslags. (skavlandmåten suger)

"det er tilfredstillelsen av å ha fått all veden i hus," sa min far, "så kan heller vinteren komme,
vi skal ihvertfall ikke fryse."
jeg spurte ham hvordan han har klart å hugge, butte, bære, og stable all denne veden, i alle disse årene. uten hjelp fra sine døtre.
(i og med at døtre ikke gjør sånne ting. vi gjør noe annet. ikke noe annet viktig, men noe annet. hadde vi vært gutter så hadde vi nok blitt halt med opp på heia. lært oss gleden av forsørgende rutinearbeid, slik at vi tilslutt hadde dratt opp frivillig når bestefar sier at nå er det på tide å ta frem saga.)

"Rutinearbeid der enkle oppgaver gjentas kan skape en glede som imidlertid ikke ser ut til å ha noen særlig appel hos de fleste unge. Nevrovitenskapen peker på at dersom slike aktiviteter skal bli gledesfylte, må de innarbeides i mentale strukturer og bli en del av identiteten. Det tar ofte lang tid, men når slike koplinger er etablert, framstår aktivitetene lettere som meningsfulle." Magasinet, 11 juni 2011 "Når hodet jobber medstrøms" av Sigrid Møyner Hohle.

Det har vært en avishelg. jeg elsker helgeaviser, lange smarte kronikker, intervjuer og portretter av mennesker som kan innmari mye om alt av emner og temaer. Papirutgaven er forbeholdt helgene, resten av uka sitter jeg med nesa i nettavisene, dagbladet, vg og aftenposten. og BBC, og Der Spiegel, noen ganger, hvis det er noen internasjonale saker jeg vil lese mer om.

Jeg har lært meg å aldri lese kommentarene, hvis du ikke vil miste håpet på mennesket, på fred og forståelse, respekt, og alle andre gode viktige ord som gjør at vi kan leve i dette rare samfunnet sammen, så ikke, aldri noen gang, les kommentarene i nettavisene.
Det glipper noen ganger, jeg ruller nedover sida, øynene hekter seg fast i et ord, jeg leser videre og plutselig er jeg på nippet til å begrave meg i sofaen og aldri stå opp mer, løpe ut i gata og leke foran bilene og rope høyt det går til helvete, se på disse folka, se hva de skriver, de er jo galne, folk er onde og slemme og alt håp er ute.

Men som sagt, jeg har lært meg å la være.

I aftenposten var det et intervju med forsvarsminister Grete Faremo. Av en eller annen grunn så liker jeg dama, sånn instinktivt. Jeg har ikke sett henne så ofte på tv. Eller lest mye av det hun har sagt, og ment og gjort, bare det vanlige som oss allmennfolk får med seg gjennom det normale nyhetsbildet. Jeg bare liker henne. Og ble derfor begeistret da jeg så at det var en lengre reportasje om henne. Smarte folk, jeg liker smarte folk med vanskelig svar som man må tenke lenge over, jeg liker å vite at folk i viktige, livsviktige posisjoner i samfunnet er kloke, ettertenksomme og reflekterte mennesker. Noe jeg tror hun er. Hun virker slik. Dessuten virker hun stein tøff. Som i hardbarka skikkelig tøff dame. Bein i nesa og så videre.

Problemet er bare, og jeg velger å kalle det Skavlandmåten, problemet er disse idiotiske fordummende helsikens dusteSkavlandspørsmålene/ og -avbrytelsene som ødelegger for all mulighet dama har til å briljere med det hun kan og vet. Jeg husker desverre ikke hva journalisten heter, men hadde det vært ei dame så hadde det blitt rabalder, hva var det nå han skrev, jo, Faremo svarte på et spørsmål og alt journalisten gadd å skrive var sin egen reaksjon, ikke begeistring, ikke nysgjerrighet, ikke oppfølgende spørsmål, neida, han falt av. han datt ut av ressonementet hennes, han gadd ikke ta seg bry med å skrive det, slik at vi som lesere kunne fått vite noe mer, istedet skrev han, nedlatende, arrogant og whatnot, at han datt av lasset, eller hva pokker det var for noe. (jeg finner ikke avisa, jeg finner ikke reportasjen på nett, jeg beklager!) Just som å se Skavland i aksjon, mannen hadde besøk av gud og hverman og jeg orket ikke se hvordan han plumpet ut med det ene latterlige spørsmålet etter det andre. Jeg sjekker gjestelista hans og det vrir seg i meg, alle de smarte folka, alle de smarte tankene man kunne fått. sukk.

forplantningsbehov eller kåtskap

jeg er serrrrriøst kåt.
ofte.
jeg ser på folk og tenker på hvordan det hadde vært å pule dem. jeg tenker på puppenes mykhet og pikkens diameter, jeg forestiller meg å dra av genseren og la hende stryke over kroppen, kjenne hud mot hud, lukte i nakken, smake, kjenne noen inni meg, kjenne den andres kåthet og lidenskap..

jeg tror det er livmoren min som roper hallo-.
HALLLLLOOOO roper hun, mine eggstokker og mine stakkars egg som blir færre og færre, de brøler høyt:

KAN BIOLOGIEN FÅR LITT OPPMERKSOMHET HER VÆRSÅSNILL!?

jeg prøver å temme dem med min rosa dildo og mine daglige inntak av progesteroner.
det hjelper ikke. jeg er fremdeles stein kåt. litt for ofte. og for all del, den er ikke kjønnsbestemt. ja, du ville kanskje trodd det, siden jeg nevner de månedlige lystene og så videre, men min kåtskap er altså ikke det. pule, sier den bare. hvem som helst. pul.
kanskje det er noe galt med meg. jeg tenkte det. noen dager. inntil jeg tok motet til meg og luftet mitt "problem" til venner. de har det også slik. jeg er ikke aleine. verden er kåt. vi er kåte. vi vil pule, bli fylt opp, få orgasme. igjen og igjen.

andre dager ser jeg ikke folk, min kjære tante spurte meg, ja, var det noen kjekke der, noen fine, noe tiltrekkende (og ja, jeg tror hennes livmor roper like høyt som min.. )
jeg tenkte, og tenkte, og husket ikke et eneste ansikt, kropp eller klær. folk var ikke tilstede akkurat den dagen. søstrene ovary hadde en pause, ikke vet jeg hvorfor, siden de aldri egentlig skal være i arbeid, (se progesteron og østrogentilførsel) og siden jeg egentlig ikke er så veldig kjønnsbestemt, men kanskje jeg er det likevel. kanskje jeg (les, de) vil forplante meg.

uuuh. nei.

det finnes nok av barn som allerede er født. jeg trenger ikke gi verden nok en forbruker.
dessuten har jeg ikke behov for å videreføre genene mine. eller alt slitet de første, eeh, to tre fire fem årene? deretter hormonalderen. og hva-skal-jeg-bli-alderen, og så videre.

det eneste er den følelsen jeg får når jeg får andres barn til å le, smile, få latterkrampe, slutte og grine, sove på skulderen min..
den følelsen kunne jeg gjerne hatt oftere.

høst del tre

når har man blitt for gammel? jeg vet ikke hvilken aldersgruppe, hvilken frihet jeg skal forholde meg til. jeg er omringet av mennesker med så forskjellige liv i forhold til mitt liv, at jeg blir usikker på hvem mine sammenlignbare mennesker skal være.

jeg har ei nabo med mann, barn og det mest uryddige huset jeg noen gang har vært innom. hun sa, kanskje bare på spøk, at hun vurderte å teipe fast tissen til sønnen. slik at han tisset i bleia, og ikke i senga.
mine andre bekjente/venninner har ett barn+, og gjerne partner, eller nesten partner, og de har ihvertfall hus, og ofte en jobb, og jeg har ingenting.

men jeg vet ikke om jeg vil ha det. alt det der. jeg vil ha en jobb for jeg blir gal av løsdriveri, men resten? jeg vet ikke. jeg er livredd for denne komfortabelfella som heter Norge. denne lille gropen man har havnet i når man snakker om hva som mangler med huset, med hagen og generelt av materielle ting, hva som mangler av partnerens innsats o gfølelsesmessige respons og sex. eller mest av alt, hva som feiler meg, som gjør at jeg ikke gjør det jeg egentlig vil.

men man elsker jo komfortabelfella; den handler om trygghet, stabilitet, hverdag og hobbyer som jeg ikke har drevet med på uendelige tider, den handler om sopp, hest og bjørnebær, og en vidunderlig tilfredshet med tingenes tilstand.

jeg vet ikke. i sannhet. siden evig lenge siden, jeg vet faenikke.

høsten del to

jeg er knallgod med sauer 200 str. og .22kaliber også. jeg er generelt skikkelig god på skyting.

ridningen derimot har fullstendig forlatt meg. selv om det hjalp med støvler.

da jeg spurte en venn om han ville bli med på skytebanen var hans første spørsmål, ja skyter dere med M16 eller?

hm?

M16? killermaskin? som i maskingevær? ja sa han. M16, helt vanlig. kan skru av automaten vettu, sa han.

hm. nei, det tror jeg ikke. vi skyter med sånne rifler. du vet, når man skyter elg. eller ryper. eller noe som ikke er folk. killingmaskins er for amerikanere.

så det heter sauer fant jeg ut. riflene. 6,5kaliber. det betyr at kula er 6,5mm stor. i diameter.
i motsetning til .22kaliberen, som er ei vanlig salongrifle. med sånn små patroner.

og for de som ikke vet det, nordmenn i krig skyter folk med AG-3ere.

høsten ved sjøen

Jeg har plukket blåbær og bringebær, og snart er bjørnebæra modne. Jeg løper i oppoverbakker og i strandkanten, og går krokbøyd for å komme frem til soppen som holder til på de rareste steder.

Holsteiner, Hanoveraner, Belgisk varmblods og ridelærer som ikke kjefter. men jeg er så dårlig at det er mer slit enn morsomt. så jeg skal ri oftere. hele tiden. om jeg får lov.
jeg sitter som en potetsekk full av stivelse og uten noe som helst balanse, herregud jeg knekker ryggen på dette dyret tenker jeg og flere dager etterpå gjør det vondtvondt godt i musklene.

jeg liker skitne hender og møkk under neglene, lyden av hest, lukten av hest, oppbretta gamle gensere og spon på sokkene.