crazy heart

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.