nattens listelanging.

og siden jeg er så himla godt i gang skal jeg jammen skrive litt til. jeg skal lage en liste. og ja, lister er muligens like tullete som de bildene man en gang tok av sine tær, på forskjellige steder. men det er noe man må gjøre. og tær på bilder er ikke så verst. av og til.

altså.
jeg eeeelsker ostesmørbrød. og farris. og tåka som har vært den siste uka, som legger seg just perfekt rundt alle øyene slik at man kan se sjøgrensa som går over i fantasiland.

vinden, jeg elsker vinden! den er enda varm! mild! den løfter hodet mitt ut av kroppen og funker nesten like bra som neste ting jeg også elsker; hodepinetabletter! halleluja opp og i mente for acetylsalisylsyre. og ibuprofen.

mhmhm. pai. herligland det er godt med pai. ass. pai er knall.

og hest. er best. ingen protest.
jeg tror hest er bra mot alt. depresjon, og depresjon, og mmm, og alt som henger sammen med depresjon og andre psykiske jævelskaper som jeg ikke kommer på akkurat nå. Hest er føkkings best.

og hund! herrefred, hund burde være på blå resept. hund og hesteridning. og massage. og badstu!

hummerfiske. lyrefileter. elgjakt. rypemiddag. granskog. storm i trærne. susanne sundfør med the brothel.

oooh, det var en fin avslutning.

høsten ved sjøen

Jeg har plukket blåbær og bringebær, og snart er bjørnebæra modne. Jeg løper i oppoverbakker og i strandkanten, og går krokbøyd for å komme frem til soppen som holder til på de rareste steder.

Holsteiner, Hanoveraner, Belgisk varmblods og ridelærer som ikke kjefter. men jeg er så dårlig at det er mer slit enn morsomt. så jeg skal ri oftere. hele tiden. om jeg får lov.
jeg sitter som en potetsekk full av stivelse og uten noe som helst balanse, herregud jeg knekker ryggen på dette dyret tenker jeg og flere dager etterpå gjør det vondtvondt godt i musklene.

jeg liker skitne hender og møkk under neglene, lyden av hest, lukten av hest, oppbretta gamle gensere og spon på sokkene.

Til S

jeg glemmer det hele tiden, men det er det som alltid er løsningen; jeg må ringe til s.
vi har kjent hverandre i.. mm... 13 år. tretten år!! og fremdeles blir jeg like glad og forbauset og og glad og klokere og glad og så føles livet så innmari mye lettere og enklere og hvis jeg hadde gått på vekta hadde jeg nok veid en haug av tanker mindre. vi har ganske forskjellige liv for tiden, jeg var litt engstelig for det husker jeg, når alt skulle forandre seg, jeg skulle til utlandet med mitt liv og hun skulle bli pluss en i telefonboka. men så hadde funnet vi jo ut at vi var blitt litt voksne, og at det ordner seg, for vi er ganske like slik vi var, og er det ikke det som er å bli voksen, å være ganske lik, for man har funnet ut hva man ler av , hva man liker, og ikke minst, med hvem man liker den man er.

venner blir bare bedre med åra. det gode blir bare bedre. og dessuten tror jeg ikke han blir svimmel når han kysser hu derre.

ha en Traumhaftes helg mine kjære.

tjueti

jeg behøver ikke rydde inn linsesuppa som står på nattbordet ved siden av sofaen, heller ikke dataen, askebegeret eller firkløveren jeg kjøpte på taxfri. bikkja er på ferie hos søstrene og koser seg sikkert gluggihjæl foran peisen. jeg har julelys i kaminen som jeg ikke for lov til å prøve å fyre i en gang, og jeg føler meg innmari aleine.

men det skal bare vare tre uker. så skal jeg tilbake. det er innmari fint der hjemme. det er avslappende, jeg skjønner hver eneste usagte setning og hvert eneste ord. jeg skjønner ansikter som rynker seg og måten de puster ut på, jeg skjønner hvordan de går, hva slags klær de har på seg, og hvordan de svarer kassadama. det er tusen bittesmå ting som jeg skjønner hjemme, som gjør livet ukomplisert og enkelt. her nede skjønner jeg ikke det. jeg blir lei meg når de roper, selv om jeg egentlig vet at det ikke er roping slik som i norge, jeg blir lei meg når de svarer skarpt tilbake, selv om jeg vet at jeg ikke må bry meg om det, de er bare overveldet av noe som er annerledes.

det er som å være sammen med en hårsår, selvhøytidelig overfølsom venn som misforstår alt du sier. det er slitsomt. krevende. de daglige morsomhetene blir det aldri latter av.
det er noe jeg har begynt å sette innmari stor pris på, den lette tonen, ironien, vitsingen vi har der hjemme. "hva, ser jeg ikke ut som en student?" kan man si og smile, og man vet at responser er smil og latter tilbake. her nede blir de småhysteriske og roper at selvfølgelig kan man ikke vite det DU MÅ JO VISE LEGITIMASJON!
der hjemme kan man spørre mennesket bak kassa om det er helt heeelt sikkert at det ikke går/finnes/er mulighet for/unntak for.. etelleranna, og de sjekker ekstra for deg. de ringer til noen, eller de spør noen, eller de svarer hyggelig, desverre, det er ikke mulig. her nede roper de JEG HAR JO AKKURAT SAGT DET TIL DEG, DET GÅR IKKE!

det er sjelsettende. derfor gjentar jeg meg selv.

men det er her jeg vil være. i landet med høyttalende utropstegn og redsel for kaos. jeg skal lære det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg vil.
og viktige ting kan godt bli gjentatt.

Bygda lll. (Døden)

Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.

Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.

Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.

Kjærleik! Juhu!

(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack

Bygda l. (Barnet)

det var så mye som skjedde på så kort tid, jeg er ikke vant med det. jeg er vant med hunderutiner og studier, få mot ingen nye mennesker og ihvertfall ikke tilsnakk fra fremmede.

men det skjer, og det skjer selvfølgelig på bygda. så jeg bare begynner et sted, den kronologiske rekkefølgen er muligens ikke så viktig.

Jeg svinger inn på gårdsplassen etter tre feilkjøringer og blir mottatt av ei sliten mormor og en hyperaktiv unge. jeg velger sistnevnte og setter meg på gulvet i det innmari rosa rommet, omringet av barbiedukker og andre rosa saker. vi leker og jeg kan faktisk huske det morsomme med å kle på dukkene. særlig når man har så mange sko å velge mellom. jeg spør mormoren om jeg skal hente ungen dagen etterpå, slik at de får litt ro, og min nye bestevennine roper høyt hurra og lager slike bevegelser som vi gamle har glemt.

VBM er mammaen min sier hun når vi lager pepperkaker. "ja, det er hun", svarer jeg og kjenner hjertet dunke. hun ligger i jorda nå, sier knøttet, jeg så det i går. jeg husker hva fortellingen er
og prøver meg på "men det betyr vel at hun er i himmelen, gjør det ikke?"
nei, for jeg så henne gå ned i jorda, og dessuten hadde hun ikke vinger for det så jeg, men så var kista lukket, og da kan man ikke fly, ikke sant? de klisjeuskyldige ærlige øynene ser på meg og jeg tenker at herregud, hva i verden driver vi med som prøver å lure barn. det finnes ingen annen sannhet enn den som er.
ja det er nok sant det, sier jeg og kjevler ut en ny deig.

knøttet vil holde i handa når vi går til lekeplassen og hun lener hodet sitt bakover og hele hennes bittelille kropp hviler i fanget mitt når vi runser. det kiler i magen, roper hun, en gang til!
når jeg kjører henne hjem sovner hun i baksetet.
jeg har virkelig ikke lyst på barn, men herligland. kanskje jeg har det allikvel.

Jeg får ikke nok. (Det må være verdens fineste låt.)

Gillian Welsh, Time. (The Revelator)



Darling remember from when you come to me
that I’m the pretender,
I’m not what I’m supposed to be
but who could know, lf I’m a traitor?
times the revelator, revelator.

They caught the katy, and left me a mule to ride.
The fortune lady came along she walked beside,
but every word seemed to date her.
Times the revelator, the revelator.

Up in the morning up and on the ride.
I drive in to corning and all the spindles whine
and ever day is getting straighter.
Times the revelator the revelator

Leaving the valley and fucking out of sight
I’ll go back to cali where I can sleep out every night
and watch the waves and move the fader.
Queen of fakes and Imitators
Times the revelator.

(Går det ikke egentlig an å lime inn selve videoen her i bloggen? Noen som har en ide hvordan man gjør det?)

Gilbert fra Gaza

jeg vil bli som han. jeg vil være slik at hvis jeg noen gang skulle komme på skandinavisk tv så bruker jeg muligheten til å vise folk hvor hardt man må trykke når man tar hjertelungeredning, og si at det var teamet, det var alle sammen, det er noe alle kan gjøre, hvis de bare trykker hardt over hundre ganger i minuttet, og blåser inn to ganger for hvert trettiende trykk. jeg vil si om verdens tiende beste tennisspilleralbu at det han lider av er noe som også min mormor fikk fordi hun strikket hele vinteren, og at det er noe de aller fleste industriarbeidere har.

jeg vil være slik. oppmerksom. klok. politisk bevisst. og en heidundrande lege.

den grønne stjerna

jeg lufter bikkja og på veien stikker jeg innom for å si unnskyld, han smiler og sier sånt skjer, og når han ser på meg så føler jeg meg så innmari spesiel. Han ser på meg med disse øynene og jeg føler meg som den eneste, den beste personen i hele verden, men jeg er fyllesjuk og flau så jeg tror jammen jeg rødmer og så rygger jeg og sier, ja det var bare det jeg ville si, men ja ok, hade da.

jeg går tur rundt jordet og blir våt på føttene, hodet mitt er for tungt for nakken min, jeg har ikke sterke nok muskler, så jeg skrur det av og rister det litt, jeg må riste ganske lenge før noe kommer ut, det er merkelig at hodet kan være så innmari tungt og tydeligvis inneholde så lite, det som kommer raslende ut ser ut som en blanding av slimete bæsj og fjær, en rar blanding, veldig konkret og helt gjennomsiktig, men nå er det jo tanker man snakker om her, så da er det kanskje ikke så underlig.

jeg skrur hodet på plass og tenker at det er faenikke rart at man går rundt og er tung i toppen, alt handler jo bare om det, om tanker og følelser og folk og fe. jeg har jo absolutt ingen fysiske utfordringer i livet mitt! jeg må aldri løpe for livet, hoppe så høyt jeg kan, eller gjøre egentlig noe som helst bortsett fra å bruke huet. jeg ser opp på kampesteinen som ligger så fint midt i søla, hm, tenker jeg, hm, jeg går rundt og kjenner på mosen, den er veldig glatt, og det er en stor stein. nei off, jeg er for tung i rumpa for dette. jeg gir opp og går videre.

men så kommer bikkja hoppende og er så veldig lett og lykkelig og jeg tenker at nei faenhellerda! så jeg løper tilbake, kaster av meg jakka og bestiger, beseirer, besitter hele den forbanna store steinen. jeg må faktisk si jess høyt for meg selv, og jeg ler og jeg tenker, hm. ikke så værst. på vei ned får jeg full panikk og ender med å skli på rumpa og få mose i buksa og godt opp under kjolen.

men det er greit, jeg er i siget, jeg er i farta, hu hei her kommer jeg, nåde den som ikke passer seg! jeg klatrer og klatrer og jeg føler jeg er døøødshøyt oppe og jeg kjenner at treet vaier i vinden og blir kjemperedd og må si høyt oi oi, oooh, oi hoi, mens jeg klemmer armene rundt stammen og får bark inn under kjolen, den andre veien. jeg ler og tenker at jeg er en treklemmer, ja til treklemmere! ja til å kjenne dette svære treet som beveger seg, det blåser, og jeg kjenner det, jeg er i ett med naturen, hurra, røtter og bark og deilig vind!

ekstasen går over og jeg kommer tilbake til den fyllesjuke tilstanden. jeg strever meg ned, tenner en røyk, hoster og går hjem. der sovner jeg på sofaen inntil bikkja.


ps; Er det noen som vet hva slags planet eller stjerne det er som lyser så fint gult og rødt og grønt på himmelen i sør? den henger nede til venstre for Orions belte.