you are marvelous

your life is your life
don’t let it be clubbed into dank submission.
be on the watch.
there are ways out.
there is a light somewhere.
it may not be much light but
it beats the darkness.
be on the watch.
the gods will offer you chances.
know them.
take them.
you can’t beat death but
you can beat death in life, sometimes.
and the more often you learn to do it,
the more light there will be.
your life is your life.
know it while you have it.
you are marvelous
the gods wait to delight
in you.

singel og venneløs.

det er lett å lure på hva man feiler når man går ut, prater med folk, men jeg er da en oppadgående person som kan snakke med fremmede mennesker og allikevel, uansett, på tross av all min eventuelle alkoholbaserte selvtillitt, og ja jeg trenger noen ganger alkolohol for å tørre å møte fremmede mennsker, så er det jammen vanskelig å ikke få dårlig selvtillitt og føle seg som den største dusten av alle når, og jeg kødder ikke, bachelor i tvfagjenta jeg kjøpte øl til, og hadde hatt en morsom samtale med ute da vi røykte, tar imot øllen og sier at hun egentlig sitter med noen andre, jeg er her egentlig med vennene mine, og at, men joda, du studerte hva sa du.

herreguuud, hva faen er det som feiler folk!

så jeg så på henne og sa, guri det var ikke slik ment, kos deg med øllen sammen med vennene dine, jeg går ut og tar en røyk jeg. og følte meg som verdens største klovn.

off.

er det slik vi oppfører oss mot mannfolk vi ikke vil snakke med? er det slik jeg er mot folk jeg ikke gidder snakke med?
Men jeg ha da blitt en av dem, jeg Er en av dem, de litt innpåslitne kjedelige menneskene som finnes over alt, de som desperat vil ha noen å henge med, å være sammen med, de er skjønner ikke hint eller avvisning, de som tar kontakt, kjøper øl og sier, så kan du kjøpe den neste, og så vil de prate, og det er fullstendig uinteressant det de snakker om, eneste man vil er å være med venner, men så kjøper denne personen øl og så føler man seg litt forpiktet til å stå der, og

O M G

 det er tydeligvis det jeg er. en av dem.

mhm.


så jeg går hjem og trøstespiser pai. mens jeg tenker på alle de kloke menneskene som er vennene mine.
og konkluderer med at, føkk ju ditt kjipe kvinnfolk, jeg er smartere enn deg, mer sexy enn deg, og min verdi ligger i hva mine venner syns. og de er driiiitkule.

så det så.



(konsekvensen av den siste setningen kan vi heller ta opp en annen gang.)

hudløs høst 1.

en liten bit av epidermisen min er skrapt av, på høyre hånds pekefinger, venstre side av intermediærleddet. et helt uanseelig sted på mitt største organ. jeg har aldri lagt merke til dette punktet på min pekefinger, før epidermisen ble skadet og jeg nesten hver bidige time kommer borti noe med den. konsekvent. pekefingerens intermediære phalang blir ubegripelig mye mer bruk enn vi tror. den tar imot enorme påkjenninger hver eneste dag.
au, sier jeg, når jeg rydder ut av oppvaksmaskina, knytter skolissene, henter ved, kler på meg, lager mat, leiter etter røykpakka i regnjakkelomma, auauauaaah, pokker heller.

jeg blødde ikke, jeg bare skrapte av huden på en skarp kant da jeg skulle binde bikkja fast til en stolpe.

det er ingen som vil tenke at det lille riftet kan være til slikt et bryderi. hvis i det hele tatt noen legger merke til det. som sagt, huden er et stort organ, det er nok av andre ting å legge merke til.


jeg vil sannsyligvis bli mottatt med en lettere hånlig latter, og bli fortalt jeg er litt for ømfintlig hvis jeg skulle nevne det for noen. at det faktisk er ganske slitsomt å være hudløs. om enn på et så lite punkt.
jeg kan jo gjøre noe for å beskytte meg. ta på et plaster for eksempel. en liten tapebit ville nok hjulpet mot den ytre belastningen.
kunne ønske det fantes plastertape mot mer en bare mangel på epidermis.
 men det går jo over alt samma. huden gror igjen. det tar bare tid.