fjortiser/ungdomskolelærer

veldig ofte, nesten flere ganger i uka, tenker jeg med lettelse i hjertet at herreguud, jeg er så glad jeg ikke er fjortis. jeg er så glad det ikke er meg mer, jeg er ferdig med det, jeg overlevde, vi overlevde, vi er de gamle, tøffe, de som ser strenge og sure ut, bare fordi.

det henger et bilde av meg over databordet, jeg har en gammel slitt hettejakke, som jeg elsker den jakka, jeg har på meg grønne john lennon-solbriller og en blå sekk med brune plastikkskinnkanter og et lite norskt flagg som merkelapp. jeg tenner et lys i ei kirke i London. jeg er ikke lenger fjortis, jeg er eldre en fjortis på det bildet, for jeg tenner lys for farmor, og hun døde etter at jeg sluttet å være fjortis. men det henger igjen enda. jeg ser det på holdningen, den venstre armen som konstant ligger over brystene, eller magen, eller det som måtte usynligjøres, den lutende holdningen, følelsen av å være så stor, jeg ser på megselv og jeg skjønner ikke hvorfor jeg brukte så mye tid, jeg skulle så gjerne gjerne gjerne fjernet det, jeg brenner hull i bildet med ønsket mitt, meg jeg klarer ikke å navngi det, den tingen, den store ubevegelige altoppslukende følelsen av for mye. for mye meg. for mye verden. for mye hvem,hva,hveeem,hvordan, jeg er.

jeg tente lyset og snakket litt med farmor. jeg savner deg, farmor, fremdeles, jeg savner stemmen din, den papirtynne huden på hendene, hvordan du står lent inntil dørkarmen når du røyker rød pall mall og stomper sneipen i ovnen. det luktet aldri røyk hos deg, noen ganger når jeg åpner nattbordskuffa som står ved senga mi så kjenner jeg et glimt av deg. men det varer ikke lenge. jeg lener meg tilbake og prøver å holde lukta i nesa, jeg prøver å ikke puste, men så må jeg jo sjekke, kanskje er det mer lukt der ute som jeg kan trekke inn i hjernen min og fremkalle følelsen av deg. farmor min.

jeg står og tenner et lys i ei svær kirke i london, jeg ligger på den rosa ubehagelige og deilige sofaen din, jeg leser i hjemmet, jeg får penger til å kjøpe løvstek i pita på bensinstasjonen på andre siden av gata, jeg er en eneste klump fjortis. jeg puster, svetter, ånder, stinker av fjortis, jeg er for stor for meg selv, jeg er for mye for meg, finnes det en mer selvsentrert og introvert periode en å være ungdom.

megmegmegmegmeg
full av smertesmertesmertesmertegledehysterisklattermegmegmegsmertesmerte
og alt samma uten ord.
herrreeeguuuhd jeg har så vondt av ungene mine. søte uskyldige drittunger. jeg har lyst til å adoptere halve ungdomskolen snart.

tider som gikk

jeg står stille. i forhold til alle de andre. i forhold til mange. de formerer seg. kjøper hus. leiligheter. får seg gode jobber, som passer med utdannelsen. selv om de selvfølgelig ikke får like mange penger som mennene. med samme stilling. og mindre utdannelse.

verden er rar.

de er de smarteste jeg vet. vanskelige. rare. helt normale og så innmari i fåtall. og de er mine. rar rar verden.

jeg må bli flinkere til å ringe tilbake.

det er det som er poenget vet du. hvis du vil beholde dem. de begynner nemlig å tenke at man ikke bryr seg, at de ikke er viktige lenger. at du ikke vil beholde dem.

hvilket er helt feil. problemet er mer at jeg ikke skjønner at jeg er viktig.

jeg fant ut så mange ting i dag. som at det finnes andre som også må minnes på at de er viktige. at de må dra på fester. på besøk. at det er viktig og riktig å være der. til stede.

jeg lærte også at jeg er fri.

jeg er innmari fri.
jeg kan gjøre just presis hva jeg vil. når jeg vil. sånn sirka. når jeg ikke må på jobb.

det finnes tusen ting jeg ikke kan. opphavet nøler jo ikke med å fortelle meg det. alt alt alt jeg ikke kan. ikke får til. aldri kommer til å . et eller annet. lykkes med.

men jeg er jammen fri. og jeg skal ikke bo i oslo. jeg kan bo hvor som helst. vi kan bare flytte. vi kan spare noen penger, det koster bare ca totre tusen for en flybillett til israel, vi kan dra hvor som helst, vi trenger ikke være her, hvorfor er vi her? det er en stooor verden der ute, har du egentlig lagt merke til hvor innmari stor den verdenen er?
den er svær!

og vi kan bare flytte dit. bo der. lære språk noen måneder. leve billig. i sola. i varmen. i fuktigheten og med alle de som ikke har det slik som oss. de som ikke kjøper dingsebomser til å ha i julekalenderen, de som ikke kjøper nye støvletter fordi de innbilder seg selv at de trenger det, at de har lov. man kan bare flytte dit. man trenger ingenting. bare frihet.

og frihet er noe man tar. innser.

jeg ser folka. jeg ser dem. men jeg kjøper også skoa. og får lyst på alt det latterlige nipset i butikken.

kvinne, ta din plass. ta din frihet.
lag ditt eget liv.

høst del tre

når har man blitt for gammel? jeg vet ikke hvilken aldersgruppe, hvilken frihet jeg skal forholde meg til. jeg er omringet av mennesker med så forskjellige liv i forhold til mitt liv, at jeg blir usikker på hvem mine sammenlignbare mennesker skal være.

jeg har ei nabo med mann, barn og det mest uryddige huset jeg noen gang har vært innom. hun sa, kanskje bare på spøk, at hun vurderte å teipe fast tissen til sønnen. slik at han tisset i bleia, og ikke i senga.
mine andre bekjente/venninner har ett barn+, og gjerne partner, eller nesten partner, og de har ihvertfall hus, og ofte en jobb, og jeg har ingenting.

men jeg vet ikke om jeg vil ha det. alt det der. jeg vil ha en jobb for jeg blir gal av løsdriveri, men resten? jeg vet ikke. jeg er livredd for denne komfortabelfella som heter Norge. denne lille gropen man har havnet i når man snakker om hva som mangler med huset, med hagen og generelt av materielle ting, hva som mangler av partnerens innsats o gfølelsesmessige respons og sex. eller mest av alt, hva som feiler meg, som gjør at jeg ikke gjør det jeg egentlig vil.

men man elsker jo komfortabelfella; den handler om trygghet, stabilitet, hverdag og hobbyer som jeg ikke har drevet med på uendelige tider, den handler om sopp, hest og bjørnebær, og en vidunderlig tilfredshet med tingenes tilstand.

jeg vet ikke. i sannhet. siden evig lenge siden, jeg vet faenikke.

Til S

jeg glemmer det hele tiden, men det er det som alltid er løsningen; jeg må ringe til s.
vi har kjent hverandre i.. mm... 13 år. tretten år!! og fremdeles blir jeg like glad og forbauset og og glad og klokere og glad og så føles livet så innmari mye lettere og enklere og hvis jeg hadde gått på vekta hadde jeg nok veid en haug av tanker mindre. vi har ganske forskjellige liv for tiden, jeg var litt engstelig for det husker jeg, når alt skulle forandre seg, jeg skulle til utlandet med mitt liv og hun skulle bli pluss en i telefonboka. men så hadde funnet vi jo ut at vi var blitt litt voksne, og at det ordner seg, for vi er ganske like slik vi var, og er det ikke det som er å bli voksen, å være ganske lik, for man har funnet ut hva man ler av , hva man liker, og ikke minst, med hvem man liker den man er.

venner blir bare bedre med åra. det gode blir bare bedre. og dessuten tror jeg ikke han blir svimmel når han kysser hu derre.

ha en Traumhaftes helg mine kjære.