da presten kom. og jeg ble en ateistisk ignorant/ glemsk bibelbeltisk.

det er tusen ting å bry seg om, tusen ting å mene noe om.

jeg er ikke på twitter, selv om jeg prøvde. så jeg velger dette, akkurat nå.

Min gode gamle venn vil ha meg med på en kunstprosjekt. 356 ord har han bedt om, trehundreogfemtisek, nei faen, er det trehundre og sekstifem det er snakk om? just nå så husker jeg ikke hvor mange dager, jo, 365 pluss.

så mange ord. så mange dager. 2011. i ord. herligland.

mhm.

retningslinjer for helsiken! rammer! begrensninger! tema! betydning! plass! gi meg grenser, uten dem svever jeg i ingenting!

men så har man jo sine tanker, og drømmer og fantasier og slike ting. angående utforming. og noe ord. jeg har noen ord, noen få, av de fineste jeg vet om, men det er da virkelig ikke nok, jeg vil ikke ha bare meg, jeg er ingenting i forhold til så mange, jeg vil ha de andre sine ord, jeg vil ha deres ord, hva er de beste ordene dere vet om, hvilket ord er det fineste, nynorskeste, utenlandske, hvilket ord kunne man tenke seg oversatt til et dødt språk, ordet kjæreste finnes ikke på arabisk?, hva betyr det?, og samisk har egentlig ikke ørten ord for snø?

det er så mange ord! jeg vil ha alle, alle de som betyr noe. 

365

så jeg gikk i kirka for å sjekke kunstrommet, etter flere vinglass og to whiskey.
jeg har ikke vært i kirka siden, lenge. min venn derimot, var hjemme og løp rundt; jeg tenkte herligland, vis nå litt respekt, men det var han som var på riktig sted, jeg var i et hellig sted, feil. jeg var et sted slik alle vi andre er i, hvor man er stille, ydmyk, liten, usynlig, kanskje litt redd.
min venn har vokst opp der, og han er bestevenn med gud. jeg er ikke det.

men jeg fikk noen ideer, uansett.

og så kom jammen presten. han fine kloke presten. og han sa masse smart som jeg ikke egentlig er enig i. men som bekrefter min mistro.

for vi har jammen ikke peiling. vi, jeg, oss, kanskje det bare er meg, men gud er nemlig ikke bare gud. gud er innmari mye mer. Han er helt forskjellig, ikke kom og tro at han er lik, ikke fall inn i den optimistiske trosrelativismen som tenker at allah og gud er de samme.
peace, love og håp, in ur dreams.
dette handler om forskjeller, dette er guds hus. de er ikke like, vi bare tror/ håper det.

guds hus må nemlig sammenlignes med allahs hus, vi må ikke sammenlignes med dem, vårt hus er like hellig som deres, så vi er ikke bedre, rausere, åpnere, vi er like, vi er hellige, men bare for vår gud. for det handler om vår gud. vårt gudshus. ikke alles hus, ikke alles kirke, folket, menneskene, alle, alle alle. det handler om Den Hellige Kirke. Treenigheten. Gud og Jesus. alle de andre har ikke stor bokstav.

disse religionene, de tror på hver sin ting. og det er visst viktig. innmari viktig. den lille forskjelligheten.

så tenkte jeg på at min venn var en av de første som fikk spille rockemusikk i den kirka. (tror jeg)

Rusa på livet.

det finnes absolutt intet bedre i verden enn følelsen av å ha det bra. jeg har det bra. har det skjedd noe i livet ditt er standardspørsmålet. ehm, nei, eller jo, jeg har jobbet, jeg har bodd hos verdens rauseste søstre, jeg leser, henger, går tur. og jeg har det innmari bra. jeg snakker med bestiser på telefonen og bobler i hjertet. jeg leser samme saker om igjen, og syns det er morsomt for jeg skjønner enda mer. jeg har ei vennine som to uker etter siste muntlige eksamen drar til haiti for å jobbe som lege. falma ark, men hauger av fargestifter.

jeg møtte et menneske med als. amyotrofisk lateralsklerose. det er den mest intense gripende opplevelsen jeg har hatt. livsgledeinvasjonsgripende.

det var.
er. litt vrient å få orden på tankene som han gav meg. jeg føler meg så innmari bitte liten i forhold til ham. utakknemlig. opphengt. kravstor. han er fullstendig fanget i kroppen sin, alle musklene har sluttet å virke, han kommuniserer ved hjelp av ei tavle med fargekoder og bokstaver. han ligger i ei seng, eller i stolen og han kan ingenting. han kan ikke rette ut buksa som ligger i grøll under beinet, han kan ikke klø seg, le, smile, drikke eller spise. han kan ikke bevege på noe annet enn øynene og øyebrynene. hvis noe skjer, hvis vannet i dusjen er for varmt, sokkene for stramt på, så er eneste mulighet for at det skal bli fikset at noen ser på ansiktet hans. det øyeblikket det tar å hente såpe fra beholderen må være en evighet hvis vannet plutselig blir kaldt.

vi hadde diskusjoner om bruk av religiøse symboler i det offentlige rom, vi snakket om midtøsten, om gud; jeg sa det er fantastisk å få møte deg, du inngir en helt utrolig ro og glede. jeg klarer ikke finne riktige ord, men noe som ligner på å slå seg til ro med, make peace with, sich abfinden mit. blessed. det som buddistene søker ved å meditere, det å leve i nuet og i sannhet vite at alt er forgjengelig. opplyst.

de aller fleste som får denne diagnosen dør etter bare få år, nervene som gjør at musklene kan bevege seg blir ødelagte, og tilslutt kan man ikke lenger puste eller spise for egen hånd. man må ha respirator. han kan ikke puste. han har en maskin som puster luft ut og inn, og ofte må man ta av slangen for å sette den bedre på igjen, eller finne frem hosteapparatet, og da ligger han der uten å kunne puste. han er hundre prosent, så fullstendig som man kan forestille seg, avhengi av andre mennesker.
han er smart, tørrvittig, ironisk og takknemlig.

kjære gud

altså, kjære gud, eller, kjære jesus.

ja ok, en gang til, kjære jesus takk for at du passer på meg og alltid er med meg, takk for at jeg kan be til deg, og at du hører, selv om jeg ikke alltid skjønner når du svarer meg, som regel ikke, aldri faktisk, men takk likevel for at du hører mine bønner.

og så du gud, takk for at du er sjefen i verden og alt, og at alt som skjer er din vilje, og har en betydning, jeg skjønner den ikke helt, men det ordner seg sikkert til slutt. takk for at jeg kan be til deg, snakke med deg og ikke føle meg så aleine i verden. Takk for at du lot menneskesønnen din dø på korstet for alle syndene som enda ikke er begått av alle barna som må døpes for å komme til deg. takk for at jeg kanskje ikke må til helvete. jeg tror det er kjipt der.

nå er det ikke slik at jeg tror helt på deg, gud, men du hører jo uansett, så jeg finner frem glemte egenskaper fra bibelbeltets oppvekst og ber til deg i kveld. det er melankolsk og fint, og ganske ubegripelig. så selv om jeg ikke tror på deg gud, så tror jeg ikke jeg kommer til helvete. og det hadde vært fint om du ikke sendte folk jeg er glad i dit heller.

kjære gud, mhm, nå kommer bønnelista, den er like lang som alltid, men du hører jo på meg gud, og du vet jo hva som er det beste for meg. kjære gud, jeg ber om at du passer på vennene mine. jeg tror ikke jeg kan leve uten dem, og av og til blir jeg kjemperedd for å bli helt aleine i verden. det er en fryktelig tanke, for ofte når alt er kjipt så kan jeg tenke at jeg bare trenger å sette meg på flyet og så er jeg tilbake i venne-verdenen. så ta vare på dem for meg, er du snill.

og så kjære gud, så ber jeg om at jeg er på riktig vei, jeg skulle så gjerne hatt et lite hint om dette er det jeg skal, eller om jeg er helt på ville veier. Jeg vet jo at man aldri ser skogen for bare trær, og at når det bare er det ene fotsporet i sanden så er det jesus som bærer meg, men jeg klarer ikke å la være å tvile da. jeg syns det er vanskelig å vite hva som er riktig. hva som er veien.

og kjære gud, vær så snill å gi meg tilbake kjæresten min. jeg savner ham fryktelig mye, og jeg tror at vi burde egentlig være sammen. jeg syns Ikke at det er riktig at vi kanskje må vente litt. jeg syns vi skal være sammen nå, og det syns jeg kanskje at du kunne gjort noe med. at når man elsker noen, så kan de elske tilbake, og så kan man være glad og lykkelig. og noen ganger ulykkelig, men mest lykkelig. kjære gud, var vi virkelig ikke de riktige for hverandre? er det virkelig meningen at jeg nå skal gå denne veien, og han en helt annen en? jeg syns det er rart, for vi ville jo egentlig det samme. kjære gud, kan det hende at du har bommet litt? hvis du har det, så er det helt greit, alle kan gjøre feil, jeg vil jo nesten påstå at du har noen på samvittigheten din fra før av, men nå har du altså sjansen til å gjøre det fint igjen. hvis du vil, da. denne bittelille feiltagelsen tar sikkert ikke så mye oppmerksomhet bort fra midtøsten og afganistan og sudan og somalia og kina og egentlig hele verden. men du er jo allmektig kjære gud, så det klarer du nok. ikke at jeg kommer her og forteller deg hva du skal gjøre altså, jeg bare tenkte at kanskje det gikk litt fort, og så når du nå ser litt bedre etter, så kanskje det ikke var den beste løsningen for oss likevel. kanskje vi heller burde være sammen. ikke sant?

kjære gud, jeg tror i hjertet mitt ikke på deg, men siden jeg gjorde det da jeg var liten, så sitter du fremdeles fast der inne et sted. derfor kan jeg be til deg, slik som nå, og tenke at du hører, selv om jeg vet at du ikke finnes. det er et vidunderlig paradoks som jeg sikkert aldri finner ut av. jeg syns verden er fantastisk nok i seg selv til at man trenger en gud som forklaring, men det er fint å be litt. det er fint å tenke at det finnes en skjebne, en retning som er min, som ligger klar der ute og venter på at jeg skal finne den. så kjære gud, la meg finne den riktige veien, og vær så snill og la gutten stå i veikanten der et sted. gjerne om ikke så lenge.

takk for alt, og hils farmor og si at jeg savner henne ofte.