singel husstand.

Er det altså slik det er?
Man er aleine når man våkner, går, kommer hjem, spiser middag, ser på tv, går og kommer fra trening, ser en film, leser en bok, drikker et glass vin,
ler høyt av noe man ser på tv og skriver det på FB, for det er jo så morsomt, har dere sett det, legger ved en link, fikk du det med deg, det var kjempemorsomt! Je! Latter og samme humor er det beste jeg vet, hahaha skriver jeg på WF, sjekk NRK1 akkurat nå, knallgøy! sender en melding på mobilen bare sånn i tilfelle hun ikke er på internett akkurat da, og OMG, sa han virkelig det jeg tror han sa, fulgte du med, sa han virkelig det, han er jo helt på vidda, man kan jo ikke si slikt!, tenker jeg i huet mitt,

og hoisann, her er det jammen tomt.

Som regel syns jeg det er digg. Men noen ganger om kvelden, da er det skikkelig drit.

nyttårsønsket

Jeg skulle gjerne spurt den kloke kona om jeg like gjerne kan rulle inn teppet og takke for meg, eller er det en aldri så liten mulighet for at det går?
Bare et lite glimt, et bittelite håp, en anelse om at joda, det går greit, det kommer til å gå, du kommer til å klare deg, være noen, gjøre noe, livet ditt kommer til å ha en betydning. For noen.

Da kan jeg heller klare å være ubrukelig i noen år til. Så lenge det går tilslutt. Liksom.

nattens listelanging.

og siden jeg er så himla godt i gang skal jeg jammen skrive litt til. jeg skal lage en liste. og ja, lister er muligens like tullete som de bildene man en gang tok av sine tær, på forskjellige steder. men det er noe man må gjøre. og tær på bilder er ikke så verst. av og til.

altså.
jeg eeeelsker ostesmørbrød. og farris. og tåka som har vært den siste uka, som legger seg just perfekt rundt alle øyene slik at man kan se sjøgrensa som går over i fantasiland.

vinden, jeg elsker vinden! den er enda varm! mild! den løfter hodet mitt ut av kroppen og funker nesten like bra som neste ting jeg også elsker; hodepinetabletter! halleluja opp og i mente for acetylsalisylsyre. og ibuprofen.

mhmhm. pai. herligland det er godt med pai. ass. pai er knall.

og hest. er best. ingen protest.
jeg tror hest er bra mot alt. depresjon, og depresjon, og mmm, og alt som henger sammen med depresjon og andre psykiske jævelskaper som jeg ikke kommer på akkurat nå. Hest er føkkings best.

og hund! herrefred, hund burde være på blå resept. hund og hesteridning. og massage. og badstu!

hummerfiske. lyrefileter. elgjakt. rypemiddag. granskog. storm i trærne. susanne sundfør med the brothel.

oooh, det var en fin avslutning.

blahblah

guht så mye svada man kan babble opp på en blogg. jeg tror jeg vil slette noen innlegg som jeg ikke liker. men bare de jeg ikke kan stå for, de jeg syns er skammelige, og som jeg kan klare bedre.


der er lov det, er det ikke?

uansett, det er dødsvanskelig å skrive blogg. jeg trodde ikke det var det. jeg trodde at dere bloggskrivere hadde et overskudd av tanker og ideer og tulleting som dere bare Måttttte dele med verden, en indre rivende driv som ikke roet seg før teksten lå til allmenn beskuelse. men jeg tror jeg tok feil.

for jeg klarer det ikke. å skrive altså. der er jo dritvanskelig! å ta seg tid. å ha tid. å sette seg ned, skru på maskina som jeg typisk just har skrudd av, å gidde å stå opp av senga, og ja, det er som regel der det ligger, jeg gidder jammenmeg ikke stå opp og skrive det jeg egentlig har lyst til for jeg sover jo nesten! og søvn, det tuller man ikke med. man står ikke opp når man nesten holder på å sovne. det er som å banne i kirka. eller rape i begravelsen. uhørt. for søvn er viktig.    mm,. for meg.

og hva blir så neste tanke? jo, hva er det jeg har som jeg så gjerne vil dele? hva er min Måttttedeletanke som er så innmari viktig?
vel, jeg vet ikke.
jeg digger responsen. den er jo grei. jeg Diggggger responsen deres, tankene dere har om det jeg har skrevet, følelsen av at noen andre skjønner just hvordan jeg har det, eller just den tanken, det er knall å få forståelse og annerkjennelse på slike ting.
men hva mer er det? et hemmelig behov for å bli kjent? et hemmelig behov for å bli en slik superkjent anonym blogger som skriver de der skarpe kommentarene til hverdagslivet og kanskje så kommer jeg på bloggtoppet10 eller hva det heter, og hurramegrundt, nei.

det er det at noen liker, forstår, er enig, uenig, smilefjes eller, nokengang, whatnot, som gjør at man gidder å skrive. ikke sant?

det er det at jeg har ei vennine som er tusen ganger bedre enn meg til å skrive, ordlegge seg, formulere tankene sine, og mine, og hun skriver alltid Hurra! når jeg endelig får huet ut av fuen og skriver. og så tror jeg på henne. det er jammen ikke verst. jeg tror seriøst at hun liker det jeg skriver. ihvertfall noen ganger.

kanskje det er derfor, altså.

de vennene som skriver hurra! og jippi! og gleder meg! til ting vi skal finne på. til ting jeg har sagt. til ting jeg er. de vil man gjerne skrive mer for. være mer for.

sa da får man vel ta det inn over seg, og skjønne at man faktisk er ønsket. at det ikke alltid er ok å ikke være der. for man kan jo heller sove formiddagslur. eller rettetterjobbenlur. istedet for.

fjortiser/ungdomskolelærer

veldig ofte, nesten flere ganger i uka, tenker jeg med lettelse i hjertet at herreguud, jeg er så glad jeg ikke er fjortis. jeg er så glad det ikke er meg mer, jeg er ferdig med det, jeg overlevde, vi overlevde, vi er de gamle, tøffe, de som ser strenge og sure ut, bare fordi.

det henger et bilde av meg over databordet, jeg har en gammel slitt hettejakke, som jeg elsker den jakka, jeg har på meg grønne john lennon-solbriller og en blå sekk med brune plastikkskinnkanter og et lite norskt flagg som merkelapp. jeg tenner et lys i ei kirke i London. jeg er ikke lenger fjortis, jeg er eldre en fjortis på det bildet, for jeg tenner lys for farmor, og hun døde etter at jeg sluttet å være fjortis. men det henger igjen enda. jeg ser det på holdningen, den venstre armen som konstant ligger over brystene, eller magen, eller det som måtte usynligjøres, den lutende holdningen, følelsen av å være så stor, jeg ser på megselv og jeg skjønner ikke hvorfor jeg brukte så mye tid, jeg skulle så gjerne gjerne gjerne fjernet det, jeg brenner hull i bildet med ønsket mitt, meg jeg klarer ikke å navngi det, den tingen, den store ubevegelige altoppslukende følelsen av for mye. for mye meg. for mye verden. for mye hvem,hva,hveeem,hvordan, jeg er.

jeg tente lyset og snakket litt med farmor. jeg savner deg, farmor, fremdeles, jeg savner stemmen din, den papirtynne huden på hendene, hvordan du står lent inntil dørkarmen når du røyker rød pall mall og stomper sneipen i ovnen. det luktet aldri røyk hos deg, noen ganger når jeg åpner nattbordskuffa som står ved senga mi så kjenner jeg et glimt av deg. men det varer ikke lenge. jeg lener meg tilbake og prøver å holde lukta i nesa, jeg prøver å ikke puste, men så må jeg jo sjekke, kanskje er det mer lukt der ute som jeg kan trekke inn i hjernen min og fremkalle følelsen av deg. farmor min.

jeg står og tenner et lys i ei svær kirke i london, jeg ligger på den rosa ubehagelige og deilige sofaen din, jeg leser i hjemmet, jeg får penger til å kjøpe løvstek i pita på bensinstasjonen på andre siden av gata, jeg er en eneste klump fjortis. jeg puster, svetter, ånder, stinker av fjortis, jeg er for stor for meg selv, jeg er for mye for meg, finnes det en mer selvsentrert og introvert periode en å være ungdom.

megmegmegmegmeg
full av smertesmertesmertesmertegledehysterisklattermegmegmegsmertesmerte
og alt samma uten ord.
herrreeeguuuhd jeg har så vondt av ungene mine. søte uskyldige drittunger. jeg har lyst til å adoptere halve ungdomskolen snart.

regntrøtt

betyr det at jeg har en innholdsløs og lite meningfull tilværelse når jeg klokken halv seks strekker på meg og tenker, faen jeg kan ikke legge meg enda.

kveldene er noe kjedelig tull. jeg ser film, leser bøker, ser på tv, det er så mørkt ute jeg orker ikke gå ut, jeg blir deprimert av å se ut bare, det er så møørkt, jeg hater regn, jeg elsker snø. snø snø snø som dekker til den mørke asfalten, som legger fotballbanen i skimrende grått månelys, som knirker under føttende og faller i hodet på meg når jeg trasker i skogen. hvit våt og deilig.

jeg burde egentlig ligge i dvale, men mer enn ti timers søvn tar knekken på ryggen min, så jeg kan ikke gå og legge meg enda. selv om jeg fint kan sovne. og sove sove sove bort regnværet, våkne en gang i februar for å reise en tur til spania, sovne sovne sovne igjen, og våkne når våren kommer. når hestene løper og bukker og sparker i lufta av glede over å komme ut, når jeg kan ta av meg skoene og fryse først etter kanskje fem minutter med deilig gress mellom tærne.

Dette livet og alt hva det rommer er forgjengelig. sier wiki.

dette er mitt første nye år hvor jeg ikke legger planer. jeg har ikke kjøpt en ny totusenog11 skitdyr coleskindagbok. selv om den sikkert staves annerledes enn som så. jeg har ikke sittet i vinduskarmen og tenkt over livet kjærleika, døden og havet, jeg har ikke tenkt til å slutte røyke(med det første), ikke tenkt til å forandre livet mitt, flytte et nytt sted, begynne på nytt.

jeg har ikke egentlig tenkt på det nye året.

hvilket egentlig er litt underlig, siden jeg som regel kjøper nye blanke ark og dyre penner etter hver ferie. jeg begynner et nytt liv, et nytt kapittel, et nytt megselv hver gang jeg har vært hjemme. og kommer hjem. altså, hver gang jeg har vært borte.

hm.
hmmmm. (tenkepause inkludert fruktsalat med søt krem)

jeg har ikke bodd hjemme siden jeg var seksten. men jeg har begynt på nytt ørten ganger siden den gang. hver ferie, ikke bare hvert nye år;, hver ferie har jeg begynt på nytt, bare spør min gamle samboer og kjære vennine S, jeg begynner på nytt, SÅnn slik livet mitt bli nå, SÅnn skal jeg være, gjøre, takle og oppleve ting. Ny Person. hver gang.

men det funker selvfølgelig ikke. jeg har ikke klart å meditere gjevnlig på ti år. jeg blir ikke tynnere. det er lenge siden jeg løp tretusen meter på femten minutter. og når siste hvite måned var orker jeg ikke engang å tenke på.

men denne gang gikk jeg glipp av begynnelsen. jeg oppdagen det fire dager inn i dette nye fantastiske året, åherligland, det er totusenogelve, jeg blir... ... gammel. voksen.
noe nytt kan skje! ny! bli! ny! hark.

tenkte jeg, mens jeg drakk min øl på det ene utestedet her, ehm, hjemme.

jeg har ikke tenkt at jeg må bli ny, forandre meg, bli bedre, snillere, mer gavmild, rausere, gohjerta, åpnere, mer politisk og samfunnsmessig bevisst, jeg har ikke tenkt at jeg gjør for lite.
at jeg er for lite.

jeg er akkurat nok. nå. det er nok. for nå. det er slik det er , og det skal faenmeg være helt ok, for en gangs skyld. så samvittigheten kan holde seg til helsike langt borte.

det er helt greit. akkurat nå.

høst del tre

når har man blitt for gammel? jeg vet ikke hvilken aldersgruppe, hvilken frihet jeg skal forholde meg til. jeg er omringet av mennesker med så forskjellige liv i forhold til mitt liv, at jeg blir usikker på hvem mine sammenlignbare mennesker skal være.

jeg har ei nabo med mann, barn og det mest uryddige huset jeg noen gang har vært innom. hun sa, kanskje bare på spøk, at hun vurderte å teipe fast tissen til sønnen. slik at han tisset i bleia, og ikke i senga.
mine andre bekjente/venninner har ett barn+, og gjerne partner, eller nesten partner, og de har ihvertfall hus, og ofte en jobb, og jeg har ingenting.

men jeg vet ikke om jeg vil ha det. alt det der. jeg vil ha en jobb for jeg blir gal av løsdriveri, men resten? jeg vet ikke. jeg er livredd for denne komfortabelfella som heter Norge. denne lille gropen man har havnet i når man snakker om hva som mangler med huset, med hagen og generelt av materielle ting, hva som mangler av partnerens innsats o gfølelsesmessige respons og sex. eller mest av alt, hva som feiler meg, som gjør at jeg ikke gjør det jeg egentlig vil.

men man elsker jo komfortabelfella; den handler om trygghet, stabilitet, hverdag og hobbyer som jeg ikke har drevet med på uendelige tider, den handler om sopp, hest og bjørnebær, og en vidunderlig tilfredshet med tingenes tilstand.

jeg vet ikke. i sannhet. siden evig lenge siden, jeg vet faenikke.

høsten del to

jeg er knallgod med sauer 200 str. og .22kaliber også. jeg er generelt skikkelig god på skyting.

ridningen derimot har fullstendig forlatt meg. selv om det hjalp med støvler.

da jeg spurte en venn om han ville bli med på skytebanen var hans første spørsmål, ja skyter dere med M16 eller?

hm?

M16? killermaskin? som i maskingevær? ja sa han. M16, helt vanlig. kan skru av automaten vettu, sa han.

hm. nei, det tror jeg ikke. vi skyter med sånne rifler. du vet, når man skyter elg. eller ryper. eller noe som ikke er folk. killingmaskins er for amerikanere.

så det heter sauer fant jeg ut. riflene. 6,5kaliber. det betyr at kula er 6,5mm stor. i diameter.
i motsetning til .22kaliberen, som er ei vanlig salongrifle. med sånn små patroner.

og for de som ikke vet det, nordmenn i krig skyter folk med AG-3ere.

crazy heart

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.

tosidighet

jeg sitter oppå ham og kjenner hodet stange så langt inn det kan, han når den absolutte bunnen i meg, det er nesten så jeg har lyst til å legge en pute mellom lårene mine og hoftene hans, jeg lener meg fremover og hviler hendene på brystkassa, prøver å ta av litt av tyngden, men hendene hans drar meg ned og løfter meg opp og de drar meg ned de presser meg ned over pikken hans, hele han fyller hele meg, jeg er en eneste stor beholder av pikk. hodet hans ligger til siden, han blunder øynene og har sexgrimasen rundt munnen, det er et ansiktsuttrykk som ikke finnes noe annet sted, sexansiktet, litt hovent, som om noe rett innenfor huden ønsker å sprenge gjennom, ut gjennom øynene hans, så han må holde dem lukket inntil han kan la det strømme ut av pikken sin i stedet. håret mitt henger kjafsete ned rundt ansiktet mitt, det klister seg i svetten og jeg setter meg opp for å lage en hestehale, han griper fatt i brystene mine og klemmer, knar, han drar i brystene mine og jeg tenker at det er jammen rart de ikke revner, kanskje det er det de burde, revne og falle av, så kan jeg legge dem igjen her når jeg går, de er jo ikke til så veldig mye nytte for meg bortsett fra når han kjærtegner dem. jeg hører lyden av hånd mot hud og kjenner den varme svien av håndavtrykket hans mot låret mitt, det gjør vondt og godt på samme tid, snu deg rundt sier han og griper fast i håndtakene mine, jeg sitter fremdeles på pikken hans og svirrer rundt som en snurrebasse, han drar føttene mine bakover så jeg må lene meg fremover og holde fast i beina hans, jeg liker den stillingen det er noe med vaginaen min og bøyningen på pikken hans som skaper en slik deilig friksjon, jeg stønner og fører hendene hans til rumpa mi, han adlyder og løfter meg opp og ned opp og ned, gud så hårete bein han har, jeg kunne ønske de var lengre slik at jeg kunne tatt en ordentlig håndfull og revet til, jeg strammer grepet rundt de beinete leggene og senker tempoet, ikke enda, jeg er ikke klar enda, jeg ser ned mellom beina mine, jeg ser den våte pikken gli inn og ut av vaginaen min, ballene har krøpet opp mot skrotum og er harde og skrukkete, skvapp skvapp sier det hver gang huden min treffer hans, skvapp skvapp, saftene mine har gjort det vått, eller er det svette, nei det er nok musejus, jeg setter meg tilbake og rir ham, jeg gnikker underlivet mitt frem og tilbake slik at pikkehodet hans treffer et eller annet sted der inne som gjør vondt og godt på samme tid, det er voldsomt så mye som gjør godt, som også gjør litt vondt, herregud så godt det var da det renner av meg, kroppen min liker tydeligvis dette, det begynner å boble å krible å stramme seg, jeg lener meg bakover og støtter meg på armene hans, han støter inn i meg, jeg kunne ønske jeg var litt sterkere, litt mykere og bøyelig så vi kunne fortsatt i den stillingen, men snart tar krampa tak i lårmuskelen, helsike, jeg hyler og prøver å rette ut beinet og jeg snur meg rundt mot ham, han ligger med munnen åpen, svetten glinser i panna og øyene er smilende slørete, jeg kysser ham og vi ruller ut av senga. ølflaska som stod på nattbordet triller under senga og jeg ser ut av vinduet mens han tar meg bakfra, gud det begynner å bli lyst alt, jeg lar to fingre sirkulere rundt klitoris mens han støter inn i meg, rytmisk, inn ut inn ut, han tar tak i håret mitt og drar hodet mitt bakover, jeg kommer, stønner han og det går ilinger i skjedeveggene mine og og ja, litt til, der ja, ja ja jahhh.. mhmm.

tette dager

det handler om å ikke skru alarmen på snooooooooooze.
det handler om å ikke sette seg i badekaret, men stå oppreist og ta en dusj. det handler om å ikke spise frokost hjemme for da blir jeg så trøtt, ikke lese aftenposten eller dagbladet på nettet, ikke snakke med noen på nettet, det handler om å kommer seg ut av senga og ut av huset. resten går relativt fint for verdens deiligste bikkje er på besøk hos søstrene. så jeg drar ikke hjem etter middag kl halv ett, jeg går tilbake til biblioteket (sub) og blir der til ca kl fem. da drar jeg hjem til min vennine som har sin herlige datter på ferie hos Oma. jeg sover en time, hun løper en time, deretter går vi til biblioteket på klinikum.
det er fint. det er en deilig følelse av samhold og vennskap, vi er studenter, vi leser spiser og drikker.
når klinikum stenger kl ti drar min vennine hjem, jeg drar tilbake til sub og leser til klokken tolv halv ett. vel hjemme drikker jeg mengder med kakaomelk og spiser knekkebrød med gauda eller brunost. og så ser jeg på west wing.

jeg vet jeg egentlig burde sove for lenge siden, men jeg vil bare se gjennom notatene jeg skrev i dag, og fordi jeg ikke er helt sikker på om jeg helt har forstått det, så sjekker jeg like greit i boka, og når den først er åpen ser jeg alt jeg enda ikke kan. og dermed må jeg sitte kald og naken på sengekanten en time og lese, selv om jeg jo egentlig var på vei i seng,