den nye tiden.

det finnes ingen allemnngyldige ord som kan beskrive følelsen av forferdelse. men jeg fant ihvertfall mine følelser, selv om ordene mangler.
jeg fant ut at jeg kan navnet på godt over hundre ungdommer. alle ungdommene mine, trollungene mine, jeg kan navnene deres. jeg husker hvordan de ser ut, jeg husker hvordan de oppførte seg, jeg husker lyset i øynene og de små kroppene som de prøvde å forandre, kle på fancy klær og tøffe bevegelser.
jeg husker dem, jeg kjenner dem.

og på den måten fant jeg min følelse. min forferdelse. min sorg. og jeg grein.

deretter jobbet jeg.

og i drømme stod jeg på barikadene med mine venner, jeg grein, ikke den filmpene gråten hvor tårene triller nedover myke kinn, men den stygge, jeg grein med åpen munn og lydløse skrik, jeg hulket, jeg slikket i meg mitt eget snørr, jeg grein, og jeg grein sammen med mine venner og kolleger.
men jeg grein ikke for Utøya i drømmen.

jeg grein for de andre ungdommene mine. de som har opplevd krig og overgrep før de kom hit. de som har blitt torturert, voldtatt, kidnappet, solgt, gift, og voldtatt igjen. det var dem jeg grein for, det var dem jeg stod på barikadene for.

og jeg sa, Hvilket samfunn er vi, hvis ikke vi kan gi disse barna opphold? Hvilket samfunn skal jeg være stolt av, hvis ikke vi gjør det, hvis ikke vi omfavner dem som trenger det mest?

stoltheten jeg opplevde etter Utøya, følelsen, for første gang i mitt liv, av å være stolt over "mitt" folk forduftet da min kollega sa, "ja, men motivasjonen hans er jo dårlig, han har jo ikke opphold."

den kriminelle, rusmisbrukende enslige mindreårige asylsøkeren.  mitt barn. vårt barn.
vår sjel og vår fremtid.

wake up, its a new morning

er det rart jeg ble som jeg ble?

men uansett. jeg tenkte på det at jeg har jammen mistet møydommen min flere ganger. 
det første man tenker på er den fysiske, og nei, jeg husker ikke helt nøyaktig når jeg mistet den.
og jo, det er ganske vanlig.

jeg snakker om de andre møydommene, de som kommer når man opplever mer av verden, som første gang man skjønner at opphavet er fulle, første gang man finner klitten, første gang man skjønner at andre mennesker også kan føle det man selv føler. første gang man opplever urettferdighet, første gang forestillingene går i grus,
alt det, alle de opplevelsene er som å miste møydommen igjen, og igjen, og det tar faenikke slutt.

Jeg er godtroende, jeg var godtroende.
jeg trodde vi hadde et system som var bådes snilt og slemt, jeg trodde barnevernet hadde for vane å fjerne barn fra sine hjem uten grunn, samtidig trodde jeg foreldre med trengende barn fikk avlastning, jeg trodde ihvertfall folk fikk hjelp hvis de bad om det, og gjerne uten at de bad om det også, fordi man forstod at de trengte det.

jeg trodde jeg hadde funnet ut av vår verden.

men jeg tok innmari feil.
jeg trodde veldig mye.
inntil jeg begynte i hjemmesykepleien. og på skolen.

For jeg fant ut at de gjør ikke det, barn har det best hjemme, sier politikerne(?), de burde heller leve med fraværende mødre som har ny mann hver andre helg, selv om både storebror og storesøster har gått til helsike, så har har minstegutten det best hjemme. Selv om minstegutten ikke klarer å konsentrere seg om noe og bare bøller, selv om minstegutten banker vennnene sine på skolen så har han det best hjemme, selv om skolen, legen og jegvettafaen sier at noe er galt, så har han det best hjemme.

Og hva men jenta som slår hull i veggen fordi hun er så forbanna, hun som egentlig aldri er på skolen, jeg ser henne sitte i ganga hele tiden, hva er det egentlig hun gjør på ganga, man lager planer og systemer for at hun ikke skal sitte der, de får ikke lov til å være aleine, de skal være sammen med noen, enten er du i klasserommet eller så går du opp på lærerværelset, hører du, så hun setter seg på gulvet helt nederst i klasserommet og er usynlig, så resten av klassen kan lære om og og å, hun er usynlig og så veldig synlig, men hun får ikke det hun trenger, nei jeg vet ikke hva det er, jeg er en føkkings vikar, hun og altfor mange går ut klokken eleve og klokka ett, hvis de husker det, de tar medisinene sine,
jeg må... prikkprikkprikk..., hun /han/de ser ned på boksen de har i handa og går ut på ganga for å ta piller som gir dem ro i noen timer. De er unger som tar piller!!

De er noen unger!! Hva faen er galt med oss.

Guttene i tiende har tilbud, de får felle trær og hugge ved, lage benker og bord og andre ting, de lager ting med hendene, de er sammen med voksne orntlige` mannfolk som ler og kødder og er seriøse. De blir skitne på henda, får træler og de føler seg nyttige. Mon tro hva jentene gjør?
For de finnes de også, men istedet for å bølle og bråke og ta masse oppmerksomhet fra resten av klassen så sitter de helt stille bakerst. De er som regel usynlige, de sitter på dataen og chatter, eller de spiller WoW, CoD, kabal, de gjør noe usynlig, de har lært det, jeg vet ikke når det skjer, i åttende tar de plass, i tiende har de tydeligvis forstått litt av systemet. Vær usynlig, så blir du latt i fred. Ikke klag, ikke slåss, ikke gjør så mye ut av degselv. Så kan systemet glemme deg.

Og det gjør vi med glans. De usynlige ungene og de usynlige gamle. Bråk så får du ihvertfall IOP.


Så hva med de gamle, de har det ihvertfall best hjemme. For hjemme kan de jo stirre ut av vinduet hele dagen lang, og glede seg til hjemmepleien som kommer på besøk tre ganger om dagen og prøver å få i dem mat. noe som de nekter, for de er av den gamle generasjonen, de skal faenikke ha noe hjelp, de klarer seg selv, ikke taaale om at de skal være til bryderi for noen, de har klart seg i alle åtti år, så ikke kom her
og si at de ikke spiser, for de har bare glemt det. De har glemt å spise, de har glemt å be om ny mat, de har glemt å skru på lyset eller ta gardinene tilbake, så de sitter og stirrer i veggen og har glemt å gå på do.
Og de har det best hjemme.
Låst fast i andre etasje, faenheller, i fjerde elller femte etasje i Oslo, uten heis, de har det helt føkkings bra hjemme. De glemmer å gå, jeg hjelper dama ut av senga og to meter inn i stolen, det er det hun beveger seg hver dag! hun beveger seg noen få meter om dagen!! De får sittesår fordi de sitter i den samme jævla stolen dag ut og dag inn, de sitter der og kan ikke høre på radioen fordi vi har glemt å skru på høreapparatet, vi var så opptatte med å skifte bleie, gi frokost, smør med krem på sprukne bein, skifte på senga, koke kaffe, og følge dama ut i stolen, så vi glemte det, dag ut og dag inn, Noen glemmer Noe, det er det som skjer når du skal rekke over ørten personer på to timer, alle vil jo stå opp mellom klokken sju og ti, alle vil jo det, hvem faen vil vel ligge i liggesårsenga og den blaute bleia i mange timer hvis man våkner ei gang mellom klokken sju eller ti?

Men det sier regjeringen(?). De gamle har det best hjemme.
my ass

har det best aleine. De andre får faenikke den hjelpa de ber om, de får kanskje halvparten, hva i verden hjelper det med ei avlastningspute når man burde få hjelp til å gå, jeg skjønner meg ikke på dem, jeg
skjønner ikke
hva i alle dager
som skal til
for å at folk
skal
få hjelp.


Helsike heller.

fjortiser/ungdomskolelærer

veldig ofte, nesten flere ganger i uka, tenker jeg med lettelse i hjertet at herreguud, jeg er så glad jeg ikke er fjortis. jeg er så glad det ikke er meg mer, jeg er ferdig med det, jeg overlevde, vi overlevde, vi er de gamle, tøffe, de som ser strenge og sure ut, bare fordi.

det henger et bilde av meg over databordet, jeg har en gammel slitt hettejakke, som jeg elsker den jakka, jeg har på meg grønne john lennon-solbriller og en blå sekk med brune plastikkskinnkanter og et lite norskt flagg som merkelapp. jeg tenner et lys i ei kirke i London. jeg er ikke lenger fjortis, jeg er eldre en fjortis på det bildet, for jeg tenner lys for farmor, og hun døde etter at jeg sluttet å være fjortis. men det henger igjen enda. jeg ser det på holdningen, den venstre armen som konstant ligger over brystene, eller magen, eller det som måtte usynligjøres, den lutende holdningen, følelsen av å være så stor, jeg ser på megselv og jeg skjønner ikke hvorfor jeg brukte så mye tid, jeg skulle så gjerne gjerne gjerne fjernet det, jeg brenner hull i bildet med ønsket mitt, meg jeg klarer ikke å navngi det, den tingen, den store ubevegelige altoppslukende følelsen av for mye. for mye meg. for mye verden. for mye hvem,hva,hveeem,hvordan, jeg er.

jeg tente lyset og snakket litt med farmor. jeg savner deg, farmor, fremdeles, jeg savner stemmen din, den papirtynne huden på hendene, hvordan du står lent inntil dørkarmen når du røyker rød pall mall og stomper sneipen i ovnen. det luktet aldri røyk hos deg, noen ganger når jeg åpner nattbordskuffa som står ved senga mi så kjenner jeg et glimt av deg. men det varer ikke lenge. jeg lener meg tilbake og prøver å holde lukta i nesa, jeg prøver å ikke puste, men så må jeg jo sjekke, kanskje er det mer lukt der ute som jeg kan trekke inn i hjernen min og fremkalle følelsen av deg. farmor min.

jeg står og tenner et lys i ei svær kirke i london, jeg ligger på den rosa ubehagelige og deilige sofaen din, jeg leser i hjemmet, jeg får penger til å kjøpe løvstek i pita på bensinstasjonen på andre siden av gata, jeg er en eneste klump fjortis. jeg puster, svetter, ånder, stinker av fjortis, jeg er for stor for meg selv, jeg er for mye for meg, finnes det en mer selvsentrert og introvert periode en å være ungdom.

megmegmegmegmeg
full av smertesmertesmertesmertegledehysterisklattermegmegmegsmertesmerte
og alt samma uten ord.
herrreeeguuuhd jeg har så vondt av ungene mine. søte uskyldige drittunger. jeg har lyst til å adoptere halve ungdomskolen snart.

crazy heart

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.

I can't explain you would not understand

jeg lurer på hvordan man kan forklare et selvmord. jeg leste Amagasinet på jobben i dag, jeg bladde gjennom fordi det handlet om kjøtt på forsiden, og min søster har akkurat fortalt meg om slakteriet. noen sider videre leser jeg at en ung gutt tok livet sitt, han bestemte seg for å ikke ville mer. foreldrene aksepterer det, men forstår det ikke. hvordan skal man klare å forstå det? hjelper det virkelig med et brev? han skrev ikke noe avskjed, men de prøver å lese sangtekstene han skrev, han likte mørk tung musikk, han skrev en melding til en venn natta da han bestemte seg for å dø, han ville gjerne at comfortably numb skulle spilles i begravelsen hans. han planla det, han skrev en melding, og så hang han seg.

hva skulle han ha skrevet for at de lettere kunne forstå det? de sier, det er ingen sin feil, det var hans valg. det var ingens feil. det var ingeting noen kunne gjort. det var hans valg.
vi kunne buret ham inne. proppet ham full av piller. fjernet alle tau, alle skarpe gjenstander, han kunne blitt overvåket. i hvor mange dager? måneder? hele tiden? til han ble voksen? det var hans valg. og han ville fått det til uansett. det er det vi kan, det er det vi klarer til slutt. vi klarer å ende vårt eget liv. de gjør det på psykiatrisk også. alle som jobber der vet det, alle som jobber med suicidale mennesker må vite det, det er ingens feil, det er ingenting som kan gjøres, de får det til hvis de først har bestemt seg.
er det kanskje det som gjør oss frie? denne muligheten? den eneste siste seriøse frihet vi har over livet? jeg velger det bort. jeg gidder ikke mer. jeg velger det andre.

jeg vet ikke. jeg klarer bare ikke å finne ut hva han skulle ha skrevet for at de skulle forstått det. for at de skal kunne virkelig skjønne at han ikke hadde noe annet valg. at det var dette han måtte gjøre. hva i verden skulle han ha skrevet? hva skulle mødrene, fedrene, alle folka som bestemmer seg for å dø, hva hvahvahva skulle de ha skrevet for å ta bort skylden fra dem som blir igjen?

de klarte å si at det var hans valg. at det ikke var noe noen kunne gjort. jeg lurer på hvor ofte, hvor lenge de klarer å holde på den tanken.

jeg ville dø en gang. alt annet forsvant. alt, alle, ingenting var igjen. det var en vidunderlig fantastisk ro, en visshet, en stillhet jeg aldri har kjent, som jeg håper jeg aldri kjenner igjen, comfortably numb. alt annet var borte. all samvittighet. alt. det fantes bare et alternativ, et valg.
heldigvis ble jeg stappet full av piller til det gikk over og verden snek seg tilbake i sjela.

diagnoser og tåkete briller

noe av det skumleste i verden er psykiatriske diagnoser. de setter seg fast som et poststempel og putter hele deg, alle dine sider, tanker, følelser, oppførsel og fantasier inn i et eneste brev, og det kan være innmari vanskelig å få det bort. man kan skrubbe så mye man vil, og men det syns fremdeles, man kan lage nye stempler oppå, men det vil fremdeles skimtes som det originale, det du egentlig er.
psykiatriske diagnoser, eller diagnoser i seg selv blir brukt av helsevesenet for å kunne klassifisere deg innenfor en viss ramme av symptomer og sykdommer og dermed lettere kunne gi deg den hjelpen du trenger. det er mange kriterier som må oppfylles før man kan bli diagnostisert, og et problem med psykiatrien er at det er et individ som skal definere et annet ut i fra hva den andre personen forteller og hvordan den oppfører seg.
martine votvik har skrevet et blogginnlegg om sitt møte med en psykolog, jeg tenkte etter jeg hadde leste det hvor ufattelig vanskelig det er å gi uttrykk for hvem man er. hva man er. man er jo så innmari mange, man er jo alt det som skjedd, kunne skjedd og alle tolkinger av alt som skjedde. jeg blir matt av å tenke på de første årene i terapi, hvor mye tolking, analyse og usikkerhet jeg måtte gjennom før jeg var noenlunde sikker på at psykologen min visste hvem jeg var. og hvorfor jeg dermed oppførte som jeg gjorde. så da jeg fikk min diagnose var det en lettelse. jeg kunne kjenne meg igjen, jeg kunne forsvare meg selv ovenfor megselv, jeg kunne si til de som tror man kan ta seg sammen at hei, nei, ikke faen, ikke enda. men det kommer. jeg kan bli vanlig. normal. gjennomsnittlig.
men diagnoser er farlige. de har et sett av symptomer som skal definere hva du feiler. det er kanskje greit hvis du lurer på om du har svineinfluensa. har du feber? verker kroppen? hoster du? symptomene handler ikke om deg, de beskriver kroppen din.
psykiatriske diagnoser beskriver deg. du skal hos din behandler klare å gi uttrykk for hva du føler, tenker og fantaserer om. du skal si, ja da ble jeg lei meg. hvor lei? ganske, veldig, ødela du noe, kuttet du deg, drakk du øl hvor mange øl drakk du, hva tenker du på nå.
pasient L lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, symptomene er: Usikker og forstyrret identitetsopplevelse, Intense, men ustabile forhold til andre, Separasjonsangst, Tendens til selvdestruktivitet, Selvmordsforsøk eller trusler om dette, Tomhetsfølelse (klippt og limt fra wiki)
jeg er intens, mens kroppen min har feber. jeg er selvdestruktiv mens hodet mitt eksploderer av migrene. jeg er plutselig et hel rekke beskrivende symptomer som klassifiserer meg som en av galningene. vet dere at en av de galne i baneheiadrapene er klassifisert med borderline pers.forstyrrelse? mhm. jeg eeelsker diagnoser. særlig i møte med fagpersoner som egentlig ikke har peiling, (les: allmennleger/hausarzt) de har som regel hatt et kurs eller to innenfor psykiatrien, kanskje har de jobbet en stund på et psykiatrisk sykehus og dermed vet de selvfølgelig alt som er å vite om nettop det du feiler. de lener seg tilbake og du ser hele prosessen som skjer innenfor øynene, aha, jaja, så derfor er hun sånn, derfor går hun med de klærne og har de meningene og derforderforderfor. en psykiatrisk diagnose er brillene folk har på seg når de ser meg. jeg har intense men ustabile forhold til andre, åjha, det er derfor jeg har så veldig mange forskjellige venner hele tiden? og ny kjæreste hver vår? nei. jeg har ikke det. jeg har seperasjonsangst. derfor flyttet jeg til tyskland. jeg er selvdestruktiv. derfor studerer jeg medisin og tror at jeg kan klare det. i mitt eget tempo. herreguuud.

her forleden fortale min huslege meg at man aldeles ikke kan bli kvitt en borderline diagnose. jeg sa meg svært uenig, men han var ikke til å rikke. og siden han tross alt er en fagperson og har veldig veldig mye mer peiling en lille uvitende meg, syns jeg det var fryktelig fælt. men da jeg snakket med psykologen etterpå sa hun at jeg hadde rett. så det så du lille mann. den samme huslegen skrev i forrige uke en henvisning til en psykiater som skal ta blodprøver av meg. på henvisningen skrev han, vedr manisk depressiv lidelse og borderline. herregudinnihelsikenheller. jeg sa hva i verden? han sa joda, sånn er det. jeg gikk ut. jeg begynte å grine, og jeg stod en hel røyk i krysset utenfor før jeg turde å gå inn og si at dette funker ikke. du tråkker over mine grenser, du gir meg diagnoser jeg ikke har, og uansett om du har det skrevet der inne på din lille maskin, så er du en huslege og har aldeles ingen rett til å diagnostisere meg med en psykiatrisk diagnose som ikke en gang min psykolog over sju år har villet gi meg. han fikk det for seg å fortelle meg hvorfor jeg passet til disse diagnosene; jeg stryker på eksamen. jeg hadde drukket et par øl en gang jeg skulle hente en resept og jeg var opprørt. jeg har begynt på lithium. jeg glemmer å ta med meg passet mit når jeg egentlig virkelig burde huske det ved begynnelsen av hvert kvartal. herrrrreeeeegggguuuuud.
tilslutt. langt om lenge. motvillig. gav han meg en ny henvisning hvor det stod skrevet; vedr psykiatri.
kanskje jeg er intens. overfølsom. emosjonelt ustabil. men kanskje jeg også er en ganske så føkkings normal utenlandsstudent i tysklandshelvete.

etterpå gikk jeg hjem og skar av et stort stykke brunost, før jeg gikk tilbake, gav ham det og sa unnskyld, jeg tror mine emosjonelle problemer har ødelagt lege-pasient forholdet vårt så her er en avskjedsgave. han sa, det handler bare om deg, om at du skal få den beste behandlingen.
jada. minrumpe.

dager uten fus (mistet brillene)

verdens søteste boxer ligger ved siden av meg og snorker. hun lukter godt. varmt, havre med honning. jeg har en julestjerne i vinduet og en vissen på bordet. jeg har spist for mange brente mandler og røykt for mange sigaretter.

jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. det er som et lite stikk rett gjennom solar plexus, med en nål så tynn og skarp at man ikke merker at noe er galt før det har spredt seg. man har sett det på film, ikke sant? hvordan noen blir stukket eller bitt av noe kjempefarlig, og det sprer seg fra såret, oppover armen, halsen, nedover kroppen, inn i kroppen, og plutselig er det som var et vanlig menneske blitt noe helt annet. det er litt slik.

jeg er på vei til å glemme hvordan det er å ikke ha det slik som nå. det er fryktlig kjipt. jeg husker fremdeles gleden, den er ikke helt borte enda, men jeg ser ikke gjennom den lenger. verden mistet skimmeret som gjør at livet er håndterbart.

jeg skjønner at gleden er borte med at jeg blir fryktelig lei meg over ingenting; min hissige medbeboer svarer skarpt på et spørsmål. dårlig samvittighet; det er skittent i ganga og det er min feil. selv om det ikke er det. jeg er overbevist om at jeg aldrialdrialdri kommer til å klare
noe.
jeg kommer til å ende opp ufaglært, feit og ensom.
depresjoner går aldri over.
aldrialdrialdri over.
alltid tilbakevendende helvete.
jeg prøver å beskytte meg selv, jeg koser med bikkja og prøver å få hjertet mitt til å forstå, virkelig forstå det fornuften sier. men det funker ikke.

og tilslutt glemmer man. jeg går tur og prøver desperat å gjenkalle følelsen av å gå den nøyaktig samme strekningen med de nøyaktig samme klærne og være ikke-deprimert. men brillene er føkkings borte.

det finnes fremdeles latter, smil og kjærlighet, men alt er grått.

Bygda lll. (Døden)

Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.

Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.

Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.

Kjærleik! Juhu!

(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack

toommmmm

når man kikker ut av vinduet og merker først at tida har gått fordi bikkja brummer og vil tisse. når man stopper opp i butikken og merker at man har stått der for lenge når ryddedama som begynte i andre enden kremter høyt for at du skal bestemme deg hvilket smør du skal kjøpe.
når man svarer fint, det går fint. eller når man svarer nei, eller joda mhm, men aner ikke hva som er problemet og har ihvertfall ingenting å si om det. når man tar seg selv i å tømme askebegrene for andre gang den dagen, og man er den eneste som har stumpet dem fulle. når det fineste som finnes er regnvær, vind, bladene som faller, sjøluft og man har lyst til å forsvinne opp ut bort.

da er det fint med fine nye sanger.

det skulle staa kjärleik her men,

det er som aa höre gamle sanger om igjen. Noen sanger som ikke slipper, de ligger gjemt i hylla, gjerne i blandt andre sanger og andre minner man egentlig ikke har lyst til, eller kommer paa at man kan höre igjen. Men saa sniker de seg inn, gjennom en soundtrack paa en eller annen daarlig tvserie, noen som nynner paa noe som ligner paa noe du egentlig ville glemme. Det er saa enkelt. det sniker seg innpaa, og plutselig er man tilbake i gamle dager i gamle fölelser.

Jeg venter tydeligvis paa noe som ikke kommer til aa skje. Jeg ventet paa at varmtvannet skulle varme soverommet mitt, jeg ventet paa sofaen min, naa venter jeg paa bordet som skal gjöre alt lettere. Jeg har alltid ventet paa noe, vaskemaskinen, mikroen, oppvaskmaskinen, stövsugeren, linsene eller termosen, et eller annet noe som gjör at hvis jeg endelig faar det, saa blir alt lettere. Da klarer jeg aa lese like lenge som jeg önsker, jeg klarer aa bare röyke ute paa balkongen, jeg klarer aa staa opp klokken seks og legge meg klokken ni. Og slik driver jeg paa, aar etter aar etter aar. Er det rart jeg drömmer meg bort i vampyrer og evigheten?

Jeg pröver aa tenke som cesj skreiv, at det er förste forsök, for ingenting var noen gang slik som dette. Men det var jo det, det er jo det hver gang, for jeg blir jo ikke kvitt det, jeg forandrer meg for hvert bilde, men jeg er jo den samme hele tiden.

I fölge buddismen er disse bildene et bevis for hva vi ikke er, konstante, vi er ikke de samme, ingenting er likt, det er bare aa se paa bildet, jeg kikker paa bildene av oss og jeg tenker herregud jeg hadde kinn, jeg hadde de kinnene man har naar man er ung. naa har jeg bare konjunktivitt fra helvete, röykerynker og ti kilo mer. jeg er den samme, pluss litt til.

hva med den hersens kjärleika da.
hva med den?
lengte og lengte og lengte etter noe som ikke fikser det som egentlig ikke funker.

I`m back on boogiestreet.

overens.

jeg lengter tilbake, eller kanskje jeg bare tenker tilbake til gangene da jeg gikk i skogen som liten. da jeg var for liten til det meste, men med altfor store følelser. jeg blunder øynene og kjenner meg igjen i kroppen min slik den var da, jeg kjenner klærne jeg gikk med, skoene jeg hadde på meg, hvordan jeg hoppet over vannpytter og strakte hendene mine ut for å kjenne på grantrærne jeg gikk fordi. det er en stillhet over minnene, en tomhet som fremdeles er en del av meg. det var en følelse uten navn, uten beskrivelse, det var vel ikke egentlig en følelse, det var vel heller fravær av følelser, og alt uten ord. jeg kjenner på kroppen min som allerede da var for stor og påtrengende, den tok for mye plass og passet ikke, hverken til meg eller der hvor jeg hadde den, bevegde den, den var ikke min jeg var bare plassert oppi den og jeg måtte hele tiden forholde meg til den og til omgivelsene, jeg måtte alltid passe på hva kroppen min gjorde, at den ikke plutselig slappet av og tok plass. var til bry.
i skogen var det ikke slik. eller med hestene. eller alle de andre gangene hvor jeg gikk aleine og bare var, uten ord og tanker, jeg kjente på grantrærne og mosen og lukten av spon og lyden av hestene som tygde høy. det er en fantastisk stillhet i de minnene, samtidig med sorgen. eller sympatien.

den lille jenta går gjennom skogen der hun har gått ørten ganger før. hun kjenner vannet trenge inn i skoene og tenker at så dum hun var som ikke skjønte at det ikke enda var blitt tørt, men så kjenner hun litt til på våtheten som trekker seg oppover i sokken og tenker at nå er du jo bare litt mer en del, ikke noe annet, nå er du også våt. og hun løper over steinene og tuene og gjennom høyt gress slik at dongribuksa klistrer seg til leggene og blir stram. anpusten sakker hun farten og trekker pusten, det er helt stille her, det er ingen mennesker ingen folk ikke en sjel i nærheten hun er helt aleine og hun kan slutte å være en kropp, og heller bare være til. stillheten rundt smelter sammen med stillheten inni og hun føles seg så vidunderlig hel og fullstendig tom. når kontrastene forsvinner så er det ingenting igjen, bare lukten av våt granbar. på toppen av en stein setter hun seg til rette og hvisker stille, dere kan komme frem nå, det er bare meg her, det er ingen her, bare meg. og sakte sakte smyger det seg frem alver og troll og skogens sjel og hun snakker med dem, forteller dem historier om månen og hullet den lager i vannet når det er vindstille. de er usynlige og helt tilstede og hun er helt aleine uten noe følelse av seg selv. for selv er bare noe som er i øynene til de andre, aleine er hun ingenting, ikke-eksistens. hun legger seg på ryggen og ber dem ta henne med seg, kan jeg ikke bare bli med en tur, en liten tur, hvis jeg blunder øynene og ligger her helt stille, kan dere ikke bare forandre på verden og la meg bli med. hun ligger helt stille og hører på vinden til hun blir svimmel og kald.

minnene i magen

jeg ser håret hans

og ryggen. de brede skuldrene.

jeg ser hendene hans, med blodårer og fine negler.

leppene hans når han ikke smiler. når han kysser meg. når han sover.

hvordan kan noe være så ubegripelig og riktig på samme tid. jeg skjønner det ikke.

mamma

min mor sa at hun hadde lest et intervju med en gammel dame. denne damen ble spurt om hva hun kunne ønske hun visste da hun var ung. den gamle damen svarte, at kjærlighetssorg går over. hun skulle gjerne, aller helst, ha visst at kjærlighetssorg går over.

jeg tror jeg vet det nå. det går. over. sakte. litt etter litt.

min mor er fin. hun er en liten solstråle som ler av seg selv etter at hun har kjeftet på meg fordi hunden min promper og røyter og spiser vinduer, og fordi jeg ikke klarer å henge klærne mine på snora uten at de rynker seg. bare så du vet det, sa hun, så kan jeg ikke for mitt liv skjønne hvorfor du ikke henger klærne dine slik at de ikke rynker seg. med utropstegn, indignasjon og høy latter.
min mor har lært meg å si pytt pytt. er det så farlig da. sånt skjer. hun har lært meg å godta folk, det har aldri noen gang vært sladder i min mors hus, hvis noen begynner å snakke om andre på en negativ måte blir man møtt med en likegyldig skulderheising og en; jaja, dem om det, de har de sikkert ikke så greit, de har sikkert sine grunner, vi er vel alle slik av og til, kommentar.

men noen ganger er det vidunderlig fantastisk befriende å slenge dritt. som for eksempel om den lille verfickte schlampa som nå er kjæresten hans. det er digg å lære stygge stygge tyske ord og si dem med alt hat og all smerte jeg kan oppdrive. det er deilig å få vennene mine til å sende henne tanker med herpes entotre, og håpe at forholdet går til helsiket etter en sommer. det er herlig er det. store bokstaver og usaklige utrop.

for ikke at jeg mener det så veldig. ikke at jeg ikke ønsker ham alt godt og hablahalba. jeg bare, er sint. og trist. og forbannet. og lei.

det er også greit. man kan være det litt. og deretter kan jeg ringe til min mor og høre hvordan man skal tenke fremover, oppover, og bortover. ihvertfall ikke nedover og innover.
men først skal jeg bare drikke litt, røyke litt, hate litt, grine litt, forbanne litt og flørte litt.

og så fant han en annen

han gjorde det. han fant noen andre. han fant hun andre. den andre. den andre jenta. den andre jenta som han ler sammen med, som han kysser og holder rundt, som han har sex med og sovner inntil før han snur seg rundt og sover aleine,. eller kanskje han ikke gjør det lenger, kanskje han sover tett inntil henne hele natten, kanskje de svetter sammen, og om morgenen har de sex, bare fordi han syns hun er så utrolig deilig. han møter henne sikkert hver dag, han gleder seg sikkert, han tenker på henne og gleder seg til å møte henne på kaffe, slik at han kan fortelle hva han har gjort, og hvor gal han blir av de han studerer sammen med. og hun ler av det han forteller, hun ler og smiler og han tenker at hun er den fineste i verden, at han vil gjøre så mye gøy sammen med henne, de skal gjøre så mye morsomt sammen, de skal dra rundt i verden, de skal starte bar sammen, hun er sikkert liten og søt og uutholdelig interessert i det samme som han.

så jeg grein litt. og ringte til mine kjære. og grein litt til. og brakk meg med tanken på at han har sex med henne, at han elsker henne, at han holder rundt henne og gir det smilet til henne, at smilet hans er hennes. jeg hater det. jeg blir kvalm.

men så forteller jeg om påsken og den vidunderlige mannen jeg møtte, og jeg blir så glad av å snakke om ham, om hva vi har, om at det går ann å møte mennesker som er der, som blir der, som man liker, og som liker en tilbake. jeg ble glad, jeg lo høyt og jeg tenkte, menherregud hvorfor er jeg også så lei meg? hvordan kan man ha så mange fine mennesker i hodet og i hjertet på en gang? jeg skjønner det enda ikke, jeg skjønner ikke hva han egentlig betyr for meg, kanskje er han bare en vane. det er det ab sier, hun sier at han bare er en vane, at når man kan fryde seg så over alle disse andre menneskene, når man er så åpen at man kan ta i mot andre mennesker og faktisk klare å gi noe tilbake, da er han bare en vane. han er det som var. og vaner er jo nesten umenneskelig vanskelig å bli kvitt. de sitter fast som gammel tyggegummi på fortauet. ikke olga klarer å slikke dem bort på en kveld en gang. så hvordan skal vel jeg klare å gi slipp på ham.

jeg gjør det. jeg kommer til å klare det. fordi jeg husker alle de andre. fordi jeg møtte en gammel flamme som klarte å putte alle bitene på plass, han fikk meg til å like meg selv igjen, til å tenke at jeg var noe, at jeg faktisk var morsom, interessant, sexy. han fikk meg til å huske meg selv igjen. det var fantastisk. og nå er jeg jo det. jeg møter deilige mennesker og gjør just det jeg har lyst til. jeg studerer. jeg spiser middag klokken tolv slik som de andre gærne tyskerne, og jeg elsker det. jeg drikker billig sprudlevin med gode venner, vi røyker i ganga med stearinlys og is i varm sekt, og jeg står opp litt for seint, men jeg rekker alt uansett.

jeg skal møte ham til helga. han har mange av tingene mine. ab mener det kanskje ikke er så lurt, at kanskje det kommer til å være så fint og bra at jeg ender opp med å bli lurt tilbake til glemselen. så jeg vet ikke helt. jeg kan også be ham sende det. jeg kan det. jeg bare vet ikke om jeg vil. avslutninger er jo fint. det er jo fint å møte ham, og kanskje kjenne på det jeg føler nå. ferdig. eller, nesten ferdig. muligens blir det helt ferdig etterpå.
eventuelt sitter jeg på toget og griner. det blir vel helst det siste. så jeg gjør vel kanskje det da. sender en melding og sier at han har nok rett, det er nok ikke så lurt å møtes, det er nok best at han sender det. og forresten, jeg elsker deg fremdeles. men det er mulig at det bare er en vane.

din for alltid, inntil videre *

renselse

jeg går sakte bortover grusveien, det er tidlig morgen, menneskene går til jobb med hodet senket for å unngå at de gjennomtrengende små snøflakene skal sette seg fast i nylagt sminke og nyklippet skjegg. Bikkja springer som en gal av lykke over å kunne løpe. Hun hopper på den rare måten som ligner litt på et rådyr, og litt på en kalv. Mye kraft i en liten kropp. Jeg løfter ansiktet oppover mot snøen, mot vinden og kjenner at det stikker i kinnene. Jeg klarer ikke holde øyene åpne, dette minner meg om Norge, jeg savner Norge kjenner jeg, jeg savner været, naturen, de vidunderlige kreftene som bråker og blåser og som alltid klarer å gjennspeile sinnet mitt, savnet mitt, smerten min.

Jeg går langsomt bortover veien, slik at bikkja kan snuse og lese dagens nyheter. Sakte tar jeg tak i glidelåsen på toppen av brystbeinet mitt, den er vanskelig å få tak i, den er så godt som ubrukt, gammel og inngrodd i huden min, men jeg leter den frem med nikotinbefengte fingre og tar et godt tak, før jeg begynner å sakte sakte dra den nedover. Det gjøre vondt, huden min stritter i mot, den revner der den har grodd sammen over glidlåsen, blod pipler ut når tennene rives fra hverandre inne i denne fantastiske lille konstruksjonen. Jeg smaker på fingrene mine, slikker av blodet og prøver igjen. Sakte sakte åpnes brystet mitt, nedover brystbeinet til enden der muskelne overtar, overgangen er vanskelig jeg må rykke til for å komme videre, et stønn slipper ut av munnen min og jeg tar en pause for å trekke pusten. To lange dype åndedrag, det er lettere nå, brystkassa har blitt større, den holdes ikke lenger igjen av knokler muskler fett og hud, jeg trekker pusten, det er et tomrom, jeg vet at jeg kan puste innover i all evighet og fremdeles ikke nå slutten, det er som å puste ut når man er på vei til overflaten. Luften utvider seg i takt med nærheten til overfalten. Jeg griper på nytt tak i glidlåsen, den ligger rett over solar plexus og hvis jeg vil kan jeg la handa mi gripe tak i de livsviktige blodårene, tarmene, nervene som utgjør meg. Men det er ikke det som er formålet, jeg skal bare åpne opp, så jeg drar videre nedover, huden revner, musklene skilles og tilslutt, noen sentimeter over navlen stopper jeg. Navlen er for komplisert, det er ikke bryet verdt å begynne med navlen, jeg har stor nok åpning nå. Hendene mine føler seg frem oppover fra glidelåsen, de følger den tynne kanten og de spisse taggene som har holdt meg sammen, når de er cirka på midten stopper de opp, jeg tar et ekstra godt tak, det er sleipt og glatt av blod og underhudsfett, det siver frem mellom fingrene min og gjør at taket glipper, så jeg graver fingertuppene inn i fettet på innsiden av huden og løfter hodet nok en gang opp mot snøen, mot himmelen. Jeg retter ryggen og trekker pusten dypt dypt inn. På utpust drar jeg sidene fra hverandre og åpner opp hele situsen. Snøen kjennes kald og kriblende på innsiden av huden min, vinden finner veien inn i rynkene mellom tarmer, blodårer, og lunger. Nervene skriker av kuldesjokk og jeg får frysninger over hele meg. Jeg kikker ned og ser hvordan hjertetmuskelen jobber i et raskt stabilt tempo, blodet pumpes ut i lungene, mellomgulvet heves og senkes og lungene, som er litt flekkete av tjære, bobler og ser sprekkferdige ut når luften suges inn.

Snøen setter seg fast og smelter i møte med det varme, det kiler, jeg ler og løfter hodet igjen. Sånn, luft, renhet, vinden skal vaske alt bort, jeg åpner meg opp for kulden, slik at jeg kan begynne på nytt. Ser du, ser du hva jeg gjør, jeg åpner meg opp slik at du skal forsvinne. Jeg gir deg bort, vekk, dra bort nå, du kan renne bort sammen med blodet som sildrer over navlen, du skal vaskes bort av snøen, av snøvann og vind som rengjør meg. Jeg trekker pusten inn inn inn, frisk kald luft i hele meg, jeg spenner ryggen og skyter frem bystkassa; dra! bort! vekk! los!

Jeg slipper tak i skinnet mitt og underhudsfettet lager en liten slurpelyd når hullene etter fingrene mine fylles opp igjen. Jeg strekker hendene mine frem og ut, de er svartrøde av blod, iskalde og stive, og jeg folmer når jeg skal ta tak med høyre hand i den lille slimete hanken på glidelåsen. Venstre hand griper tak i navlen og magefettet, jeg borer tommelen inn i navlen og drar den nedover for å stramme huden slik at jeg lettere kan dra låsen oppover. Det går fort denne veien, blodet fungerer som smøring og tennene flettes lett inn i hverandre, det vil nok bli vanskelig å åpne den igjen tenker jeg, blodet vil rustne metallet sammen, men forhåpentligvis blird et kanskje så lenge til at jeg bare trenger å banke litt på den, og så faller det av som støv.

Jeg har nådd toppen og passer på å presse glidelåsen dypt inn i brystbeinet, den finner plassen sin med et klikk, og huden legger seg fin tilrette over den igjen. Jeg retter på klærne, graver frem sigarettpakken fra lomma og tenner meg en røyk. Kom da bikkjemor, kom så går vi hjem. Olga kommer løpende mot meg, jeg setter meg på huk og lar henne slikke hendene mine reine. Jeg føler meg lett og glad. Ny.

en annen tid

faenfaenfaenfaenfaen heller.

Kan det ikke går over snart? kan det ikke snart slutte? Hvor lenge skal det holde på dette her? Jeg blir lei, jeg er lei av å være lei. Jeg vil at det skal slutte nå. det er nok. Basta.

Jeg er lei av å være trist, jeg er lei av denne tomme stille følelsen i magen, av savnet som dukker opp i hytt og pine og tar alle andre tanker og følelser bort. Den tar over hele meg, ikke så lenge av gangen, men den er der, det er som om den ligger på lur og bare venter på å hoppe ut og opp og ta over hele meg. Jeg går tur med verdens deiligste bikkje, jeg er glad og fornøyd for hun har en god dag og går faktisk stille og fint ved siden av meg, jeg tenker for en deilig dag, det er blå himmel det er kald vintersol og det blåser ikke. Hunden min er lydig og nydelig, jeg har flotte samboere og i kveld skal jeg lage komper. jeg elsker komper. Varme kokte komper med smeltet smør og sukker. Og Norsk kålrabi, fløyet fra oslo med faren til min norske vennine, hun og barnet kommer på besøk og så skal vi lage komper og kålrabistappe og spise til vi sprekker og må rulle rundt på gulvet sammen med bikkja og barnet. Det skal bli fint og flott. En fin og flott kveld. Inntil savnet i dette ubekymrete øyeblikket ser sin mulighet til å komme snikende bakfra og slå meg i nyrene så hardt at jeg må trekke pusten og tenke helvete heller. og så kommer alle minne flytende og jeg tenker på den gangen vi bodde i berlin og faren hans var på besøk. det var så hyggelig. vi spiste store stykker kjøtt på en restaurant før vi dro på en finfin pub og snakket og drakk og alle var glade og lykkelige. særlig han far, han var overlykkelig, for han drakk seg full med sønnen sin og den morsomme snakkesalige frøkna med de sterke meningene. Da han dro stod vi i døra og så ham gå nedover kastansjealleen, det snødde ubegripelig store snøflak, han hadde en fancy frakk og det var stas alt sammen. Jeg var lykkelig og glad for å være med gutten og faren hans, og at det var så fint alt.

og jeg tenker på den varme mammaen hans. hun var så glad. hun ville så godt. hun hadde kjøpt lakrisstenger til ham som han fikk da han satte seg i bilen, se her vet du jeg, har kjøpt disse til dere, du liker dem så godt, gjør du ikke? det er så ømt. det er slik en øm vanskelig kjærlighet å besvare på en riktig måte. han visste ikke helt hvordan han skulle gi tilbake, han smilte og nikket litt brydd, han var fremdele brydd! og hun smilte glad og lykkelig over at sønnen var hjemme på besøk. den fine flotte sønnen som studerer i utlandet. og når jeg tenker på henne så tenker jeg på de gangene vi var på hytta hans, eller huset deres der oppe på vestlandet, i bunnen av de store fjellene, helt nede ved sjøen, han ville dra dit ofte, hvorfor dro vi ikke dit flere ganger, vi skulle dratt dit, kanskje alt hadde vært annerledes da. hvis vi hadde gjort det.

og slik fortsetter det. kanskje alt hadde blitt annerledes hvis jeg bare. hvis vi bare. hvordan ble det slik som dette gutten min? hvordan skjedde det, når skjedde det egentlig?

jeg husker svært lite av tiden før jul. det er rart med depresjoner, hvor langt unna de er når de er over, og hvor ikke-eksisterende det andre livet er når man er oppi det. jeg husker at jeg ringte til psykologen min og sa at nå er det nok fint hvis jeg kan komme og prate litt, for tankene mine begynner å bli veldig svarte. så da dro jeg dit opp, langt opp i huttiheita utenfor byen nesten inni skogen, en gang i uka. det var fint, jeg husker at jeg var der. at vi snakket, at jeg snakket. og at hun ikke var så dum. vi snakket om skolen og stress og om deg. jeg snakket mye om deg, at jeg syns du var en fjomp som oppførte slik du gjorde. at jeg var redd for at du gjorde det fordi du var på vei bort, fordi du egentlig ville bort, jeg sa at jeg tror han vil at jeg skal slå opp, det virker som om det er det som skal skje, det jeg driver på med er å gjøre meg klar til å slå opp. eller bli slått opp med. og så gråt jeg. for jeg elsket deg jo. du var jo min, det var jo oss.

istedet for at vi dro på besøk til hverandre i helgene, overrasket hverandre i hverdagen, tok vare på hverandre, istedet for at vi sover under åpen himmel et sted i den store tyske skogen og ligger i samme dobble sovepose, så sitter jeg altså her og gjentar meg selv.

det er noe faens dritt er det. faensføkkingsdritt.

delete

jeg savner ham hver dag. kroppen min er overtatt av et fremmed element som river i alle cellene mine, som flyter med blodet rundt og rundt og rundt og hjernen min er på repeat. reverse and repeat.

Husker du de fine filmene vi lagde? husker du alle låtene vi danset til? husker du den fæle julenissen som stod på kjøkkenet ditt, og hvordan vi danset og danset og danset til musikken din? Husker du da vi hadde sex i sverige? Da vi rullet rundt på fotballbanen og ble våte av gresset i veikanten? Da vi sovnet med armene og beina inni hverandre, jeg våknet opp og vi lå i samme stilling, det hadde aldri skjedd med noen andre. Jeg kikket på deg og ble helt varm og kriblende. Vi lå i samme stilling, vi holdt rundt hverandre mens vi sov.
Husker alle stedene vi har vært, alle tingene vi har gjort, alle drømmene og planene vi hadde; jeg klarer ikke å akseptere at du ikke lenger tenker og drømmer og vil, sammen med meg.

Jeg har på ordentlig problemer med å forstå at hvis jeg ringer deg, hvis jeg melder deg, dukker opp og vil kysse deg, så kommer du til å stoppe. Du kommer til å klemme meg hardt, lukte på meg og deretter skyve meg litt fra deg, jeg stryker leppene mine langs kinnet ditt, håret ditt er i veien, jeg har ikke fri tilgang til huden din, men jeg kjenner skjeggstubbene dine, jeg kjenner lukten din. Så er avstanden blitt for stor, du ser på meg, øyene dine er alvorlige, triste og undersøkende. Hvordan går det? jo det går fint, jeg smiler og ser på deg, jeg sluker øynene dine, munnen din, håret og klærne dine, jeg sluker hele deg, de brede skuldrene, alfor slanke hoftene og store hendene dine, jeg spiser deg opp du er i hjertet mitt du er i hodet mitt du er i hver eneste forbanna celle i hele kroppen min. Ser du det ikke? ser du ikke hvor mye jeg elsker deg, hvor mye jeg trenger deg, hvor dypt jeg ønsker å gjøre deg glad igjen?

Det går bra, sier jeg og smiler og smiler med øynene, så bra sier du, ja hva driver du med nå for tiden da? nei bare stress, som vanlig, ikke noe gøy, men hvordan gikk eksamen, jo det gikk greit, mhm, har ikke fått resultatet enda, nehei mhm.. Du kikker ned i bakken, jeg kikker ned i bakken, jeg kikker på deg, på bygningene rundt oss, på menneskene som går forbi oss, jeg vil løpe derfra hylende, jeg vil klemme deg så hardt at du smelter inn i meg, jeg vil at du skal gripe tak i meg, grip tak i meg! dra meg inntil deg og lukt på meg, begrav ansiktet ditt i håret mitt, i nakken min, kyss meg, hold ansiktet mitt i hendene dine og kyss meg forsiktig, hardt, mye.
jeg savner deg, sier jeg tilslutt. jeg savner deg. Ansiktet ditt er stille, lukket, ja, sier du. mhm. Men du sier det ikke tilbake, du sier ikke at du savner meg, at du tenker på meg og drømmer om meg og hele tiden egentlig har lyst til å ringe meg.

Du sluttet med det for en stund siden. Jeg vet ikke når det var, noen måneder siden, du sluttet å ringe. Før ringte du hver dag, du ringte når du var full, på vei til og på vei fra skolen, du ringte når du kjedet deg og når du hadde morsomt. For jeg var din, jeg var den du kunne ringe til. Jeg var den beste du visste, du spurte meg om ikke vi skulle gifte oss, jeg elsker deg, sa du, skal vi ikke like gjerne gifte oss? jo selvfølgelig skal vi det, sa jeg. men spør meg igjen i morra din fyllefant. Du spurte aldri. Jeg tror ikke du husket det en gang. Og så sluttet du å ringe.

og vi sluttet å prate. om hva som skjer med oss. om hva folkene, hendelsene, episodene, alt dette nye betyr for oss. det var det samme hele tiden; ja, stress. ja fest. nei kjedelige mennesker, ja morsomt med øl og musikk, nei kjipt på skolen, ja morsomt på skolen. det var kjedelig å prate med deg.

psykologen min sa at når det er kjedelig så er det ofte noe usagt som ligger og ruger. Det er ofte noe usagt, noe vanskelig, trist, kjipt, noe mellom oss noe viktig som vi ikke snakker om.

Det var jo sant det.
Og jeg var deprimert. Jeg hadde en stor svart, nei ikke svart, den var brungrå, tung som den tetteste tåka, den lå over tankene mine, over følelsene mine og over verdenen min. Jeg trengte deg. Jeg trengte at du tok vare på meg, kom til meg, savnet meg, overrasket meg. Jeg hadde så behov for at du skulle trenge meg! For å være viktig, betydningsfull og spesiell. Du hadde ikke så mye å gi. Kanskje fordi det allerede var over. Eller fordi du ikke er så flink til det.

Min samboer sier det hele tiden, du fortjener noen bedre! Du har så mye å gi, så mye omsorg og kjærlighet og glede, du fortjener noen som kan gi det samme tilbake. Og de finnes der ute, de menneskene som klarer å gi tilbake.
Noen ganger tenker jeg på det hun sier, og lurer på om det er riktig. Gav du meg egentlig nok?

Psykologen spurte forleden hva du egentlig betydde for meg, hva er det som er så spesielt med deg? Jeg klarte ikke helt å svare. Du elsket meg. Du gjorde meg lett og glad og lykkelig. Du var stille og rolig og trygg. Du hadde andre interesser, andre tanker, andre øyne. Jeg gjorde deg glad og lykkelig. Du lo, du elsket. Vi gjorde mange fine ting sammen, vi lekte, vi drømte, vi drakk.
Vi drakk mye sammen. For mye syntes jeg på slutten. Mens du kjøpte en shot til meg. For mye alkohol når vi er sammen, tenkte jeg. Er vi egentlig noen gang sammen over lengre edruelig tid, tenkte jeg. Og drakk shotten du kjøpte. Hadde vi noen gang egentlig noe å snakke om? Hadde vi noen gang en ordentlig diskusjon? Overkjørte jeg deg? Tok jeg i bruk akademikerspråket og besserwisser mima?

Det er denne maktbalansen. Jeg må tenke mer på denne maktbalansen. Den funket ikke helt. Men hva er det som er galt med å elske noen fordi det er enkelt? Fordi livet blir enklere, bedre og morsommere. Fordi jeg ble bedre av å være med deg. Er det ikke god grunn nok for å ønske å være sammen?

**********
Jeg drikker restene av vinen jeg kjøpte i helga og vet at jeg kommer til å stryke på eksamen. Det er kjipt. Jeg tenker hver dag på døden. Jeg tenker at døden er et alternativ. Ikke at det kommer til å skje noe så fryktlig forferdelig. Men tankene er der, som en ventil, en tanke om en utvei. At jeg ikke gidder mer, livet er for strevsomt, jeg gidder ikke dette her, tenker jeg. Jeg gidder ikke kjempe så mye. Hvorfor må jeg alltid ha dette behovet og ønskene som alltid er så vanskelige. Hvorfor kan jeg ikke heller bli en sykepleier? Eller en sosionom? Hvorfor kan jeg ikke velge noe enkelt? Hvorfor i verden velger jeg alltid det mest strevsomme??

Jeg føler meg som en dust. Vann over hodet, armen i bind og allerede en gammel hund.

sammen mot røkkla

Jeg er ikke sikker på hvordan det skrives. Røkkla. Røkla. De der, de andre, folket, menneskene, alle andre utenom oss.

Det var min vennine Si som brukte ordet, jeg syntes det var fantastisk; vi var alltid på lag, sa hun, det var alltid oss mot røkkla.

Og jeg tenkte at det er just det jeg også vil, ha en som er på lag.

Liebeskoma

Det er en kvalme som jeg kjenner. Jeg vet hvordan den er, den legger seg tilrette langs pusterøret mitt og fyller mellomgulvet med en tykkelse, slik at jeg må rette ryggen, jeg må bøye meg bakover for å få nok luft ned, jeg får ikke nok luft ned i lungene, jeg prøver å blåse ut magen slik at lungene kan utvide seg nedover sammen med mellomgulvet, men det er noe som stenger, det er kvalmen.

Jeg ble kvalm. Jeg gispet etter luft. Det skjedde, det skjer, nå, her, det skal skje nå. Jeg måtte hyperventilere. Jeg måtte grine høyt, åpenlyst, hulkende; jeg måtte be; ikke nå, ikke her, ikke enda, ikke på denne måten. Ikke slik.

Det er jo oss! Det er jo vi to! Vi skal jo være sammen! Vi er jo så lette sammen, egentlig. Vi er jo egentlig så enkle, vi er venner, vi er elskere, vi er lekekamerater, fyllekompiser, vi er fortrolige.

Er det virkelig sant? Skal vi aldri være sammen mer? Skal vi aldri ringes, aldri snakke, aldri gå på fylla, aldri kline, aldri holde i hendene mens vi går på gata og snakker om tull? Skal det virkelig ta slutt? Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig, jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan forandre oss, jeg kan forandre meg! Jeg har forandret meg! Skal jeg aldri mer ligge inntil kroppen din? Kjenne den myke huden din, den spisse rumpa som alltid presser meg bakover mot veggen, skal jeg aldri mer holde rundt pikken din og kjenne at den blir hard og stiv? Skal jeg aldri mer få ta den i munnen, gjøre deg opphisset, gjøre megselv opphisset, skal vi aldri mer ha sex? Jeg skjønner ikke dette her. Jeg skjønner det ikke.

Jeg vet jo at det har vært vanskelig. Jeg vet jo at vi har hatt det kjipt, at vi har kranglet, vært sure, vært trette og kjedelige. Vi har vært kjedelige sammen, men det skal man vel også være av og til? Jeg har også tenkt at vi mangler ting å snakke om, jeg har tenkt at vi glir fra hverandre, at vi vokser fra hverandre, at vi har så forskjellige liv; men det betyr jo ingenting. Det er jo deg jeg skal være sammen med. Det er jo deg jeg skal besøke, deg jeg skal møte, kysse, ble kjent med på nytt og på nytt. Det er jo deg jeg skal være med, støtte, glede, få til å le og tenke at livet er lett. At det er lett fordi vi er sammen. Vi er sammen.

Jeg tenker også at det blir vanskelig, at det er vanskelig. Men venner mister jo ikke hverandre så lett. Venner har man jo, på tross av avstander og forskjelligheter. Venner kan man jo alltids ringe til og pludre, le og høre hvordan livet er. Og vi har vært så heldige at vi har vært elskere i tillegg. Kan vi ikke bare fortsette med det? Kan vi ikke bare leve her i forskjellige verdener, og være glade når vi får besøk?

Men du må komme du også. Du må være vennen min du også. Du må ønske å være med meg, du må være trofast, og du må elske meg. Men du elsker meg jo, så hva er det som er galt? Har du ikke mer å gi? Klarer du å glemme meg? Savner du meg ikke? Vil du ikke at jeg skal komme?
Hvorfor er det så vanskelig å inkludere meg i livet ditt? Du liker meg jo.

Min mor mente jeg burde skrive en liste over alle negative ting, skrive alt jeg har tenkt når vi har hatt det kjipt, alt jeg har tenkt som ikke funker mellom oss, som gjør at jeg også har tenkt at kanskje det går mot slutten. Jeg skrev den lista. Den ble på en halvside tror jeg. Deretter laget jeg en kalender over når vi kan se hverandre, og jeg tenkte at men herregud, tiden går jo så fort! Det er jo ikke lenge til, og så skal vi jo bo i samme by! Men du ser det ikke. Du ser noe annet, og jeg er ikke helt sikker på hva det er. Jeg håper ikke det er de fine søte små jentene. Jeg håper ikke det er noen andre. Jeg håper du kan se hva jeg ser. For den lista betyr jo ingenting. Den er en liste over forskjeller, over forventninger og skuffelser. Det er en liste over følelser som glemte at de kunne være annerledes.

Før jul fortalte jeg psykologen min om magefølelsen. Intuisjonen. Min beste vennine har den også. Hun spurte, da jeg var på bunnen for alle de årene siden, da jeg var knust av ulykkelig kjærlighet og savn, om hva jeg trodde. Og jeg sa at vi kommer jo til å bli sammen. Vi skal jo være sammen, det er det som skal skje, og det er det som er så kjipt. Derfor venter jeg. Før jul sa jeg til psykologen min at magefølelsen min var dårlig. At det jeg gjør er å forberede meg på avslutningen. At det er det som skal skje. Hun tolket det som om jeg tror på skjebnen, og sa at man skaper vel sin egen virkelighet. Jeg tenkte at hun ikke helt forstod hva jeg mente. Selv om det kunne høres slik ut, så er det ikke skjebnen jeg snakker om. Det er forståelsen av hva som skjer. Det har ingenting med skjebnen å gjøre.

Magen min er stille om dagen. Den har problemer med å puste. Den vil aller helst være helt tom og kjenne på den fysiske smerten av å være tom. Ikke den psykiske. Men jeg vil spise sjokolade, så det funker ikke helt. Istedet jogget jeg en tur og fikk vondt i hofta igjen. Det er vel noe det da.

Det finnes en annen side også. Min side. Kanskje jeg skal tørre å skrive den ned også. Selv om at jeg tror at da kommer det ihvertfall ikke til å gå. Akkurat der er jeg vel kanskje litt paranoid ja. Litt overtro skal man jo også ha. I passe doser bare.

Jeg vet ikke om du er den rette. Jeg vet om jeg kan si ja hvis du spør om vi skal gifte oss. Jeg vet ikke om du er snill nok med meg. Noen ganger tror jeg ikke du elsker meg nok, og jeg kan ikke være med en som ikke kan elske. Meg.
Jeg syns du er lat og tiltaksløs. Jeg syns du initiativløs. Nesten kjedelig. Jeg føler ofte at det er jeg som er drivkraften, at jeg alltid er den sterke, at jeg alltid maser. Jeg hater den følelsen. Det gjør sikkert du også, selv om du kanskje ikke helt forstår hva det er du føler. Du er svak. Jeg trenger at du er sterk noen ganger. Noen ganger må jeg også få lov til å være svak, til å være sint og redd og sur uten at du lar det gå inn på deg. Du må være sterk. Jeg trenger noen å støtte meg av og til, og du er kanskje ikke så flink til å stå stødig. Sammen med meg. Kanskje jeg tar for stor plass, kanskje jeg snakker for mye, for langt, for ofte for dypt. Mye kan man jo også la være, ikke alt trenger fortolkninger. Psykologen snakket ganske mye om maktforskjellene i forholdet. Og jeg kan jo skjønne det. Jeg bare trodde ikke at jeg var blitt så mye. At du må gå. Du er jo sterk på din måte, det er det jeg elsker. At du får meg til å bli bedre. Jeg har blitt bedre, og jeg kan fremdeles vokse og forme meg. Men du må det du også. Du sa det en gang, du sa at du kan jo forandre deg. Tilpasse deg.

Men et sted der på veien så sluttet du tror jeg. Et sted på veien så mistet du meg, og nå finner du ikke tilbake. Det er det jeg tenker. Kanskje du ikke klarer å se mer enn hva som ligger rett forann nesa di, men da behøver du jo bare å bevege deg litt. Istedet så står du helt stille. Og lar meg forsvinne fra deg.

Det er fryktelig fryktelig trist. Jeg tror nemlig vi kunne gjort hverandre veldig veldig lykkelige.