wake up, its a new morning

er det rart jeg ble som jeg ble?

men uansett. jeg tenkte på det at jeg har jammen mistet møydommen min flere ganger. 
det første man tenker på er den fysiske, og nei, jeg husker ikke helt nøyaktig når jeg mistet den.
og jo, det er ganske vanlig.

jeg snakker om de andre møydommene, de som kommer når man opplever mer av verden, som første gang man skjønner at opphavet er fulle, første gang man finner klitten, første gang man skjønner at andre mennesker også kan føle det man selv føler. første gang man opplever urettferdighet, første gang forestillingene går i grus,
alt det, alle de opplevelsene er som å miste møydommen igjen, og igjen, og det tar faenikke slutt.

Jeg er godtroende, jeg var godtroende.
jeg trodde vi hadde et system som var bådes snilt og slemt, jeg trodde barnevernet hadde for vane å fjerne barn fra sine hjem uten grunn, samtidig trodde jeg foreldre med trengende barn fikk avlastning, jeg trodde ihvertfall folk fikk hjelp hvis de bad om det, og gjerne uten at de bad om det også, fordi man forstod at de trengte det.

jeg trodde jeg hadde funnet ut av vår verden.

men jeg tok innmari feil.
jeg trodde veldig mye.
inntil jeg begynte i hjemmesykepleien. og på skolen.

For jeg fant ut at de gjør ikke det, barn har det best hjemme, sier politikerne(?), de burde heller leve med fraværende mødre som har ny mann hver andre helg, selv om både storebror og storesøster har gått til helsike, så har har minstegutten det best hjemme. Selv om minstegutten ikke klarer å konsentrere seg om noe og bare bøller, selv om minstegutten banker vennnene sine på skolen så har han det best hjemme, selv om skolen, legen og jegvettafaen sier at noe er galt, så har han det best hjemme.

Og hva men jenta som slår hull i veggen fordi hun er så forbanna, hun som egentlig aldri er på skolen, jeg ser henne sitte i ganga hele tiden, hva er det egentlig hun gjør på ganga, man lager planer og systemer for at hun ikke skal sitte der, de får ikke lov til å være aleine, de skal være sammen med noen, enten er du i klasserommet eller så går du opp på lærerværelset, hører du, så hun setter seg på gulvet helt nederst i klasserommet og er usynlig, så resten av klassen kan lære om og og å, hun er usynlig og så veldig synlig, men hun får ikke det hun trenger, nei jeg vet ikke hva det er, jeg er en føkkings vikar, hun og altfor mange går ut klokken eleve og klokka ett, hvis de husker det, de tar medisinene sine,
jeg må... prikkprikkprikk..., hun /han/de ser ned på boksen de har i handa og går ut på ganga for å ta piller som gir dem ro i noen timer. De er unger som tar piller!!

De er noen unger!! Hva faen er galt med oss.

Guttene i tiende har tilbud, de får felle trær og hugge ved, lage benker og bord og andre ting, de lager ting med hendene, de er sammen med voksne orntlige` mannfolk som ler og kødder og er seriøse. De blir skitne på henda, får træler og de føler seg nyttige. Mon tro hva jentene gjør?
For de finnes de også, men istedet for å bølle og bråke og ta masse oppmerksomhet fra resten av klassen så sitter de helt stille bakerst. De er som regel usynlige, de sitter på dataen og chatter, eller de spiller WoW, CoD, kabal, de gjør noe usynlig, de har lært det, jeg vet ikke når det skjer, i åttende tar de plass, i tiende har de tydeligvis forstått litt av systemet. Vær usynlig, så blir du latt i fred. Ikke klag, ikke slåss, ikke gjør så mye ut av degselv. Så kan systemet glemme deg.

Og det gjør vi med glans. De usynlige ungene og de usynlige gamle. Bråk så får du ihvertfall IOP.


Så hva med de gamle, de har det ihvertfall best hjemme. For hjemme kan de jo stirre ut av vinduet hele dagen lang, og glede seg til hjemmepleien som kommer på besøk tre ganger om dagen og prøver å få i dem mat. noe som de nekter, for de er av den gamle generasjonen, de skal faenikke ha noe hjelp, de klarer seg selv, ikke taaale om at de skal være til bryderi for noen, de har klart seg i alle åtti år, så ikke kom her
og si at de ikke spiser, for de har bare glemt det. De har glemt å spise, de har glemt å be om ny mat, de har glemt å skru på lyset eller ta gardinene tilbake, så de sitter og stirrer i veggen og har glemt å gå på do.
Og de har det best hjemme.
Låst fast i andre etasje, faenheller, i fjerde elller femte etasje i Oslo, uten heis, de har det helt føkkings bra hjemme. De glemmer å gå, jeg hjelper dama ut av senga og to meter inn i stolen, det er det hun beveger seg hver dag! hun beveger seg noen få meter om dagen!! De får sittesår fordi de sitter i den samme jævla stolen dag ut og dag inn, de sitter der og kan ikke høre på radioen fordi vi har glemt å skru på høreapparatet, vi var så opptatte med å skifte bleie, gi frokost, smør med krem på sprukne bein, skifte på senga, koke kaffe, og følge dama ut i stolen, så vi glemte det, dag ut og dag inn, Noen glemmer Noe, det er det som skjer når du skal rekke over ørten personer på to timer, alle vil jo stå opp mellom klokken sju og ti, alle vil jo det, hvem faen vil vel ligge i liggesårsenga og den blaute bleia i mange timer hvis man våkner ei gang mellom klokken sju eller ti?

Men det sier regjeringen(?). De gamle har det best hjemme.
my ass

har det best aleine. De andre får faenikke den hjelpa de ber om, de får kanskje halvparten, hva i verden hjelper det med ei avlastningspute når man burde få hjelp til å gå, jeg skjønner meg ikke på dem, jeg
skjønner ikke
hva i alle dager
som skal til
for å at folk
skal
få hjelp.


Helsike heller.

tvilsom tilværelse

jeg vet ikke hvor jeg vil. nei. jeg vet ikke hva jeg skal.
hva jeg vil?
jo. jeg vet jo hva jeg vil. men jeg tror ikke jeg vil veien dit. eller jo, litt vil jeg jo gjerne det også, det er fantastisk interessant. okei.
så jeg vet hvor jeg vil. hva jeg vil. og at jeg forsåvidt også gjerne vil ta turen.

så da er problemet at noen andre bestemmer tempoet. ja. det er det det er. noen andre som bestemmer tempoet. og hvilke sko jeg må gå med.

jeg mener, tilogmed folk uten bein kan klatre til toppen. de må bare gjøre det på en annen måte.
og får jeg ikke lov til. tror jeg.

men da må man jo med en gang tenke hvem er det som gir meg lov, jeg har jo alltid bare tatt meg lov. og tid. det kan jeg jo fortsette med. jeg kan bare ikke forandre systemet. jeg må omfavne de skoene jeg har fått. hm.

jeg bare vet ikke helt om jeg vil. gidder. har bry. orker. klarer.

hmm..

men okeida. jeg vil. jeg kan. jeg prøver en gang til. helsike heller. det er lov. en siste gang, og hvis jeg stryker så er det greit. da er det fordi jeg egentlig ikke vil mer, jeg bare klarer ikke å la meg få lov til å ikke gidde mer. men jeg vil så gjerne. så jeg håper jo litt jeg står.

og så må jeg bare for guds skyld huske å dra hjem litt oftere. slik at jeg husker hvor det er jeg egentlig vil være.

ja. slik skal det bli. okei.

og ellers, sommer sol og sjø.

Rusa på livet.

det finnes absolutt intet bedre i verden enn følelsen av å ha det bra. jeg har det bra. har det skjedd noe i livet ditt er standardspørsmålet. ehm, nei, eller jo, jeg har jobbet, jeg har bodd hos verdens rauseste søstre, jeg leser, henger, går tur. og jeg har det innmari bra. jeg snakker med bestiser på telefonen og bobler i hjertet. jeg leser samme saker om igjen, og syns det er morsomt for jeg skjønner enda mer. jeg har ei vennine som to uker etter siste muntlige eksamen drar til haiti for å jobbe som lege. falma ark, men hauger av fargestifter.

jeg møtte et menneske med als. amyotrofisk lateralsklerose. det er den mest intense gripende opplevelsen jeg har hatt. livsgledeinvasjonsgripende.

det var.
er. litt vrient å få orden på tankene som han gav meg. jeg føler meg så innmari bitte liten i forhold til ham. utakknemlig. opphengt. kravstor. han er fullstendig fanget i kroppen sin, alle musklene har sluttet å virke, han kommuniserer ved hjelp av ei tavle med fargekoder og bokstaver. han ligger i ei seng, eller i stolen og han kan ingenting. han kan ikke rette ut buksa som ligger i grøll under beinet, han kan ikke klø seg, le, smile, drikke eller spise. han kan ikke bevege på noe annet enn øynene og øyebrynene. hvis noe skjer, hvis vannet i dusjen er for varmt, sokkene for stramt på, så er eneste mulighet for at det skal bli fikset at noen ser på ansiktet hans. det øyeblikket det tar å hente såpe fra beholderen må være en evighet hvis vannet plutselig blir kaldt.

vi hadde diskusjoner om bruk av religiøse symboler i det offentlige rom, vi snakket om midtøsten, om gud; jeg sa det er fantastisk å få møte deg, du inngir en helt utrolig ro og glede. jeg klarer ikke finne riktige ord, men noe som ligner på å slå seg til ro med, make peace with, sich abfinden mit. blessed. det som buddistene søker ved å meditere, det å leve i nuet og i sannhet vite at alt er forgjengelig. opplyst.

de aller fleste som får denne diagnosen dør etter bare få år, nervene som gjør at musklene kan bevege seg blir ødelagte, og tilslutt kan man ikke lenger puste eller spise for egen hånd. man må ha respirator. han kan ikke puste. han har en maskin som puster luft ut og inn, og ofte må man ta av slangen for å sette den bedre på igjen, eller finne frem hosteapparatet, og da ligger han der uten å kunne puste. han er hundre prosent, så fullstendig som man kan forestille seg, avhengi av andre mennesker.
han er smart, tørrvittig, ironisk og takknemlig.

solskinn og sykdommer

jeg har fått verdens beste praksis. det skjedde slik jeg hadde håpet, jeg fikk prate med de riktige menneskene som tok frem permen og sa, kan du ta første opplæring om to dager? jeg er ekstravakt og jeg lærer å ta blod, sette venefloner, legge kateter, måle blodtrykket, og ta ekg.

det er travelt, jeg er sliten i beina og jeg får vondt i ryggen. men herregud idag tok jeg TO blodprøver! og fikk det til på andre forsøk begge gangene. i tyskland er det bare leger som får tappe blod. haha, burn.

jeg elsker elsker elsker å lære medisin.
plutselig er det dagligtale å vite normalnivået av kalium, calsium, natrium, hvite blodlegemer, CRP og Hb, og hva som er årsak og konsekvens av unormale verdier. jeg leser journaler for gøy fordi jeg lærer så mye, og jeg viser mine herlige kollegaer hvordan man kan danse en sinustachycardi og VES. da jeg var med legen inn på undersøkelsesrommet visste jeg navnet på hulrommet han måtte drenere, og jeg fikk holde et av instrumentene mens han løsnet stingene.
etterpå måtte jeg hoppe opp og ned og puste litt. det er helt på ordentlig dette her. ordentlig ordentlig. fantastisk og skummelt.