distraksjoner, eller huet på en annen planet.

Det at man går inn i et rom, men har plutselig glemt hvorfor får nye dimensjoner når jeg har eksamen.
Jeg reiser meg opp under frokosten og må gjenta handlingen fire ganger før jeg kommer på at jo, det var melk jeg skulle hente. Jeg blar opp i boka for å sjekke noe, men glemmer hva det var innen jeg finner kapittelet. Jeg går på toalettet og tar meg selv i å være usikker på om jeg faktisk gikk på do, eller om jeg bare hoppet rett over til å vaske hendene. Jeg er i ytterganga før jeg husker at jeg reiste meg fra sofaen for å hente tevannet, på kjøkkenet.

PS: knekkebrød med smør og brunost er knallgodt!

en virkelighetsfølelses så tynn som den hinna av vann insektene går på

Jeg er et prøvemenneske. Jeg vil smake på alt, ta på alt, ha gjort alt, jeg er reklamekampanjenes beste kunde, åh se! smash i liten størrelse! sjokolade med kjeks og ?luft?, jeg vil gjøre alt, jeg vil kunne alt.

Jeg vil ha prøvd alt, i det minste.

Så jeg har jegerprøven og det kurset for å kjøre båt. jeg har prøvd traktorkjøring, vinsj og motorsag og butting av trær. jeg har hugget en stabel ved og lagt i garasjen, malt garasjen og tilhørende hus og laget en grønnsakshage. jeg kan fiske med stang, sette garn og trekke tegner på ca riktig sted. jeg har preparert en formalinluktendekropp og jeg har dykket etter gullfisker i varme hav.
jeg har lært litt om matte, filosofi, psykologi, medisin, kjønnsforskning, seksualitet og astronomi. Av jobber kan jeg brife med variasjon: jeg har kuttet løk, paprika og salat for bruk i pizzarestauranter, buntet og pakket magasiner, stått i kantina og i bar, brettet-puttet og limt hundrevis av brev, vært lærer, tørket mange gamle rumper og mange barnerumper, pleiet alle typer folk med alle typer lidelser, sett et gammelt menneske dø, sett tre barn bli født,  bodd i Italia og i Tyskland, trodd jeg skulle dø enogenhalv gang, vært i nærkontakt med politiet og gått på krykker. 

I dag lastet jeg ned og installerte Call of Duty, og spilte det i ca halvannen time før jeg fikk senebetennelse og måtte slutte.

Det var som å våkne fra en drøm. Jeg husker ikke riktig at jeg drakk opp vannet, tok av meg linsene og på meg brillene, jeg husker ikke om jeg snakket med noen, på facebook? om jeg prumpet, rapet eller løp naken gjennom gatene(ok, stryk det siste.) jeg har smaken av sjokolade i munnen, kanskje jeg er sulten, jeg går opp trappa, inn på rommet og legger meg i senga.

Etter alle de årene og alle de opplevelsene så kunne man tro at jeg hadde grep på verden.
Skytespill er jammen ikke for de med blafrende virkelighetsfølelse.

tvilsom tilværelse

jeg vet ikke hvor jeg vil. nei. jeg vet ikke hva jeg skal.
hva jeg vil?
jo. jeg vet jo hva jeg vil. men jeg tror ikke jeg vil veien dit. eller jo, litt vil jeg jo gjerne det også, det er fantastisk interessant. okei.
så jeg vet hvor jeg vil. hva jeg vil. og at jeg forsåvidt også gjerne vil ta turen.

så da er problemet at noen andre bestemmer tempoet. ja. det er det det er. noen andre som bestemmer tempoet. og hvilke sko jeg må gå med.

jeg mener, tilogmed folk uten bein kan klatre til toppen. de må bare gjøre det på en annen måte.
og får jeg ikke lov til. tror jeg.

men da må man jo med en gang tenke hvem er det som gir meg lov, jeg har jo alltid bare tatt meg lov. og tid. det kan jeg jo fortsette med. jeg kan bare ikke forandre systemet. jeg må omfavne de skoene jeg har fått. hm.

jeg bare vet ikke helt om jeg vil. gidder. har bry. orker. klarer.

hmm..

men okeida. jeg vil. jeg kan. jeg prøver en gang til. helsike heller. det er lov. en siste gang, og hvis jeg stryker så er det greit. da er det fordi jeg egentlig ikke vil mer, jeg bare klarer ikke å la meg få lov til å ikke gidde mer. men jeg vil så gjerne. så jeg håper jo litt jeg står.

og så må jeg bare for guds skyld huske å dra hjem litt oftere. slik at jeg husker hvor det er jeg egentlig vil være.

ja. slik skal det bli. okei.

og ellers, sommer sol og sjø.

solskinn og sykdommer

jeg har fått verdens beste praksis. det skjedde slik jeg hadde håpet, jeg fikk prate med de riktige menneskene som tok frem permen og sa, kan du ta første opplæring om to dager? jeg er ekstravakt og jeg lærer å ta blod, sette venefloner, legge kateter, måle blodtrykket, og ta ekg.

det er travelt, jeg er sliten i beina og jeg får vondt i ryggen. men herregud idag tok jeg TO blodprøver! og fikk det til på andre forsøk begge gangene. i tyskland er det bare leger som får tappe blod. haha, burn.

jeg elsker elsker elsker å lære medisin.
plutselig er det dagligtale å vite normalnivået av kalium, calsium, natrium, hvite blodlegemer, CRP og Hb, og hva som er årsak og konsekvens av unormale verdier. jeg leser journaler for gøy fordi jeg lærer så mye, og jeg viser mine herlige kollegaer hvordan man kan danse en sinustachycardi og VES. da jeg var med legen inn på undersøkelsesrommet visste jeg navnet på hulrommet han måtte drenere, og jeg fikk holde et av instrumentene mens han løsnet stingene.
etterpå måtte jeg hoppe opp og ned og puste litt. det er helt på ordentlig dette her. ordentlig ordentlig. fantastisk og skummelt.

tette dager

det handler om å ikke skru alarmen på snooooooooooze.
det handler om å ikke sette seg i badekaret, men stå oppreist og ta en dusj. det handler om å ikke spise frokost hjemme for da blir jeg så trøtt, ikke lese aftenposten eller dagbladet på nettet, ikke snakke med noen på nettet, det handler om å kommer seg ut av senga og ut av huset. resten går relativt fint for verdens deiligste bikkje er på besøk hos søstrene. så jeg drar ikke hjem etter middag kl halv ett, jeg går tilbake til biblioteket (sub) og blir der til ca kl fem. da drar jeg hjem til min vennine som har sin herlige datter på ferie hos Oma. jeg sover en time, hun løper en time, deretter går vi til biblioteket på klinikum.
det er fint. det er en deilig følelse av samhold og vennskap, vi er studenter, vi leser spiser og drikker.
når klinikum stenger kl ti drar min vennine hjem, jeg drar tilbake til sub og leser til klokken tolv halv ett. vel hjemme drikker jeg mengder med kakaomelk og spiser knekkebrød med gauda eller brunost. og så ser jeg på west wing.

jeg vet jeg egentlig burde sove for lenge siden, men jeg vil bare se gjennom notatene jeg skrev i dag, og fordi jeg ikke er helt sikker på om jeg helt har forstått det, så sjekker jeg like greit i boka, og når den først er åpen ser jeg alt jeg enda ikke kan. og dermed må jeg sitte kald og naken på sengekanten en time og lese, selv om jeg jo egentlig var på vei i seng,