den nye tiden.

det finnes ingen allemnngyldige ord som kan beskrive følelsen av forferdelse. men jeg fant ihvertfall mine følelser, selv om ordene mangler.
jeg fant ut at jeg kan navnet på godt over hundre ungdommer. alle ungdommene mine, trollungene mine, jeg kan navnene deres. jeg husker hvordan de ser ut, jeg husker hvordan de oppførte seg, jeg husker lyset i øynene og de små kroppene som de prøvde å forandre, kle på fancy klær og tøffe bevegelser.
jeg husker dem, jeg kjenner dem.

og på den måten fant jeg min følelse. min forferdelse. min sorg. og jeg grein.

deretter jobbet jeg.

og i drømme stod jeg på barikadene med mine venner, jeg grein, ikke den filmpene gråten hvor tårene triller nedover myke kinn, men den stygge, jeg grein med åpen munn og lydløse skrik, jeg hulket, jeg slikket i meg mitt eget snørr, jeg grein, og jeg grein sammen med mine venner og kolleger.
men jeg grein ikke for Utøya i drømmen.

jeg grein for de andre ungdommene mine. de som har opplevd krig og overgrep før de kom hit. de som har blitt torturert, voldtatt, kidnappet, solgt, gift, og voldtatt igjen. det var dem jeg grein for, det var dem jeg stod på barikadene for.

og jeg sa, Hvilket samfunn er vi, hvis ikke vi kan gi disse barna opphold? Hvilket samfunn skal jeg være stolt av, hvis ikke vi gjør det, hvis ikke vi omfavner dem som trenger det mest?

stoltheten jeg opplevde etter Utøya, følelsen, for første gang i mitt liv, av å være stolt over "mitt" folk forduftet da min kollega sa, "ja, men motivasjonen hans er jo dårlig, han har jo ikke opphold."

den kriminelle, rusmisbrukende enslige mindreårige asylsøkeren.  mitt barn. vårt barn.
vår sjel og vår fremtid.

aviser og denslags. (skavlandmåten suger)

"det er tilfredstillelsen av å ha fått all veden i hus," sa min far, "så kan heller vinteren komme,
vi skal ihvertfall ikke fryse."
jeg spurte ham hvordan han har klart å hugge, butte, bære, og stable all denne veden, i alle disse årene. uten hjelp fra sine døtre.
(i og med at døtre ikke gjør sånne ting. vi gjør noe annet. ikke noe annet viktig, men noe annet. hadde vi vært gutter så hadde vi nok blitt halt med opp på heia. lært oss gleden av forsørgende rutinearbeid, slik at vi tilslutt hadde dratt opp frivillig når bestefar sier at nå er det på tide å ta frem saga.)

"Rutinearbeid der enkle oppgaver gjentas kan skape en glede som imidlertid ikke ser ut til å ha noen særlig appel hos de fleste unge. Nevrovitenskapen peker på at dersom slike aktiviteter skal bli gledesfylte, må de innarbeides i mentale strukturer og bli en del av identiteten. Det tar ofte lang tid, men når slike koplinger er etablert, framstår aktivitetene lettere som meningsfulle." Magasinet, 11 juni 2011 "Når hodet jobber medstrøms" av Sigrid Møyner Hohle.

Det har vært en avishelg. jeg elsker helgeaviser, lange smarte kronikker, intervjuer og portretter av mennesker som kan innmari mye om alt av emner og temaer. Papirutgaven er forbeholdt helgene, resten av uka sitter jeg med nesa i nettavisene, dagbladet, vg og aftenposten. og BBC, og Der Spiegel, noen ganger, hvis det er noen internasjonale saker jeg vil lese mer om.

Jeg har lært meg å aldri lese kommentarene, hvis du ikke vil miste håpet på mennesket, på fred og forståelse, respekt, og alle andre gode viktige ord som gjør at vi kan leve i dette rare samfunnet sammen, så ikke, aldri noen gang, les kommentarene i nettavisene.
Det glipper noen ganger, jeg ruller nedover sida, øynene hekter seg fast i et ord, jeg leser videre og plutselig er jeg på nippet til å begrave meg i sofaen og aldri stå opp mer, løpe ut i gata og leke foran bilene og rope høyt det går til helvete, se på disse folka, se hva de skriver, de er jo galne, folk er onde og slemme og alt håp er ute.

Men som sagt, jeg har lært meg å la være.

I aftenposten var det et intervju med forsvarsminister Grete Faremo. Av en eller annen grunn så liker jeg dama, sånn instinktivt. Jeg har ikke sett henne så ofte på tv. Eller lest mye av det hun har sagt, og ment og gjort, bare det vanlige som oss allmennfolk får med seg gjennom det normale nyhetsbildet. Jeg bare liker henne. Og ble derfor begeistret da jeg så at det var en lengre reportasje om henne. Smarte folk, jeg liker smarte folk med vanskelig svar som man må tenke lenge over, jeg liker å vite at folk i viktige, livsviktige posisjoner i samfunnet er kloke, ettertenksomme og reflekterte mennesker. Noe jeg tror hun er. Hun virker slik. Dessuten virker hun stein tøff. Som i hardbarka skikkelig tøff dame. Bein i nesa og så videre.

Problemet er bare, og jeg velger å kalle det Skavlandmåten, problemet er disse idiotiske fordummende helsikens dusteSkavlandspørsmålene/ og -avbrytelsene som ødelegger for all mulighet dama har til å briljere med det hun kan og vet. Jeg husker desverre ikke hva journalisten heter, men hadde det vært ei dame så hadde det blitt rabalder, hva var det nå han skrev, jo, Faremo svarte på et spørsmål og alt journalisten gadd å skrive var sin egen reaksjon, ikke begeistring, ikke nysgjerrighet, ikke oppfølgende spørsmål, neida, han falt av. han datt ut av ressonementet hennes, han gadd ikke ta seg bry med å skrive det, slik at vi som lesere kunne fått vite noe mer, istedet skrev han, nedlatende, arrogant og whatnot, at han datt av lasset, eller hva pokker det var for noe. (jeg finner ikke avisa, jeg finner ikke reportasjen på nett, jeg beklager!) Just som å se Skavland i aksjon, mannen hadde besøk av gud og hverman og jeg orket ikke se hvordan han plumpet ut med det ene latterlige spørsmålet etter det andre. Jeg sjekker gjestelista hans og det vrir seg i meg, alle de smarte folka, alle de smarte tankene man kunne fått. sukk.