singel husstand.

Er det altså slik det er?
Man er aleine når man våkner, går, kommer hjem, spiser middag, ser på tv, går og kommer fra trening, ser en film, leser en bok, drikker et glass vin,
ler høyt av noe man ser på tv og skriver det på FB, for det er jo så morsomt, har dere sett det, legger ved en link, fikk du det med deg, det var kjempemorsomt! Je! Latter og samme humor er det beste jeg vet, hahaha skriver jeg på WF, sjekk NRK1 akkurat nå, knallgøy! sender en melding på mobilen bare sånn i tilfelle hun ikke er på internett akkurat da, og OMG, sa han virkelig det jeg tror han sa, fulgte du med, sa han virkelig det, han er jo helt på vidda, man kan jo ikke si slikt!, tenker jeg i huet mitt,

og hoisann, her er det jammen tomt.

Som regel syns jeg det er digg. Men noen ganger om kvelden, da er det skikkelig drit.

singel med hund.

i neste leilighet må bikkja ha muligheten til å hvile hodet på stolryggen og se ut av vinduet. det gjør vondt i hjertet når hun ser inn i den hvite veggen.

fjortiser/ungdomskolelærer

veldig ofte, nesten flere ganger i uka, tenker jeg med lettelse i hjertet at herreguud, jeg er så glad jeg ikke er fjortis. jeg er så glad det ikke er meg mer, jeg er ferdig med det, jeg overlevde, vi overlevde, vi er de gamle, tøffe, de som ser strenge og sure ut, bare fordi.

det henger et bilde av meg over databordet, jeg har en gammel slitt hettejakke, som jeg elsker den jakka, jeg har på meg grønne john lennon-solbriller og en blå sekk med brune plastikkskinnkanter og et lite norskt flagg som merkelapp. jeg tenner et lys i ei kirke i London. jeg er ikke lenger fjortis, jeg er eldre en fjortis på det bildet, for jeg tenner lys for farmor, og hun døde etter at jeg sluttet å være fjortis. men det henger igjen enda. jeg ser det på holdningen, den venstre armen som konstant ligger over brystene, eller magen, eller det som måtte usynligjøres, den lutende holdningen, følelsen av å være så stor, jeg ser på megselv og jeg skjønner ikke hvorfor jeg brukte så mye tid, jeg skulle så gjerne gjerne gjerne fjernet det, jeg brenner hull i bildet med ønsket mitt, meg jeg klarer ikke å navngi det, den tingen, den store ubevegelige altoppslukende følelsen av for mye. for mye meg. for mye verden. for mye hvem,hva,hveeem,hvordan, jeg er.

jeg tente lyset og snakket litt med farmor. jeg savner deg, farmor, fremdeles, jeg savner stemmen din, den papirtynne huden på hendene, hvordan du står lent inntil dørkarmen når du røyker rød pall mall og stomper sneipen i ovnen. det luktet aldri røyk hos deg, noen ganger når jeg åpner nattbordskuffa som står ved senga mi så kjenner jeg et glimt av deg. men det varer ikke lenge. jeg lener meg tilbake og prøver å holde lukta i nesa, jeg prøver å ikke puste, men så må jeg jo sjekke, kanskje er det mer lukt der ute som jeg kan trekke inn i hjernen min og fremkalle følelsen av deg. farmor min.

jeg står og tenner et lys i ei svær kirke i london, jeg ligger på den rosa ubehagelige og deilige sofaen din, jeg leser i hjemmet, jeg får penger til å kjøpe løvstek i pita på bensinstasjonen på andre siden av gata, jeg er en eneste klump fjortis. jeg puster, svetter, ånder, stinker av fjortis, jeg er for stor for meg selv, jeg er for mye for meg, finnes det en mer selvsentrert og introvert periode en å være ungdom.

megmegmegmegmeg
full av smertesmertesmertesmertegledehysterisklattermegmegmegsmertesmerte
og alt samma uten ord.
herrreeeguuuhd jeg har så vondt av ungene mine. søte uskyldige drittunger. jeg har lyst til å adoptere halve ungdomskolen snart.

høst del tre

når har man blitt for gammel? jeg vet ikke hvilken aldersgruppe, hvilken frihet jeg skal forholde meg til. jeg er omringet av mennesker med så forskjellige liv i forhold til mitt liv, at jeg blir usikker på hvem mine sammenlignbare mennesker skal være.

jeg har ei nabo med mann, barn og det mest uryddige huset jeg noen gang har vært innom. hun sa, kanskje bare på spøk, at hun vurderte å teipe fast tissen til sønnen. slik at han tisset i bleia, og ikke i senga.
mine andre bekjente/venninner har ett barn+, og gjerne partner, eller nesten partner, og de har ihvertfall hus, og ofte en jobb, og jeg har ingenting.

men jeg vet ikke om jeg vil ha det. alt det der. jeg vil ha en jobb for jeg blir gal av løsdriveri, men resten? jeg vet ikke. jeg er livredd for denne komfortabelfella som heter Norge. denne lille gropen man har havnet i når man snakker om hva som mangler med huset, med hagen og generelt av materielle ting, hva som mangler av partnerens innsats o gfølelsesmessige respons og sex. eller mest av alt, hva som feiler meg, som gjør at jeg ikke gjør det jeg egentlig vil.

men man elsker jo komfortabelfella; den handler om trygghet, stabilitet, hverdag og hobbyer som jeg ikke har drevet med på uendelige tider, den handler om sopp, hest og bjørnebær, og en vidunderlig tilfredshet med tingenes tilstand.

jeg vet ikke. i sannhet. siden evig lenge siden, jeg vet faenikke.

diamonds and rust

men du, jeg ville bare si det, jeg vet det kanskje ikke passer, det passer vel egentlig aldri, men jeg må si det. det er viktig.
det er ingen som, det er bare, du er den enste som gjør meg svimmel når vi kysser. ja, sånn som på film, de gamle filmene, de i svart hvitt, de som handler om kjærlighet og lidenskap og der hvor alle bare lever følelsene sine, det er sånn, når du kysser meg. det finnes ingen andre. og, når jeg er med deg, når du holder rundt meg, når jeg ligger ved siden av deg, når jeg følger blodårene dine med fingrene mine så føles det som om alt er helt ok, ingenting galt kan skje, for jeg er med deg. jeg kan klare alt, jeg kan takle alt, for det er oss. når du smiler. når du ser meg.
jeg vet det ikke passer, kanskje det aldri vil passe, men sånn er det. det er bare du. så hvis du vil, hvis du kjenner den følelsen du også, bare litt, et sted der inne, så håper jeg du vil. prøve.
en gang til. jeg er ihvertfall her.

crazy heart

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.

iiiiieeeeee

http://www.youtube.com/watch?v=pT5F63ISfNk&feature=PlayList&p=31604799A89E3E7D&index=7


fortsettelse kommer. (fikk ikke til å lime den inn)

tjueti

jeg behøver ikke rydde inn linsesuppa som står på nattbordet ved siden av sofaen, heller ikke dataen, askebegeret eller firkløveren jeg kjøpte på taxfri. bikkja er på ferie hos søstrene og koser seg sikkert gluggihjæl foran peisen. jeg har julelys i kaminen som jeg ikke for lov til å prøve å fyre i en gang, og jeg føler meg innmari aleine.

men det skal bare vare tre uker. så skal jeg tilbake. det er innmari fint der hjemme. det er avslappende, jeg skjønner hver eneste usagte setning og hvert eneste ord. jeg skjønner ansikter som rynker seg og måten de puster ut på, jeg skjønner hvordan de går, hva slags klær de har på seg, og hvordan de svarer kassadama. det er tusen bittesmå ting som jeg skjønner hjemme, som gjør livet ukomplisert og enkelt. her nede skjønner jeg ikke det. jeg blir lei meg når de roper, selv om jeg egentlig vet at det ikke er roping slik som i norge, jeg blir lei meg når de svarer skarpt tilbake, selv om jeg vet at jeg ikke må bry meg om det, de er bare overveldet av noe som er annerledes.

det er som å være sammen med en hårsår, selvhøytidelig overfølsom venn som misforstår alt du sier. det er slitsomt. krevende. de daglige morsomhetene blir det aldri latter av.
det er noe jeg har begynt å sette innmari stor pris på, den lette tonen, ironien, vitsingen vi har der hjemme. "hva, ser jeg ikke ut som en student?" kan man si og smile, og man vet at responser er smil og latter tilbake. her nede blir de småhysteriske og roper at selvfølgelig kan man ikke vite det DU MÅ JO VISE LEGITIMASJON!
der hjemme kan man spørre mennesket bak kassa om det er helt heeelt sikkert at det ikke går/finnes/er mulighet for/unntak for.. etelleranna, og de sjekker ekstra for deg. de ringer til noen, eller de spør noen, eller de svarer hyggelig, desverre, det er ikke mulig. her nede roper de JEG HAR JO AKKURAT SAGT DET TIL DEG, DET GÅR IKKE!

det er sjelsettende. derfor gjentar jeg meg selv.

men det er her jeg vil være. i landet med høyttalende utropstegn og redsel for kaos. jeg skal lære det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg vil.
og viktige ting kan godt bli gjentatt.

dager uten fus (mistet brillene)

verdens søteste boxer ligger ved siden av meg og snorker. hun lukter godt. varmt, havre med honning. jeg har en julestjerne i vinduet og en vissen på bordet. jeg har spist for mange brente mandler og røykt for mange sigaretter.

jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. det er som et lite stikk rett gjennom solar plexus, med en nål så tynn og skarp at man ikke merker at noe er galt før det har spredt seg. man har sett det på film, ikke sant? hvordan noen blir stukket eller bitt av noe kjempefarlig, og det sprer seg fra såret, oppover armen, halsen, nedover kroppen, inn i kroppen, og plutselig er det som var et vanlig menneske blitt noe helt annet. det er litt slik.

jeg er på vei til å glemme hvordan det er å ikke ha det slik som nå. det er fryktlig kjipt. jeg husker fremdeles gleden, den er ikke helt borte enda, men jeg ser ikke gjennom den lenger. verden mistet skimmeret som gjør at livet er håndterbart.

jeg skjønner at gleden er borte med at jeg blir fryktelig lei meg over ingenting; min hissige medbeboer svarer skarpt på et spørsmål. dårlig samvittighet; det er skittent i ganga og det er min feil. selv om det ikke er det. jeg er overbevist om at jeg aldrialdrialdri kommer til å klare
noe.
jeg kommer til å ende opp ufaglært, feit og ensom.
depresjoner går aldri over.
aldrialdrialdri over.
alltid tilbakevendende helvete.
jeg prøver å beskytte meg selv, jeg koser med bikkja og prøver å få hjertet mitt til å forstå, virkelig forstå det fornuften sier. men det funker ikke.

og tilslutt glemmer man. jeg går tur og prøver desperat å gjenkalle følelsen av å gå den nøyaktig samme strekningen med de nøyaktig samme klærne og være ikke-deprimert. men brillene er føkkings borte.

det finnes fremdeles latter, smil og kjærlighet, men alt er grått.

Bygda lll. (Døden)

Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.

Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.

Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.

Kjærleik! Juhu!

(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack

toommmmm

når man kikker ut av vinduet og merker først at tida har gått fordi bikkja brummer og vil tisse. når man stopper opp i butikken og merker at man har stått der for lenge når ryddedama som begynte i andre enden kremter høyt for at du skal bestemme deg hvilket smør du skal kjøpe.
når man svarer fint, det går fint. eller når man svarer nei, eller joda mhm, men aner ikke hva som er problemet og har ihvertfall ingenting å si om det. når man tar seg selv i å tømme askebegrene for andre gang den dagen, og man er den eneste som har stumpet dem fulle. når det fineste som finnes er regnvær, vind, bladene som faller, sjøluft og man har lyst til å forsvinne opp ut bort.

da er det fint med fine nye sanger.

det skulle staa kjärleik her men,

det er som aa höre gamle sanger om igjen. Noen sanger som ikke slipper, de ligger gjemt i hylla, gjerne i blandt andre sanger og andre minner man egentlig ikke har lyst til, eller kommer paa at man kan höre igjen. Men saa sniker de seg inn, gjennom en soundtrack paa en eller annen daarlig tvserie, noen som nynner paa noe som ligner paa noe du egentlig ville glemme. Det er saa enkelt. det sniker seg innpaa, og plutselig er man tilbake i gamle dager i gamle fölelser.

Jeg venter tydeligvis paa noe som ikke kommer til aa skje. Jeg ventet paa at varmtvannet skulle varme soverommet mitt, jeg ventet paa sofaen min, naa venter jeg paa bordet som skal gjöre alt lettere. Jeg har alltid ventet paa noe, vaskemaskinen, mikroen, oppvaskmaskinen, stövsugeren, linsene eller termosen, et eller annet noe som gjör at hvis jeg endelig faar det, saa blir alt lettere. Da klarer jeg aa lese like lenge som jeg önsker, jeg klarer aa bare röyke ute paa balkongen, jeg klarer aa staa opp klokken seks og legge meg klokken ni. Og slik driver jeg paa, aar etter aar etter aar. Er det rart jeg drömmer meg bort i vampyrer og evigheten?

Jeg pröver aa tenke som cesj skreiv, at det er förste forsök, for ingenting var noen gang slik som dette. Men det var jo det, det er jo det hver gang, for jeg blir jo ikke kvitt det, jeg forandrer meg for hvert bilde, men jeg er jo den samme hele tiden.

I fölge buddismen er disse bildene et bevis for hva vi ikke er, konstante, vi er ikke de samme, ingenting er likt, det er bare aa se paa bildet, jeg kikker paa bildene av oss og jeg tenker herregud jeg hadde kinn, jeg hadde de kinnene man har naar man er ung. naa har jeg bare konjunktivitt fra helvete, röykerynker og ti kilo mer. jeg er den samme, pluss litt til.

hva med den hersens kjärleika da.
hva med den?
lengte og lengte og lengte etter noe som ikke fikser det som egentlig ikke funker.

I`m back on boogiestreet.

velsignede lovnader.

jeg kommer ikke unna, jeg lengter hele tiden, jeg trodde det skulle bli en klisje, jeg trodde det skulle bli anstrengende og tragisk, jeg trodde seriøst at jeg skulle gremmes, bittelitt.
men det jeg gjør er å grine når de holder tale, danse med alle som vil, snakke tull med bordkavaleren og reise meg opp og si; du er mer som en bror. jeg elsker deg, og den kjærligheten dere deler gjør meg lykkelig.

jeg vil også. jeg vil også ha noen som sier jeg skal elske deg for resten av livet, jeg skal holde sammen med deg, jeg skal stå ved din side, jeg skal elske deg når vi krangler og når du er syk, jeg skal elske deg når du griner, når du kjefter og klager, jeg skal være med deg, for alltid, i gode og onde dager.

jeg vil også ha en slik. og jeg vil si det tilbake. jeg vil reise meg opp i min fine kjole, se ut over menneskene jeg elsker og si til den personen jeg elsker med hele meg, at jeg vil dele livet mitt. jeg vil dele hele meg for å være sammen med deg. jeg vil elske deg når jeg kjefter og når jeg griner, jeg vil elske deg når du skuffer meg og jeg kjeder deg. jeg vil elske deg når du er lei av meg, når du er syk og når du er lykkelig. jeg vil dele meg med deg. livet mitt. fremtiden min. med deg.

deretter vil jeg ha ørten deilige barn og en adoptert mammy som kan passe ungene når jeg redder verden.

det er en fin illusjon. det er en fin drøm.

jeg vet ikke om jeg tror på det. denne kjærligheten. men jeg tror på ritualer. jeg tror på høytid og løfter og ringer.

glimt

jeg møtte en som lignet på deg for noen dager siden. jeg så det ikke på begynnelsen, men da han smilte, da han bøyde hode ned og lo lavt og da han så på meg med øyne som glitret så sank magen min ned i underlivet og jeg måtte trekke pusten. hele resten av kvelden gjorde jeg det jeg kunne for å se det en gang til. jeg ville aller helst bare sitte stille og se på ham, jeg ville ihvertfall ikke se på den andre personen som har en merkelig uvane med å stikke ut tunga si i hytt og pine. jeg ville bare høre den lune latteren og se hele ansiktet forandre seg, øyene ble små klemmer slik som dine blir, de glitret slik dine gjorde, munnen, alt, det var så likt. jeg fikk ham til å le flere ganger, jeg snakket om fysikk og membraner og tidsreiser. noen ganger, hvis jeg prøver hardt, så kan jeg faktisk være ganske morsom. så han lo og jeg spiste ham opp. det smakte deilig av minner og melankoli. det smakte av leppene dine, lukten av halsen din, enkelheten når du holdt rundt meg. øl og min dårlige røykeånde, mykt intenst, hendene dine på kroppen min lukten av huden din på fingertuppene mine.

og nå da jeg fikk en mail fra deg kan jeg lukke øynene og så er du her igjen. du lukter så ubegripelig godt. vi danser til musikken du gav meg og vi drikker pastis. jeg tenker at du er sexy når du danser, jeg kunne ønske jeg hadde mooves slik du har, jeg kunne ønske jeg hadde musikkinteressen slik du har, jeg skulle ønske du kunne snakke om kulturelle konstruksjoner og kjønn, politikk og sånt. og at jeg kunne snakke om det som interesserer deg. jeg kunne ønske alt var helt annerledes enn det er.

men bare en liten stund.

overens.

jeg lengter tilbake, eller kanskje jeg bare tenker tilbake til gangene da jeg gikk i skogen som liten. da jeg var for liten til det meste, men med altfor store følelser. jeg blunder øynene og kjenner meg igjen i kroppen min slik den var da, jeg kjenner klærne jeg gikk med, skoene jeg hadde på meg, hvordan jeg hoppet over vannpytter og strakte hendene mine ut for å kjenne på grantrærne jeg gikk fordi. det er en stillhet over minnene, en tomhet som fremdeles er en del av meg. det var en følelse uten navn, uten beskrivelse, det var vel ikke egentlig en følelse, det var vel heller fravær av følelser, og alt uten ord. jeg kjenner på kroppen min som allerede da var for stor og påtrengende, den tok for mye plass og passet ikke, hverken til meg eller der hvor jeg hadde den, bevegde den, den var ikke min jeg var bare plassert oppi den og jeg måtte hele tiden forholde meg til den og til omgivelsene, jeg måtte alltid passe på hva kroppen min gjorde, at den ikke plutselig slappet av og tok plass. var til bry.
i skogen var det ikke slik. eller med hestene. eller alle de andre gangene hvor jeg gikk aleine og bare var, uten ord og tanker, jeg kjente på grantrærne og mosen og lukten av spon og lyden av hestene som tygde høy. det er en fantastisk stillhet i de minnene, samtidig med sorgen. eller sympatien.

den lille jenta går gjennom skogen der hun har gått ørten ganger før. hun kjenner vannet trenge inn i skoene og tenker at så dum hun var som ikke skjønte at det ikke enda var blitt tørt, men så kjenner hun litt til på våtheten som trekker seg oppover i sokken og tenker at nå er du jo bare litt mer en del, ikke noe annet, nå er du også våt. og hun løper over steinene og tuene og gjennom høyt gress slik at dongribuksa klistrer seg til leggene og blir stram. anpusten sakker hun farten og trekker pusten, det er helt stille her, det er ingen mennesker ingen folk ikke en sjel i nærheten hun er helt aleine og hun kan slutte å være en kropp, og heller bare være til. stillheten rundt smelter sammen med stillheten inni og hun føles seg så vidunderlig hel og fullstendig tom. når kontrastene forsvinner så er det ingenting igjen, bare lukten av våt granbar. på toppen av en stein setter hun seg til rette og hvisker stille, dere kan komme frem nå, det er bare meg her, det er ingen her, bare meg. og sakte sakte smyger det seg frem alver og troll og skogens sjel og hun snakker med dem, forteller dem historier om månen og hullet den lager i vannet når det er vindstille. de er usynlige og helt tilstede og hun er helt aleine uten noe følelse av seg selv. for selv er bare noe som er i øynene til de andre, aleine er hun ingenting, ikke-eksistens. hun legger seg på ryggen og ber dem ta henne med seg, kan jeg ikke bare bli med en tur, en liten tur, hvis jeg blunder øynene og ligger her helt stille, kan dere ikke bare forandre på verden og la meg bli med. hun ligger helt stille og hører på vinden til hun blir svimmel og kald.

planer

helt siden jeg flyttet fra opphavet har jeg hver ferie bestemt meg for et nytt liv, mitt nye liv som skal inneholde alt jeg savnet før ferien, alt jeg ikke fikk til, alt jeg ville gjøre, ordne, lese, høre se og klare. tradisjonen har holdt seg og jeg har ørten dagbøker om det nye livet, lister opp og i mente om hva som skal til, hva jeg trenger, hvordan livet skal bli litt, bare litt bedre. jeg må bare gjøre sånn, jeg må gjøre dette, jeg trenger bare denne tingen, og litt bedre selvkontroll, jeg trenger bare litt mer penger, litt mindre mat, litt mer aktivitet, endel mer pugging, uendelig mer kjærlighet.

nå i det siste lager jeg en plan hver kveld før jeg legger meg, jeg sitter i vinduet på soverommet og blåser røyken i retning av duene, jeg sitter på et håndkle for vinduskarmen er hard og jeg legger planer. i morgen skal jeg stå opp tidlig. i morgen skal jeg ikke spise all møkkamaten de har i kantina, i morra skal jeg lese minst fem timer, i morra skal jeg begynne det nye livet. mitt liv, det livet som jeg liksom vil ha, det livet som jeg liksom trenger. for å bli fornøyd? tilfreds? lykkelig?

jeg ligger på skrå i senga for å ta plass.

men jeg har valgt dette. dette er hva jeg ville. jeg er der jeg håpet på i så mange år, jeg leser det jeg ville lære, jeg lever der jeg planla, jeg sitter i vinduskarmen og røyker etter at vennene mine har dratt hjem. jeg har oppnådd det.

så hva i verden er det da som mangler? bortsett fra at senga er for stor?

virkelighet

jeg ligger på gresset og ser på bjørka som beveger seg med vinden. Hvis jeg kniper øyene sammen dekkes hele synsfeltet mitt, og det føles som om jeg lever i en verden hvor alt går langsomt, hvor alt beveger seg samtidig, alt blir beveget av noe annet, alltid alltid langsom myk seig bevegelse.
Jeg ligger stille på ryggen og plutselig kjenner jeg hvordan lufta jeg puster inn tykner og lungene mine fylles med seig varm væske, det pipler små luftbobler ut av nesa og jeg følger dem med blikket oppover mot den blå himmelen. overflaten? sakte snur jeg meg rundt på magen og smiler til bikkja som ligger og tygger på en vedkubbe. jeg snur meg og jeg fortsetter å snu meg jeg siger oppover i dette varme myke flytende jeg fortsetter å snurre rundt meg selv, jeg er vektløs, den eneste kraften som virker på meg er meg selv. jeg strekker armene ned mot gresset og gir et bittelite puff med hendene, jeg legger hendene flate mot gresset og så strekker jeg dem ut og det siste som forlater bakken er fingertuppene mine, jeg flyter oppover forbi trærne, håret mitt beveger seg sammen med bjørka, sakte og mykt, jeg ruller meg sammen jeg strekker meg ut jeg svever jeg lar meg føre av bølgene av strømmen av stillheten.

jeg ligger på ryggen og speilet i skråveggen viser et et skyggebilde av meg selv, jeg setter kniven forsiktig ned på den myke punktet ovenfor brystbeinet og hører et lite knepp når spissen trenger ned inn under huden. det kjennes som å bryte skinnet på en tomat, man presser og presser og plutselig, plopp, er man gjennom, inne i det bløte og myke. jeg skjærer sakte nedover gjennom brystbeinet og kniven glir som gjennom smør, jeg deler meg selv i to, på midten, helt ned til venusberget skjærer jeg før jeg legger bort kniven og setter meg opp ved siden av meg selv.
jeg bretter forsiktig kantene fra hverandre, men huden er elastisk og vil gjerne lukke seg igjen, så jeg må bruke litt makt for å få den til å ligge slik at jeg lett kan få tak i de forskjellige organene. jeg starter med lungene, fingrene mine griper om de myke svampene og løsner dem forsiktig fra blodårer luftrør og nerver. jeg putter dem ned i bøtta med grønnsåpe og masserer forsiktig ut all dritten som har samlet seg. vannet blir fort brunt og seigt, jeg må virkelig få sluttet med den røykingen tenker jeg, før jeg legger dem på plass i brystkassen min.
deretter tar jeg den fuktige kluten og tørker rundt hjertet, det er vanskelig å komme til å ryggsiden, men jeg løfter og skyver og pusser der jeg når. tarmene, levra, nyrene er pakket inn i et tynt lag av innenhud, jeg er forsiktig slik at det ikke revner og her bruker jeg heller baderomssprayen, det er endel fett som må skrubbes bort, særlig i krinkelkrokene mellom tynntarmen og tykktarmen. etter sirka femten minutter kan jeg strekke ryggen og beundre verket, jeg glinser lyserødt, mørkerødt og gult på de helt riktige plassene, ingenting ekstra ingenting gammel, alt er nytt og rent og klar for ny omgang liv. jeg legger sammen brystbeinet og magehuden og glatter bort arret før jeg begynner på beina. men halvveis nedover låret blir jeg trett og merker at kniven ikke føles like lett og smidig lenger, det drypper blod ned på lakenet og hendene mine er varme og klissete. jeg må være konsentrert for denne oppgaven, hvis ikke blir det bare søl, og dette er tydeligvis ikke natta for den store rengjøringen. jeg prøver så godt jeg kan å skyfle blodet tilbake i låret, mens jeg med haka puffer huden på utsiden nærmere den andre flengen. faen, nå må jeg dusje. irritert på meg selv for dårlig arbeid gidder jeg ikke rydde vekk noe, jeg bare legger meg ned i meg selv igjen, og så får jeg heller gjøre jobben.
faenda, det var jo ikke nødvendig. jeg strekker meg og kjenner meg litt lettere, litt reinere, men oppdager fort det klissete blodet som dekker det ene låret mitt. helsiken. jeg kikker rundt meg etter noe å tørke meg med, og famler etter babytørkler som skal ligge rundt senga et eller annet sted. jeg gidder ikke dusje. drit i. jeg skrubber bort det verste blodsølet og legger et håndkle over flekken på lakenet. drit. jeg er trøtt.
jeg ligger på ryggen igjen og ser megselv som et utydelig speilbilde i vinduet over senga. speilbildet rister løs håret som sitter fast mellom hodet og puta og strekker seg slik at hun dekker hele vinduet. hun setter seg sakte på huk, på tærne, med hendene på hver sin side av føttene, og med et lite skeivt blikk ned på meg trekker hun pusten og hopper ut og opp i natta.

minnene i magen

jeg ser håret hans

og ryggen. de brede skuldrene.

jeg ser hendene hans, med blodårer og fine negler.

leppene hans når han ikke smiler. når han kysser meg. når han sover.

hvordan kan noe være så ubegripelig og riktig på samme tid. jeg skjønner det ikke.

aldri aleine

Enhver forelskelse antyder at vi er lei av oss selv, at vi er lei av å være slik vi er; vi leter derfor ikke etter et annet menneske, men først og fremst etter et annet "jeg" til oss selv.

Theodor Kallifatides, Kjærligheten

Den eldre mannen spør, hva er kjærlighet? Den unge gutten spør, sover du over eller?