singel og venneløs.

det er lett å lure på hva man feiler når man går ut, prater med folk, men jeg er da en oppadgående person som kan snakke med fremmede mennesker og allikevel, uansett, på tross av all min eventuelle alkoholbaserte selvtillitt, og ja jeg trenger noen ganger alkolohol for å tørre å møte fremmede mennsker, så er det jammen vanskelig å ikke få dårlig selvtillitt og føle seg som den største dusten av alle når, og jeg kødder ikke, bachelor i tvfagjenta jeg kjøpte øl til, og hadde hatt en morsom samtale med ute da vi røykte, tar imot øllen og sier at hun egentlig sitter med noen andre, jeg er her egentlig med vennene mine, og at, men joda, du studerte hva sa du.

herreguuud, hva faen er det som feiler folk!

så jeg så på henne og sa, guri det var ikke slik ment, kos deg med øllen sammen med vennene dine, jeg går ut og tar en røyk jeg. og følte meg som verdens største klovn.

off.

er det slik vi oppfører oss mot mannfolk vi ikke vil snakke med? er det slik jeg er mot folk jeg ikke gidder snakke med?
Men jeg ha da blitt en av dem, jeg Er en av dem, de litt innpåslitne kjedelige menneskene som finnes over alt, de som desperat vil ha noen å henge med, å være sammen med, de er skjønner ikke hint eller avvisning, de som tar kontakt, kjøper øl og sier, så kan du kjøpe den neste, og så vil de prate, og det er fullstendig uinteressant det de snakker om, eneste man vil er å være med venner, men så kjøper denne personen øl og så føler man seg litt forpiktet til å stå der, og

O M G

 det er tydeligvis det jeg er. en av dem.

mhm.


så jeg går hjem og trøstespiser pai. mens jeg tenker på alle de kloke menneskene som er vennene mine.
og konkluderer med at, føkk ju ditt kjipe kvinnfolk, jeg er smartere enn deg, mer sexy enn deg, og min verdi ligger i hva mine venner syns. og de er driiiitkule.

så det så.



(konsekvensen av den siste setningen kan vi heller ta opp en annen gang.)