høst del tre

når har man blitt for gammel? jeg vet ikke hvilken aldersgruppe, hvilken frihet jeg skal forholde meg til. jeg er omringet av mennesker med så forskjellige liv i forhold til mitt liv, at jeg blir usikker på hvem mine sammenlignbare mennesker skal være.

jeg har ei nabo med mann, barn og det mest uryddige huset jeg noen gang har vært innom. hun sa, kanskje bare på spøk, at hun vurderte å teipe fast tissen til sønnen. slik at han tisset i bleia, og ikke i senga.
mine andre bekjente/venninner har ett barn+, og gjerne partner, eller nesten partner, og de har ihvertfall hus, og ofte en jobb, og jeg har ingenting.

men jeg vet ikke om jeg vil ha det. alt det der. jeg vil ha en jobb for jeg blir gal av løsdriveri, men resten? jeg vet ikke. jeg er livredd for denne komfortabelfella som heter Norge. denne lille gropen man har havnet i når man snakker om hva som mangler med huset, med hagen og generelt av materielle ting, hva som mangler av partnerens innsats o gfølelsesmessige respons og sex. eller mest av alt, hva som feiler meg, som gjør at jeg ikke gjør det jeg egentlig vil.

men man elsker jo komfortabelfella; den handler om trygghet, stabilitet, hverdag og hobbyer som jeg ikke har drevet med på uendelige tider, den handler om sopp, hest og bjørnebær, og en vidunderlig tilfredshet med tingenes tilstand.

jeg vet ikke. i sannhet. siden evig lenge siden, jeg vet faenikke.

høsten del to

jeg er knallgod med sauer 200 str. og .22kaliber også. jeg er generelt skikkelig god på skyting.

ridningen derimot har fullstendig forlatt meg. selv om det hjalp med støvler.

da jeg spurte en venn om han ville bli med på skytebanen var hans første spørsmål, ja skyter dere med M16 eller?

hm?

M16? killermaskin? som i maskingevær? ja sa han. M16, helt vanlig. kan skru av automaten vettu, sa han.

hm. nei, det tror jeg ikke. vi skyter med sånne rifler. du vet, når man skyter elg. eller ryper. eller noe som ikke er folk. killingmaskins er for amerikanere.

så det heter sauer fant jeg ut. riflene. 6,5kaliber. det betyr at kula er 6,5mm stor. i diameter.
i motsetning til .22kaliberen, som er ei vanlig salongrifle. med sånn små patroner.

og for de som ikke vet det, nordmenn i krig skyter folk med AG-3ere.

høsten ved sjøen

Jeg har plukket blåbær og bringebær, og snart er bjørnebæra modne. Jeg løper i oppoverbakker og i strandkanten, og går krokbøyd for å komme frem til soppen som holder til på de rareste steder.

Holsteiner, Hanoveraner, Belgisk varmblods og ridelærer som ikke kjefter. men jeg er så dårlig at det er mer slit enn morsomt. så jeg skal ri oftere. hele tiden. om jeg får lov.
jeg sitter som en potetsekk full av stivelse og uten noe som helst balanse, herregud jeg knekker ryggen på dette dyret tenker jeg og flere dager etterpå gjør det vondtvondt godt i musklene.

jeg liker skitne hender og møkk under neglene, lyden av hest, lukten av hest, oppbretta gamle gensere og spon på sokkene.

et lengre opphold

det er vanskelig å skrive når beina ikke når bakken og pusten ikke når bunnen av lungene. det er vanskelig å lage setninger når ordene ikke stopper opp og strømmen av mellomrom ikke slutter.

mellomrommene ble for store og jeg klarte ikke tenke annet enn tomrom og tilstedeværelse. ikke den gode, den kjipe. tooomrom. uten taushet. tomrom av altfor mye. på grunn av for mye.

jøss. void full av altfor mange ord.

jeg elsker det ordet. void.

men jeg tror jeg har vært flink. sånn utenpå. noen glipper.
men sånn generelt. flink. tror jeg. skitt.

så da går man ut i vinden og regnet som det ikke finnes maken til, og hører på I`ve been losing you av a-ha.

things I would find helpful. jess plis.

tvilsom tilværelse

jeg vet ikke hvor jeg vil. nei. jeg vet ikke hva jeg skal.
hva jeg vil?
jo. jeg vet jo hva jeg vil. men jeg tror ikke jeg vil veien dit. eller jo, litt vil jeg jo gjerne det også, det er fantastisk interessant. okei.
så jeg vet hvor jeg vil. hva jeg vil. og at jeg forsåvidt også gjerne vil ta turen.

så da er problemet at noen andre bestemmer tempoet. ja. det er det det er. noen andre som bestemmer tempoet. og hvilke sko jeg må gå med.

jeg mener, tilogmed folk uten bein kan klatre til toppen. de må bare gjøre det på en annen måte.
og får jeg ikke lov til. tror jeg.

men da må man jo med en gang tenke hvem er det som gir meg lov, jeg har jo alltid bare tatt meg lov. og tid. det kan jeg jo fortsette med. jeg kan bare ikke forandre systemet. jeg må omfavne de skoene jeg har fått. hm.

jeg bare vet ikke helt om jeg vil. gidder. har bry. orker. klarer.

hmm..

men okeida. jeg vil. jeg kan. jeg prøver en gang til. helsike heller. det er lov. en siste gang, og hvis jeg stryker så er det greit. da er det fordi jeg egentlig ikke vil mer, jeg bare klarer ikke å la meg få lov til å ikke gidde mer. men jeg vil så gjerne. så jeg håper jo litt jeg står.

og så må jeg bare for guds skyld huske å dra hjem litt oftere. slik at jeg husker hvor det er jeg egentlig vil være.

ja. slik skal det bli. okei.

og ellers, sommer sol og sjø.

diamonds and rust

men du, jeg ville bare si det, jeg vet det kanskje ikke passer, det passer vel egentlig aldri, men jeg må si det. det er viktig.
det er ingen som, det er bare, du er den enste som gjør meg svimmel når vi kysser. ja, sånn som på film, de gamle filmene, de i svart hvitt, de som handler om kjærlighet og lidenskap og der hvor alle bare lever følelsene sine, det er sånn, når du kysser meg. det finnes ingen andre. og, når jeg er med deg, når du holder rundt meg, når jeg ligger ved siden av deg, når jeg følger blodårene dine med fingrene mine så føles det som om alt er helt ok, ingenting galt kan skje, for jeg er med deg. jeg kan klare alt, jeg kan takle alt, for det er oss. når du smiler. når du ser meg.
jeg vet det ikke passer, kanskje det aldri vil passe, men sånn er det. det er bare du. så hvis du vil, hvis du kjenner den følelsen du også, bare litt, et sted der inne, så håper jeg du vil. prøve.
en gang til. jeg er ihvertfall her.

tvil

jeg ser at dere leser. jeg ser at dere er her. men hva i all verden er det jeg skal skrive?

det er da virkelig ikke interresant nok. i det hele tatt! jeg skriver om mitt bittelille stakkarslige liv, jeg skriver om megselv, mine tanker, fantasier og opplevelser. egosentrisk så det holder.

hva i alle dager er det egentlig jeg har å gi, hva er det jeg tror, som har laget en blogg som dette, hva i alle dager skulle interressere folk for så navlebeskuende fortellinginger.

hvorfor i alle dager snakker jeg med ham, hvorfor i verden snakker jeg med ham, spør ham om musikken han spiller, smiler og ler høyt og bryr meg om han kikker i min retning eller ikke.
jeg er så kjedelig at jeg sovner når jeg forteller om meg selv.

jeg har ingen grunn, intet bevis, og fremdeles kjører jeg på som en bulldoser. bullies.
vel fortjent vil jeg si, uansett,.

Til S

jeg glemmer det hele tiden, men det er det som alltid er løsningen; jeg må ringe til s.
vi har kjent hverandre i.. mm... 13 år. tretten år!! og fremdeles blir jeg like glad og forbauset og og glad og klokere og glad og så føles livet så innmari mye lettere og enklere og hvis jeg hadde gått på vekta hadde jeg nok veid en haug av tanker mindre. vi har ganske forskjellige liv for tiden, jeg var litt engstelig for det husker jeg, når alt skulle forandre seg, jeg skulle til utlandet med mitt liv og hun skulle bli pluss en i telefonboka. men så hadde funnet vi jo ut at vi var blitt litt voksne, og at det ordner seg, for vi er ganske like slik vi var, og er det ikke det som er å bli voksen, å være ganske lik, for man har funnet ut hva man ler av , hva man liker, og ikke minst, med hvem man liker den man er.

venner blir bare bedre med åra. det gode blir bare bedre. og dessuten tror jeg ikke han blir svimmel når han kysser hu derre.

ha en Traumhaftes helg mine kjære.

crazy heart

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.

tosidighet

jeg sitter oppå ham og kjenner hodet stange så langt inn det kan, han når den absolutte bunnen i meg, det er nesten så jeg har lyst til å legge en pute mellom lårene mine og hoftene hans, jeg lener meg fremover og hviler hendene på brystkassa, prøver å ta av litt av tyngden, men hendene hans drar meg ned og løfter meg opp og de drar meg ned de presser meg ned over pikken hans, hele han fyller hele meg, jeg er en eneste stor beholder av pikk. hodet hans ligger til siden, han blunder øynene og har sexgrimasen rundt munnen, det er et ansiktsuttrykk som ikke finnes noe annet sted, sexansiktet, litt hovent, som om noe rett innenfor huden ønsker å sprenge gjennom, ut gjennom øynene hans, så han må holde dem lukket inntil han kan la det strømme ut av pikken sin i stedet. håret mitt henger kjafsete ned rundt ansiktet mitt, det klister seg i svetten og jeg setter meg opp for å lage en hestehale, han griper fatt i brystene mine og klemmer, knar, han drar i brystene mine og jeg tenker at det er jammen rart de ikke revner, kanskje det er det de burde, revne og falle av, så kan jeg legge dem igjen her når jeg går, de er jo ikke til så veldig mye nytte for meg bortsett fra når han kjærtegner dem. jeg hører lyden av hånd mot hud og kjenner den varme svien av håndavtrykket hans mot låret mitt, det gjør vondt og godt på samme tid, snu deg rundt sier han og griper fast i håndtakene mine, jeg sitter fremdeles på pikken hans og svirrer rundt som en snurrebasse, han drar føttene mine bakover så jeg må lene meg fremover og holde fast i beina hans, jeg liker den stillingen det er noe med vaginaen min og bøyningen på pikken hans som skaper en slik deilig friksjon, jeg stønner og fører hendene hans til rumpa mi, han adlyder og løfter meg opp og ned opp og ned, gud så hårete bein han har, jeg kunne ønske de var lengre slik at jeg kunne tatt en ordentlig håndfull og revet til, jeg strammer grepet rundt de beinete leggene og senker tempoet, ikke enda, jeg er ikke klar enda, jeg ser ned mellom beina mine, jeg ser den våte pikken gli inn og ut av vaginaen min, ballene har krøpet opp mot skrotum og er harde og skrukkete, skvapp skvapp sier det hver gang huden min treffer hans, skvapp skvapp, saftene mine har gjort det vått, eller er det svette, nei det er nok musejus, jeg setter meg tilbake og rir ham, jeg gnikker underlivet mitt frem og tilbake slik at pikkehodet hans treffer et eller annet sted der inne som gjør vondt og godt på samme tid, det er voldsomt så mye som gjør godt, som også gjør litt vondt, herregud så godt det var da det renner av meg, kroppen min liker tydeligvis dette, det begynner å boble å krible å stramme seg, jeg lener meg bakover og støtter meg på armene hans, han støter inn i meg, jeg kunne ønske jeg var litt sterkere, litt mykere og bøyelig så vi kunne fortsatt i den stillingen, men snart tar krampa tak i lårmuskelen, helsike, jeg hyler og prøver å rette ut beinet og jeg snur meg rundt mot ham, han ligger med munnen åpen, svetten glinser i panna og øyene er smilende slørete, jeg kysser ham og vi ruller ut av senga. ølflaska som stod på nattbordet triller under senga og jeg ser ut av vinduet mens han tar meg bakfra, gud det begynner å bli lyst alt, jeg lar to fingre sirkulere rundt klitoris mens han støter inn i meg, rytmisk, inn ut inn ut, han tar tak i håret mitt og drar hodet mitt bakover, jeg kommer, stønner han og det går ilinger i skjedeveggene mine og og ja, litt til, der ja, ja ja jahhh.. mhmm.

Rusa på livet.

det finnes absolutt intet bedre i verden enn følelsen av å ha det bra. jeg har det bra. har det skjedd noe i livet ditt er standardspørsmålet. ehm, nei, eller jo, jeg har jobbet, jeg har bodd hos verdens rauseste søstre, jeg leser, henger, går tur. og jeg har det innmari bra. jeg snakker med bestiser på telefonen og bobler i hjertet. jeg leser samme saker om igjen, og syns det er morsomt for jeg skjønner enda mer. jeg har ei vennine som to uker etter siste muntlige eksamen drar til haiti for å jobbe som lege. falma ark, men hauger av fargestifter.

jeg møtte et menneske med als. amyotrofisk lateralsklerose. det er den mest intense gripende opplevelsen jeg har hatt. livsgledeinvasjonsgripende.

det var.
er. litt vrient å få orden på tankene som han gav meg. jeg føler meg så innmari bitte liten i forhold til ham. utakknemlig. opphengt. kravstor. han er fullstendig fanget i kroppen sin, alle musklene har sluttet å virke, han kommuniserer ved hjelp av ei tavle med fargekoder og bokstaver. han ligger i ei seng, eller i stolen og han kan ingenting. han kan ikke rette ut buksa som ligger i grøll under beinet, han kan ikke klø seg, le, smile, drikke eller spise. han kan ikke bevege på noe annet enn øynene og øyebrynene. hvis noe skjer, hvis vannet i dusjen er for varmt, sokkene for stramt på, så er eneste mulighet for at det skal bli fikset at noen ser på ansiktet hans. det øyeblikket det tar å hente såpe fra beholderen må være en evighet hvis vannet plutselig blir kaldt.

vi hadde diskusjoner om bruk av religiøse symboler i det offentlige rom, vi snakket om midtøsten, om gud; jeg sa det er fantastisk å få møte deg, du inngir en helt utrolig ro og glede. jeg klarer ikke finne riktige ord, men noe som ligner på å slå seg til ro med, make peace with, sich abfinden mit. blessed. det som buddistene søker ved å meditere, det å leve i nuet og i sannhet vite at alt er forgjengelig. opplyst.

de aller fleste som får denne diagnosen dør etter bare få år, nervene som gjør at musklene kan bevege seg blir ødelagte, og tilslutt kan man ikke lenger puste eller spise for egen hånd. man må ha respirator. han kan ikke puste. han har en maskin som puster luft ut og inn, og ofte må man ta av slangen for å sette den bedre på igjen, eller finne frem hosteapparatet, og da ligger han der uten å kunne puste. han er hundre prosent, så fullstendig som man kan forestille seg, avhengi av andre mennesker.
han er smart, tørrvittig, ironisk og takknemlig.

og igjen

noen ganger er verden et himlande stort sted, selv om jeg bare ligger i sofaen og tenker.

back on track folkens, takk for at dere fremdeles leser!

på nytt igjen

jeg våknet og lå helt stille. jeg kjente varmen fra huden hans på leggen, på venstre rumpeball og venstre underarm. jeg lå svært ubehagelig. helt stille

jeg vurderte å rømme. stikke av. snike. liste. evakuere premissene.

men fordi astraen aldri tok slutt og hjernen dermed ikke hadde fått en god hvile, endte jeg med å vurdere for lenge. så jeg snudde heller på hodet og sovnet i myk varm hud.

solskinn og sykdommer

jeg har fått verdens beste praksis. det skjedde slik jeg hadde håpet, jeg fikk prate med de riktige menneskene som tok frem permen og sa, kan du ta første opplæring om to dager? jeg er ekstravakt og jeg lærer å ta blod, sette venefloner, legge kateter, måle blodtrykket, og ta ekg.

det er travelt, jeg er sliten i beina og jeg får vondt i ryggen. men herregud idag tok jeg TO blodprøver! og fikk det til på andre forsøk begge gangene. i tyskland er det bare leger som får tappe blod. haha, burn.

jeg elsker elsker elsker å lære medisin.
plutselig er det dagligtale å vite normalnivået av kalium, calsium, natrium, hvite blodlegemer, CRP og Hb, og hva som er årsak og konsekvens av unormale verdier. jeg leser journaler for gøy fordi jeg lærer så mye, og jeg viser mine herlige kollegaer hvordan man kan danse en sinustachycardi og VES. da jeg var med legen inn på undersøkelsesrommet visste jeg navnet på hulrommet han måtte drenere, og jeg fikk holde et av instrumentene mens han løsnet stingene.
etterpå måtte jeg hoppe opp og ned og puste litt. det er helt på ordentlig dette her. ordentlig ordentlig. fantastisk og skummelt.

I can't explain you would not understand

jeg lurer på hvordan man kan forklare et selvmord. jeg leste Amagasinet på jobben i dag, jeg bladde gjennom fordi det handlet om kjøtt på forsiden, og min søster har akkurat fortalt meg om slakteriet. noen sider videre leser jeg at en ung gutt tok livet sitt, han bestemte seg for å ikke ville mer. foreldrene aksepterer det, men forstår det ikke. hvordan skal man klare å forstå det? hjelper det virkelig med et brev? han skrev ikke noe avskjed, men de prøver å lese sangtekstene han skrev, han likte mørk tung musikk, han skrev en melding til en venn natta da han bestemte seg for å dø, han ville gjerne at comfortably numb skulle spilles i begravelsen hans. han planla det, han skrev en melding, og så hang han seg.

hva skulle han ha skrevet for at de lettere kunne forstå det? de sier, det er ingen sin feil, det var hans valg. det var ingens feil. det var ingeting noen kunne gjort. det var hans valg.
vi kunne buret ham inne. proppet ham full av piller. fjernet alle tau, alle skarpe gjenstander, han kunne blitt overvåket. i hvor mange dager? måneder? hele tiden? til han ble voksen? det var hans valg. og han ville fått det til uansett. det er det vi kan, det er det vi klarer til slutt. vi klarer å ende vårt eget liv. de gjør det på psykiatrisk også. alle som jobber der vet det, alle som jobber med suicidale mennesker må vite det, det er ingens feil, det er ingenting som kan gjøres, de får det til hvis de først har bestemt seg.
er det kanskje det som gjør oss frie? denne muligheten? den eneste siste seriøse frihet vi har over livet? jeg velger det bort. jeg gidder ikke mer. jeg velger det andre.

jeg vet ikke. jeg klarer bare ikke å finne ut hva han skulle ha skrevet for at de skulle forstått det. for at de skal kunne virkelig skjønne at han ikke hadde noe annet valg. at det var dette han måtte gjøre. hva i verden skulle han ha skrevet? hva skulle mødrene, fedrene, alle folka som bestemmer seg for å dø, hva hvahvahva skulle de ha skrevet for å ta bort skylden fra dem som blir igjen?

de klarte å si at det var hans valg. at det ikke var noe noen kunne gjort. jeg lurer på hvor ofte, hvor lenge de klarer å holde på den tanken.

jeg ville dø en gang. alt annet forsvant. alt, alle, ingenting var igjen. det var en vidunderlig fantastisk ro, en visshet, en stillhet jeg aldri har kjent, som jeg håper jeg aldri kjenner igjen, comfortably numb. alt annet var borte. all samvittighet. alt. det fantes bare et alternativ, et valg.
heldigvis ble jeg stappet full av piller til det gikk over og verden snek seg tilbake i sjela.

iiiiieeeeee

http://www.youtube.com/watch?v=pT5F63ISfNk&feature=PlayList&p=31604799A89E3E7D&index=7


fortsettelse kommer. (fikk ikke til å lime den inn)

viktige uvesentligheter

vi drikker innmari mye melk. og spiser brød med leverpostei. det er ikke økologiske produkter det er mest av i kjøleskapet, selv om vi ofte snakker om det. jeg har fått en fantastisk presskanne som lager to kopper kaffe, ikke fem. jeg kjøpte en stavmikser så nå spiser jeg, nei, jeg drikker fem frukter uten problemer. vi har ofte kakao i melka, eller vi drikker juice, men man kan ikke drikke appelsinjuice til kaviarskiver. det smaker pyton.

det er vanskelig å få jobb. men så kikket vi på up in the air med mr.kjekkas og jeg tenkte, at herregudtakkihimmelen for at det ikke er slik at jeg blir sagt opp. takkoglov at jeg ikke må selge huset og ta opp lån for å gi ungene muligheten til college. takk for at jeg har penger og sparepenger, at jeg har søstre som liker nugatti og en mor som tar etterutdanning fordi hun har lyst. jeg har glemt å ringe min beste vennine i hele verden fordi jeg er så opptatt av meg selv. jeg tenker på henne hver dag, og har enda ikke ringt. jeg drikker rødvin og jeg slutter å røyke. ikke fordi det er så dyrt, eller fordi folka som driver med tobakksplanter sannsynligvis ikke får nok for jobben de gjør, men fordi lungene mine gjør vondt. takk og lov for at jeg ikke er religiøs og tror jeg kommer til helvete hvis jeg banner, puler eller viser håret mitt til menn. takk og lov for at jeg ikke bor i en muslimsk stat, men heller i et kristent liksomdemokratisk homofobisk xenofobisk kongerike.

det går til helsike alt samma. jeg leder vei. hu hei her kommer jeg.

ååååschlååoo

så er man i tigerstaden og føler seg nesten som hjemme, bortsett fra at man sier "bitte" når man bestiller øl, og når jeg ser meg rundt slutter jeg ikke å være forbauset over hvor himlande stilfulle alle menneskene er. jentene har trange mørke bukser med belte og svarte skjorter, de har mørkt hår og svart sminke og ettellerannet som er rødt. et skjerf for eksempel, eller øredobber, leppestift, sko, hansker. hvis det ikke er rødt så er det prikkete, eller i en annen sterk farge, kanskje rosa, eller gul. guttene har svarte spisse sko eller nye sniiikers som er bare bittelitt merket av saltet på veien, de har trange bukser eller bukser som henger perfekt helt neders på rumpa, de har skjorter og genser utenpå, de har lue eller staailet hår, de er gjennomførte, alle sammen. de er pene, velstelte, de har ikke et eneste hull som ikke er planlagt, de har lue som passer til håret, de har har vanter som krasjer på en elegant måte, de er sekondhand og merkeklær. alle sammen.

jeg drikker øllla og jeg føler meg mindre. jeg tenker, han ville jo bare snakke med min vennine, så hvorfor står han her fremdeles, hva i verden er det han vil med meg? jeg prøver å finne ut om han er interessant, jeg prøver å være morsom, jeg prøver alle triksene jeg har for å finne ut om jeg skal gidde å bruke tiden min på ham, og allikevel blir jeg med ut og røyker, allikevel blir jeg stående og le av hans fullstendig uinteressante kommentarer.

men til slutt går jeg hjem. og er glad for å være eldre. glad for å ikke bry meg, eller, jeg bryr meg, men samtidig ikke. jeg er endelig voksen n0k, tenker jeg, og går til sengs med ønsker om å ikke ikke ikke spise sjokolade i morra. voksen nok. snart.

tette dager

det handler om å ikke skru alarmen på snooooooooooze.
det handler om å ikke sette seg i badekaret, men stå oppreist og ta en dusj. det handler om å ikke spise frokost hjemme for da blir jeg så trøtt, ikke lese aftenposten eller dagbladet på nettet, ikke snakke med noen på nettet, det handler om å kommer seg ut av senga og ut av huset. resten går relativt fint for verdens deiligste bikkje er på besøk hos søstrene. så jeg drar ikke hjem etter middag kl halv ett, jeg går tilbake til biblioteket (sub) og blir der til ca kl fem. da drar jeg hjem til min vennine som har sin herlige datter på ferie hos Oma. jeg sover en time, hun løper en time, deretter går vi til biblioteket på klinikum.
det er fint. det er en deilig følelse av samhold og vennskap, vi er studenter, vi leser spiser og drikker.
når klinikum stenger kl ti drar min vennine hjem, jeg drar tilbake til sub og leser til klokken tolv halv ett. vel hjemme drikker jeg mengder med kakaomelk og spiser knekkebrød med gauda eller brunost. og så ser jeg på west wing.

jeg vet jeg egentlig burde sove for lenge siden, men jeg vil bare se gjennom notatene jeg skrev i dag, og fordi jeg ikke er helt sikker på om jeg helt har forstått det, så sjekker jeg like greit i boka, og når den først er åpen ser jeg alt jeg enda ikke kan. og dermed må jeg sitte kald og naken på sengekanten en time og lese, selv om jeg jo egentlig var på vei i seng,

diagnoser og tåkete briller

noe av det skumleste i verden er psykiatriske diagnoser. de setter seg fast som et poststempel og putter hele deg, alle dine sider, tanker, følelser, oppførsel og fantasier inn i et eneste brev, og det kan være innmari vanskelig å få det bort. man kan skrubbe så mye man vil, og men det syns fremdeles, man kan lage nye stempler oppå, men det vil fremdeles skimtes som det originale, det du egentlig er.
psykiatriske diagnoser, eller diagnoser i seg selv blir brukt av helsevesenet for å kunne klassifisere deg innenfor en viss ramme av symptomer og sykdommer og dermed lettere kunne gi deg den hjelpen du trenger. det er mange kriterier som må oppfylles før man kan bli diagnostisert, og et problem med psykiatrien er at det er et individ som skal definere et annet ut i fra hva den andre personen forteller og hvordan den oppfører seg.
martine votvik har skrevet et blogginnlegg om sitt møte med en psykolog, jeg tenkte etter jeg hadde leste det hvor ufattelig vanskelig det er å gi uttrykk for hvem man er. hva man er. man er jo så innmari mange, man er jo alt det som skjedd, kunne skjedd og alle tolkinger av alt som skjedde. jeg blir matt av å tenke på de første årene i terapi, hvor mye tolking, analyse og usikkerhet jeg måtte gjennom før jeg var noenlunde sikker på at psykologen min visste hvem jeg var. og hvorfor jeg dermed oppførte som jeg gjorde. så da jeg fikk min diagnose var det en lettelse. jeg kunne kjenne meg igjen, jeg kunne forsvare meg selv ovenfor megselv, jeg kunne si til de som tror man kan ta seg sammen at hei, nei, ikke faen, ikke enda. men det kommer. jeg kan bli vanlig. normal. gjennomsnittlig.
men diagnoser er farlige. de har et sett av symptomer som skal definere hva du feiler. det er kanskje greit hvis du lurer på om du har svineinfluensa. har du feber? verker kroppen? hoster du? symptomene handler ikke om deg, de beskriver kroppen din.
psykiatriske diagnoser beskriver deg. du skal hos din behandler klare å gi uttrykk for hva du føler, tenker og fantaserer om. du skal si, ja da ble jeg lei meg. hvor lei? ganske, veldig, ødela du noe, kuttet du deg, drakk du øl hvor mange øl drakk du, hva tenker du på nå.
pasient L lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, symptomene er: Usikker og forstyrret identitetsopplevelse, Intense, men ustabile forhold til andre, Separasjonsangst, Tendens til selvdestruktivitet, Selvmordsforsøk eller trusler om dette, Tomhetsfølelse (klippt og limt fra wiki)
jeg er intens, mens kroppen min har feber. jeg er selvdestruktiv mens hodet mitt eksploderer av migrene. jeg er plutselig et hel rekke beskrivende symptomer som klassifiserer meg som en av galningene. vet dere at en av de galne i baneheiadrapene er klassifisert med borderline pers.forstyrrelse? mhm. jeg eeelsker diagnoser. særlig i møte med fagpersoner som egentlig ikke har peiling, (les: allmennleger/hausarzt) de har som regel hatt et kurs eller to innenfor psykiatrien, kanskje har de jobbet en stund på et psykiatrisk sykehus og dermed vet de selvfølgelig alt som er å vite om nettop det du feiler. de lener seg tilbake og du ser hele prosessen som skjer innenfor øynene, aha, jaja, så derfor er hun sånn, derfor går hun med de klærne og har de meningene og derforderforderfor. en psykiatrisk diagnose er brillene folk har på seg når de ser meg. jeg har intense men ustabile forhold til andre, åjha, det er derfor jeg har så veldig mange forskjellige venner hele tiden? og ny kjæreste hver vår? nei. jeg har ikke det. jeg har seperasjonsangst. derfor flyttet jeg til tyskland. jeg er selvdestruktiv. derfor studerer jeg medisin og tror at jeg kan klare det. i mitt eget tempo. herreguuud.

her forleden fortale min huslege meg at man aldeles ikke kan bli kvitt en borderline diagnose. jeg sa meg svært uenig, men han var ikke til å rikke. og siden han tross alt er en fagperson og har veldig veldig mye mer peiling en lille uvitende meg, syns jeg det var fryktelig fælt. men da jeg snakket med psykologen etterpå sa hun at jeg hadde rett. så det så du lille mann. den samme huslegen skrev i forrige uke en henvisning til en psykiater som skal ta blodprøver av meg. på henvisningen skrev han, vedr manisk depressiv lidelse og borderline. herregudinnihelsikenheller. jeg sa hva i verden? han sa joda, sånn er det. jeg gikk ut. jeg begynte å grine, og jeg stod en hel røyk i krysset utenfor før jeg turde å gå inn og si at dette funker ikke. du tråkker over mine grenser, du gir meg diagnoser jeg ikke har, og uansett om du har det skrevet der inne på din lille maskin, så er du en huslege og har aldeles ingen rett til å diagnostisere meg med en psykiatrisk diagnose som ikke en gang min psykolog over sju år har villet gi meg. han fikk det for seg å fortelle meg hvorfor jeg passet til disse diagnosene; jeg stryker på eksamen. jeg hadde drukket et par øl en gang jeg skulle hente en resept og jeg var opprørt. jeg har begynt på lithium. jeg glemmer å ta med meg passet mit når jeg egentlig virkelig burde huske det ved begynnelsen av hvert kvartal. herrrrreeeeegggguuuuud.
tilslutt. langt om lenge. motvillig. gav han meg en ny henvisning hvor det stod skrevet; vedr psykiatri.
kanskje jeg er intens. overfølsom. emosjonelt ustabil. men kanskje jeg også er en ganske så føkkings normal utenlandsstudent i tysklandshelvete.

etterpå gikk jeg hjem og skar av et stort stykke brunost, før jeg gikk tilbake, gav ham det og sa unnskyld, jeg tror mine emosjonelle problemer har ødelagt lege-pasient forholdet vårt så her er en avskjedsgave. han sa, det handler bare om deg, om at du skal få den beste behandlingen.
jada. minrumpe.

oppdateringer

Dette var å høre på Schröders i går kveld:

-seks ganger! og det var sååå bra! seks ganger i løpet av natta! (viser med fingrene)
-åååh, jeg vil også!
-men jeg hadde ikke Sjans til å ta den i munnen. Umulig!! (hun gaper så høyt hun kan og viser avstanden mellom tommel og fingre)
-åherregud fantastisk!
-og så ville han prøve bakfra, men det gikk ihvertfall! ikke! (høy latter)
-den ene gangen da jeg satt oppå måtte jeg bare puffe ham bort og skrike, (dunker seg selv lett i hodet mens hun simulerer skriking) det var helt uvirkelig godt!

-Dirk! This song ist echt soo schön, der beste ever! (bartender Dirk spiller songs:ohia, capain badass)


vesentlige mengder lys Krusovice gjør gode samtaler.

tjueti

jeg behøver ikke rydde inn linsesuppa som står på nattbordet ved siden av sofaen, heller ikke dataen, askebegeret eller firkløveren jeg kjøpte på taxfri. bikkja er på ferie hos søstrene og koser seg sikkert gluggihjæl foran peisen. jeg har julelys i kaminen som jeg ikke for lov til å prøve å fyre i en gang, og jeg føler meg innmari aleine.

men det skal bare vare tre uker. så skal jeg tilbake. det er innmari fint der hjemme. det er avslappende, jeg skjønner hver eneste usagte setning og hvert eneste ord. jeg skjønner ansikter som rynker seg og måten de puster ut på, jeg skjønner hvordan de går, hva slags klær de har på seg, og hvordan de svarer kassadama. det er tusen bittesmå ting som jeg skjønner hjemme, som gjør livet ukomplisert og enkelt. her nede skjønner jeg ikke det. jeg blir lei meg når de roper, selv om jeg egentlig vet at det ikke er roping slik som i norge, jeg blir lei meg når de svarer skarpt tilbake, selv om jeg vet at jeg ikke må bry meg om det, de er bare overveldet av noe som er annerledes.

det er som å være sammen med en hårsår, selvhøytidelig overfølsom venn som misforstår alt du sier. det er slitsomt. krevende. de daglige morsomhetene blir det aldri latter av.
det er noe jeg har begynt å sette innmari stor pris på, den lette tonen, ironien, vitsingen vi har der hjemme. "hva, ser jeg ikke ut som en student?" kan man si og smile, og man vet at responser er smil og latter tilbake. her nede blir de småhysteriske og roper at selvfølgelig kan man ikke vite det DU MÅ JO VISE LEGITIMASJON!
der hjemme kan man spørre mennesket bak kassa om det er helt heeelt sikkert at det ikke går/finnes/er mulighet for/unntak for.. etelleranna, og de sjekker ekstra for deg. de ringer til noen, eller de spør noen, eller de svarer hyggelig, desverre, det er ikke mulig. her nede roper de JEG HAR JO AKKURAT SAGT DET TIL DEG, DET GÅR IKKE!

det er sjelsettende. derfor gjentar jeg meg selv.

men det er her jeg vil være. i landet med høyttalende utropstegn og redsel for kaos. jeg skal lære det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg vil.
og viktige ting kan godt bli gjentatt.

snøkaos og gleder

så går man gjennom klesskapet, tar på seg farmors minkkåpe og går ut i den hvite julefantasien.
bikkja hopper som en antilope og er fra seg av glede, hun ser ut som et spøkelse dekket av puddersnøen.

jeg drikker ringnes juleøl og det har vært en ulykke på veien. mange mennesker er skadet. et barn. en mor. noen flere folk. på julaften. jeg spurte min mor om jeg skulle kjøre bilen i stedet for henne, min søster spurte også. jeg er glad ingen av oss kjørte. jeg er glad det var min mor som kom frem til ulykken og helt sikkert gjorde en god jobb med å berolige, lindre, stoppe, blod trafikk panikk. min mor er en solstråle. sykepleier. megler i konflikter. jeg vil gjerne bli som min mor på mange områder tror jeg av og til at jeg er det. jeg kunne ønske jeg var den som kjørte bilen, så hadde hun sluppet det, jeg tror jeg ville gjort en god jobb jeg også, og hun kunne sluppet. hun har laget mat i hele dag. hun skulle bare kjøre og hente vår herlige hikkende demente tante.

herregud i himmelen, som den ekte ateisten jeg er; ta vare på de menneskene som var i ulykken.
og deres pårørende. ta vare på dem alle.

resten av dere, ha ei så deilig jul som dere kan. und ein guten rutsch.

dager uten fus (mistet brillene)

verdens søteste boxer ligger ved siden av meg og snorker. hun lukter godt. varmt, havre med honning. jeg har en julestjerne i vinduet og en vissen på bordet. jeg har spist for mange brente mandler og røykt for mange sigaretter.

jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. det er som et lite stikk rett gjennom solar plexus, med en nål så tynn og skarp at man ikke merker at noe er galt før det har spredt seg. man har sett det på film, ikke sant? hvordan noen blir stukket eller bitt av noe kjempefarlig, og det sprer seg fra såret, oppover armen, halsen, nedover kroppen, inn i kroppen, og plutselig er det som var et vanlig menneske blitt noe helt annet. det er litt slik.

jeg er på vei til å glemme hvordan det er å ikke ha det slik som nå. det er fryktlig kjipt. jeg husker fremdeles gleden, den er ikke helt borte enda, men jeg ser ikke gjennom den lenger. verden mistet skimmeret som gjør at livet er håndterbart.

jeg skjønner at gleden er borte med at jeg blir fryktelig lei meg over ingenting; min hissige medbeboer svarer skarpt på et spørsmål. dårlig samvittighet; det er skittent i ganga og det er min feil. selv om det ikke er det. jeg er overbevist om at jeg aldrialdrialdri kommer til å klare
noe.
jeg kommer til å ende opp ufaglært, feit og ensom.
depresjoner går aldri over.
aldrialdrialdri over.
alltid tilbakevendende helvete.
jeg prøver å beskytte meg selv, jeg koser med bikkja og prøver å få hjertet mitt til å forstå, virkelig forstå det fornuften sier. men det funker ikke.

og tilslutt glemmer man. jeg går tur og prøver desperat å gjenkalle følelsen av å gå den nøyaktig samme strekningen med de nøyaktig samme klærne og være ikke-deprimert. men brillene er føkkings borte.

det finnes fremdeles latter, smil og kjærlighet, men alt er grått.

Bygda lll. (Døden)

Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.

Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.

Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.

Kjærleik! Juhu!

(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack

Bygda ll. (Li+)

Og så skal man prøve seg på Lithium. Pilleknaskende Frau L øker antidep-effekten med en stemingsstabiliserende dose salt. For en vidunderlig verden.

Derfor elsker jeg bygda. Man kjenner ei dame i banken så man kan ringe og be om å få kreditt den siste måneden før lånet kommer. Eller man kan gå til nabo nummer to, fordi nabo nummer tre hadde middagselskap med opphavet og nabo nummer to spurte hyggelig om hvordan det går med Frau L. Hvorpå jeg får et mobilnummer og mors uskyldige, ja, men, så, hvis du vil, så kunne han gjerne prate med deg om medisinene, for kanskje at de ikke er de riktige? Så jeg svinser opp til nabo nr to og får med meg en blå resept hjem.

Det var en fin samtale. Jeg tror han kanskje har noe å komme med, og jeg håper håper håper dette funker. Det er nemlig kanskje mulig at jeg Ikke behøver å ha det slik resten av livet. Hvilket ville vært absurd fantastisk og for godt til å være sant. Så vi håper håper og håper.

soundtrack

Bygda l. (Barnet)

det var så mye som skjedde på så kort tid, jeg er ikke vant med det. jeg er vant med hunderutiner og studier, få mot ingen nye mennesker og ihvertfall ikke tilsnakk fra fremmede.

men det skjer, og det skjer selvfølgelig på bygda. så jeg bare begynner et sted, den kronologiske rekkefølgen er muligens ikke så viktig.

Jeg svinger inn på gårdsplassen etter tre feilkjøringer og blir mottatt av ei sliten mormor og en hyperaktiv unge. jeg velger sistnevnte og setter meg på gulvet i det innmari rosa rommet, omringet av barbiedukker og andre rosa saker. vi leker og jeg kan faktisk huske det morsomme med å kle på dukkene. særlig når man har så mange sko å velge mellom. jeg spør mormoren om jeg skal hente ungen dagen etterpå, slik at de får litt ro, og min nye bestevennine roper høyt hurra og lager slike bevegelser som vi gamle har glemt.

VBM er mammaen min sier hun når vi lager pepperkaker. "ja, det er hun", svarer jeg og kjenner hjertet dunke. hun ligger i jorda nå, sier knøttet, jeg så det i går. jeg husker hva fortellingen er
og prøver meg på "men det betyr vel at hun er i himmelen, gjør det ikke?"
nei, for jeg så henne gå ned i jorda, og dessuten hadde hun ikke vinger for det så jeg, men så var kista lukket, og da kan man ikke fly, ikke sant? de klisjeuskyldige ærlige øynene ser på meg og jeg tenker at herregud, hva i verden driver vi med som prøver å lure barn. det finnes ingen annen sannhet enn den som er.
ja det er nok sant det, sier jeg og kjevler ut en ny deig.

knøttet vil holde i handa når vi går til lekeplassen og hun lener hodet sitt bakover og hele hennes bittelille kropp hviler i fanget mitt når vi runser. det kiler i magen, roper hun, en gang til!
når jeg kjører henne hjem sovner hun i baksetet.
jeg har virkelig ikke lyst på barn, men herligland. kanskje jeg har det allikvel.

toommmmm

når man kikker ut av vinduet og merker først at tida har gått fordi bikkja brummer og vil tisse. når man stopper opp i butikken og merker at man har stått der for lenge når ryddedama som begynte i andre enden kremter høyt for at du skal bestemme deg hvilket smør du skal kjøpe.
når man svarer fint, det går fint. eller når man svarer nei, eller joda mhm, men aner ikke hva som er problemet og har ihvertfall ingenting å si om det. når man tar seg selv i å tømme askebegrene for andre gang den dagen, og man er den eneste som har stumpet dem fulle. når det fineste som finnes er regnvær, vind, bladene som faller, sjøluft og man har lyst til å forsvinne opp ut bort.

da er det fint med fine nye sanger.

Jeg får ikke nok. (Det må være verdens fineste låt.)

Gillian Welsh, Time. (The Revelator)



Darling remember from when you come to me
that I’m the pretender,
I’m not what I’m supposed to be
but who could know, lf I’m a traitor?
times the revelator, revelator.

They caught the katy, and left me a mule to ride.
The fortune lady came along she walked beside,
but every word seemed to date her.
Times the revelator, the revelator.

Up in the morning up and on the ride.
I drive in to corning and all the spindles whine
and ever day is getting straighter.
Times the revelator the revelator

Leaving the valley and fucking out of sight
I’ll go back to cali where I can sleep out every night
and watch the waves and move the fader.
Queen of fakes and Imitators
Times the revelator.

(Går det ikke egentlig an å lime inn selve videoen her i bloggen? Noen som har en ide hvordan man gjør det?)

små barn

i natt sov et lite barn i senga mi. først sovnet hun på sofaen, og da jeg listet meg gjennom rommet for å hente øl på balkongen måtte jeg sette meg ned og kjenne på denne svært uvanlige følelsen av å ha et lite barn som sover i min sofa. det er en følelse helt annerledes enn de andre, og jeg tenkte, kanskje man må ha barn, bare for å få kjenne dette her litt oftere. Hun hadde strømpebukser og genser og lå med rumpa i været over dyna. og hun sov.
merkelig hvor dypt inntrykk det gjorde.
da jeg kom hjem fra byen turde jeg ikke legge meg i senga for jeg visste hun lå der, så jeg listet meg inn med lommelykt og tok på meg sovetøy før jeg sovnet på sofaen sammen med bikkja. jeg var redd for at hun plutselig skulle våkne og ikke huske hvem jeg er. jeg tror egentlig at hun ville husket meg, hun sier tilogmed navnet mitt til mammaen sin, hun sier at jeg må være med å bade i badebassenget. da B fortalte det til meg holdt jeg på å grine, men istedet så klappet jeg i hendene og så sikkert veldig rar ut.
jeg våknet av at jeg frøys på sofaen så da gikk jeg inn og la meg helt ytterst i senga for å ikke vekke henne. rett etterpå kommer mamma B inn og lille barnet våkner. er det mormor spør hun, nei det er Frau L svarer B. Åhja sier hun, og gjentar navnet mitt.
jeg får lyst til å bli en bedre person hver gang hun sier det.

fordi det er fint med tilbakemeldig

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

en vanlig dag

det er noe som rasler bak bokhylla, noe som er svært merkelig, siden det eneste som er bak er isoporen som dekker døra inn til min medbeboer. det rasler også litt inne i det urgamle varmeapparatet, derfor tror jeg ikke at det er en møll, og jeg er ganske sikker på at det ikke er trekk. det er noe raslende.
jeg håper det ikke er en mus. jeg er ikke redd for mus. jeg bare liker ikke uinviterte dyr i hjemmet mitt. dessuten er jeg ganske sikker på at det er mer eller mindre usunt for bikkja som ligger og snorker der. hvis musene bæsjer. noe de nok gjør.

skrivebordet mitt som egentlig er et sammenbrettbart kjøkkenbord har en fin gammeldags duk på. den er orange med store roser på, jeg blir varm av å se på den. men desverre ligger det ørten uryddige saker på bordet.
jeg gidder ikke rydde. rydding er kjedelig. vasking derimot, det gjør jeg gjerne. men jeg skulle hatt en ryddehjelp. noen som kunne fjernet sølvpapiret til Lindtsjokoladen, vannflaskene og alle de viktige papirene. det ene viktige papiret har et stort tydelig avtrykk av en pote. jeg syns egentlig det er litt søtt. men når jeg viser papiret til de viktige personene spør de alltid hva det er. og så føler jeg meg svært uryddig. og lite viktig. det er ubehagelig for jeg tenker som regel ikke over om jeg er viktig eller ikke. så jeg går fra å være ingenting til å bli noe mindre. jeg pleier bare å le når de spør, og si at det er hunden min.

tyskere flest liker hunder. de liker hunder så godt at staten måtte skattelegge hundehold for at ikke alle skulle finne på å kjøpe seg en. jeg tror ikke det funksjonerer helt. de fleste hundene jeg kjenner har ikke betalt skatt. ikke min heller. men hun har danskt pass.

i dag morges da jeg våknet oppdaget jeg at vingene mine var borte. jeg snudde meg rundt i senga og skulle strekke dem ut og opp slik jeg gjør hver morgen. de var borte vekk.
jeg lå på magen med lukkede øyne for jeg var enda ikke helt klar for å møte verden, jeg strammet musklene og plutselig merket jeg at de ikke var der lenger. jeg strammet ingenting. som om det aldri hadde vært vinger på ryggen min, som om jeg aldri hadde hatt de ekstra musklene. jeg føler meg helt fin, helt hel. ingenting synes, jeg sjekket meg i speilet for jeg kunne ikke helt godta at de ikke skulle være der lenger. men de er altså borte. ryggen min er helt glatt.
jeg har sittet i sofaen min i hele dag og kikket ut av vinduet.
i morgen skal jeg gå til vingespesialisten som holder til rett rundt hjørnet. kanskje han vet hvor de er. han er en fin mann, han har en skobutikk også, den heter Pimp my Shoes. Vingebutikken heter Pimp my Wings. han gir meg alltid en kopp kaffe når han pusser fjærene mine. en kaffe og en røyk, nøyaktig så lang tid bruker han på den ene vingen. jeg pleier bare å pusse en om gangen. det blir så nakent å skulle brette ut begge. jeg vet at de fleste gjør det, jeg bare liker det ikke. men han vet nok hva som har skjedd. jeg er jo ikke spesiel. det som skjer med meg har nok skjedd før.

Gilbert fra Gaza

jeg vil bli som han. jeg vil være slik at hvis jeg noen gang skulle komme på skandinavisk tv så bruker jeg muligheten til å vise folk hvor hardt man må trykke når man tar hjertelungeredning, og si at det var teamet, det var alle sammen, det er noe alle kan gjøre, hvis de bare trykker hardt over hundre ganger i minuttet, og blåser inn to ganger for hvert trettiende trykk. jeg vil si om verdens tiende beste tennisspilleralbu at det han lider av er noe som også min mormor fikk fordi hun strikket hele vinteren, og at det er noe de aller fleste industriarbeidere har.

jeg vil være slik. oppmerksom. klok. politisk bevisst. og en heidundrande lege.

høst igjen.

Bladene faller og når vinden tar skikkelig tak svir det når de treffer kinnet mitt. Jeg må myse med øynene, men jeg vil det egentlig ikke, jeg vil aller helst ha dem vid åpne, jeg vil ta inn alle fargene og duftene og kontrastene, jeg begynner å grine fordi det er så fint, eller fordi et slikt helikopterblad sneier øyeeplet mitt. Idag morges da bikkja lekte galehund sammen med naboens valp, så jeg på bladene og tenkte at følelsen jeg får er den samme som når jeg ser på sjøen. Eller, ikke helt den samme, det farlige suget etter å legge på svøm ut i evigheten er ikke der, men den stillheten, som om noen slår av en bryter og jeg kunne bare sett og sett og aldri blitt lei av å se hvordan de faller. Det kan hende det er den samme bryteren som skrus av når jeg ser på flammer. Og man ender opp med å forsvinne langt inn i fargen eller formen eller vilkårligheten, og det er helt stille. Og evig.
For det er det ikke sant? Det er denne evigheten som lokker. Alt annet har jo alltid en begynnelse og slutt, all bevegelse har et mønster, og mønstre er vel per definisjon endelige, er de ikke? Men flammer de bare beveger seg. Slik som bladene. Og bølgene. Selvfølgelig finnes det nok helt sikkert en eller annen morsom formel som sier noe om hvordan alt beveger seg. Eller er det hvorfor alt beveger seg? Er det kanskje det samme? Hm.
Uansett, jeg forsvinner like langt bort hver gang, og kunne gjerne blitt der. Men jeg får vondt i nakken av å bøye hodet bakover.

I morgen tidlig skal jeg ta med meg et teppe og sette meg på benken ved elva. Og kikke.

det skulle staa kjärleik her men,

det er som aa höre gamle sanger om igjen. Noen sanger som ikke slipper, de ligger gjemt i hylla, gjerne i blandt andre sanger og andre minner man egentlig ikke har lyst til, eller kommer paa at man kan höre igjen. Men saa sniker de seg inn, gjennom en soundtrack paa en eller annen daarlig tvserie, noen som nynner paa noe som ligner paa noe du egentlig ville glemme. Det er saa enkelt. det sniker seg innpaa, og plutselig er man tilbake i gamle dager i gamle fölelser.

Jeg venter tydeligvis paa noe som ikke kommer til aa skje. Jeg ventet paa at varmtvannet skulle varme soverommet mitt, jeg ventet paa sofaen min, naa venter jeg paa bordet som skal gjöre alt lettere. Jeg har alltid ventet paa noe, vaskemaskinen, mikroen, oppvaskmaskinen, stövsugeren, linsene eller termosen, et eller annet noe som gjör at hvis jeg endelig faar det, saa blir alt lettere. Da klarer jeg aa lese like lenge som jeg önsker, jeg klarer aa bare röyke ute paa balkongen, jeg klarer aa staa opp klokken seks og legge meg klokken ni. Og slik driver jeg paa, aar etter aar etter aar. Er det rart jeg drömmer meg bort i vampyrer og evigheten?

Jeg pröver aa tenke som cesj skreiv, at det er förste forsök, for ingenting var noen gang slik som dette. Men det var jo det, det er jo det hver gang, for jeg blir jo ikke kvitt det, jeg forandrer meg for hvert bilde, men jeg er jo den samme hele tiden.

I fölge buddismen er disse bildene et bevis for hva vi ikke er, konstante, vi er ikke de samme, ingenting er likt, det er bare aa se paa bildet, jeg kikker paa bildene av oss og jeg tenker herregud jeg hadde kinn, jeg hadde de kinnene man har naar man er ung. naa har jeg bare konjunktivitt fra helvete, röykerynker og ti kilo mer. jeg er den samme, pluss litt til.

hva med den hersens kjärleika da.
hva med den?
lengte og lengte og lengte etter noe som ikke fikser det som egentlig ikke funker.

I`m back on boogiestreet.

nytt semester. (beklager sommerens fravär)

ny leilighet. nye medbeboere. ny sofa. ny sjanse.

siste sjanse denne gang. laanekassen som man egentlig maa elske lar meg ikke faa den tiden jeg trenger. siste sjanse til aa bli det man ville. det man trodde man skulle maatte burde bli. gjöre. arbeide med.

jeg har brukt hele sommeren paa aa avskaffe meg den medisinske identiteten. Det har tatt meg to maaneder. Jeg er medisinstudent, har naa blitt til jeg studerer medisin.

Jeg er noe annet. Noe mer. Noe ikke saa farlig og litt vanskeligere aa miste. Jeg er ikke medisinerstudent, jeg bare er en student som lärer medisin, og skulle jeg feile saa faller ikke hele verden i grus. (men jeg kan merke det vär gang jeg skriver det ordet, feile. tape, miste falle langt langt laaangt ned om dette ikke skulle gaa). Jeg er naa ivhertfall bevisst prosessen. Identiteten.

For jeg forstod med ubehagelig klarhet hvorfor saa mange medisinerstudenter tar livet sitt. Jeg kjente fölelsen av fremtiden som et absolutt altoppslukende mörke av ingenting. Saa jeg prövde aa finne alternativer. Sykepleien? Jordmor? Hjelpepleier? Slike mennesker trengs ogsaa, slike jobber kan ogsaa redde verden paa den maaten jeg har lyst til aa gjöre det. Alle er gode viktige riktige jobber. Som gir meg fullstendig pustebesvär og kvalme. Jeg kommer ikke til aa vite alt, jeg kommer ikke til aa kunne ta de viktige avgjörelsene, min viten er alltid avhengi av noen som vet mer, vet bedre, kan bedre. jeg vet det er fornärmende, jeg vet det er omnipotentisk, men det spiller ingen rolle. Akkurat naa lärer jeg om de aller aller minste deler som gjör at vi funksjonerer. Det gjör man ikke paa sykepleien. Man stopper opp et sted og for aa kunne grave dypere maa man hit. Til medisinen. Fanken heller.

Jeg hater siste sjanser. Nesten like mye som jeg hater min tilsynelatende uforanderlige evne til aa gjöre alt annet. Latskap. Prokrastinering.

velsignede lovnader.

jeg kommer ikke unna, jeg lengter hele tiden, jeg trodde det skulle bli en klisje, jeg trodde det skulle bli anstrengende og tragisk, jeg trodde seriøst at jeg skulle gremmes, bittelitt.
men det jeg gjør er å grine når de holder tale, danse med alle som vil, snakke tull med bordkavaleren og reise meg opp og si; du er mer som en bror. jeg elsker deg, og den kjærligheten dere deler gjør meg lykkelig.

jeg vil også. jeg vil også ha noen som sier jeg skal elske deg for resten av livet, jeg skal holde sammen med deg, jeg skal stå ved din side, jeg skal elske deg når vi krangler og når du er syk, jeg skal elske deg når du griner, når du kjefter og klager, jeg skal være med deg, for alltid, i gode og onde dager.

jeg vil også ha en slik. og jeg vil si det tilbake. jeg vil reise meg opp i min fine kjole, se ut over menneskene jeg elsker og si til den personen jeg elsker med hele meg, at jeg vil dele livet mitt. jeg vil dele hele meg for å være sammen med deg. jeg vil elske deg når jeg kjefter og når jeg griner, jeg vil elske deg når du skuffer meg og jeg kjeder deg. jeg vil elske deg når du er lei av meg, når du er syk og når du er lykkelig. jeg vil dele meg med deg. livet mitt. fremtiden min. med deg.

deretter vil jeg ha ørten deilige barn og en adoptert mammy som kan passe ungene når jeg redder verden.

det er en fin illusjon. det er en fin drøm.

jeg vet ikke om jeg tror på det. denne kjærligheten. men jeg tror på ritualer. jeg tror på høytid og løfter og ringer.

glimt

jeg møtte en som lignet på deg for noen dager siden. jeg så det ikke på begynnelsen, men da han smilte, da han bøyde hode ned og lo lavt og da han så på meg med øyne som glitret så sank magen min ned i underlivet og jeg måtte trekke pusten. hele resten av kvelden gjorde jeg det jeg kunne for å se det en gang til. jeg ville aller helst bare sitte stille og se på ham, jeg ville ihvertfall ikke se på den andre personen som har en merkelig uvane med å stikke ut tunga si i hytt og pine. jeg ville bare høre den lune latteren og se hele ansiktet forandre seg, øyene ble små klemmer slik som dine blir, de glitret slik dine gjorde, munnen, alt, det var så likt. jeg fikk ham til å le flere ganger, jeg snakket om fysikk og membraner og tidsreiser. noen ganger, hvis jeg prøver hardt, så kan jeg faktisk være ganske morsom. så han lo og jeg spiste ham opp. det smakte deilig av minner og melankoli. det smakte av leppene dine, lukten av halsen din, enkelheten når du holdt rundt meg. øl og min dårlige røykeånde, mykt intenst, hendene dine på kroppen min lukten av huden din på fingertuppene mine.

og nå da jeg fikk en mail fra deg kan jeg lukke øynene og så er du her igjen. du lukter så ubegripelig godt. vi danser til musikken du gav meg og vi drikker pastis. jeg tenker at du er sexy når du danser, jeg kunne ønske jeg hadde mooves slik du har, jeg kunne ønske jeg hadde musikkinteressen slik du har, jeg skulle ønske du kunne snakke om kulturelle konstruksjoner og kjønn, politikk og sånt. og at jeg kunne snakke om det som interesserer deg. jeg kunne ønske alt var helt annerledes enn det er.

men bare en liten stund.

yes yes YES!

og Der var det sagt.

overens.

jeg lengter tilbake, eller kanskje jeg bare tenker tilbake til gangene da jeg gikk i skogen som liten. da jeg var for liten til det meste, men med altfor store følelser. jeg blunder øynene og kjenner meg igjen i kroppen min slik den var da, jeg kjenner klærne jeg gikk med, skoene jeg hadde på meg, hvordan jeg hoppet over vannpytter og strakte hendene mine ut for å kjenne på grantrærne jeg gikk fordi. det er en stillhet over minnene, en tomhet som fremdeles er en del av meg. det var en følelse uten navn, uten beskrivelse, det var vel ikke egentlig en følelse, det var vel heller fravær av følelser, og alt uten ord. jeg kjenner på kroppen min som allerede da var for stor og påtrengende, den tok for mye plass og passet ikke, hverken til meg eller der hvor jeg hadde den, bevegde den, den var ikke min jeg var bare plassert oppi den og jeg måtte hele tiden forholde meg til den og til omgivelsene, jeg måtte alltid passe på hva kroppen min gjorde, at den ikke plutselig slappet av og tok plass. var til bry.
i skogen var det ikke slik. eller med hestene. eller alle de andre gangene hvor jeg gikk aleine og bare var, uten ord og tanker, jeg kjente på grantrærne og mosen og lukten av spon og lyden av hestene som tygde høy. det er en fantastisk stillhet i de minnene, samtidig med sorgen. eller sympatien.

den lille jenta går gjennom skogen der hun har gått ørten ganger før. hun kjenner vannet trenge inn i skoene og tenker at så dum hun var som ikke skjønte at det ikke enda var blitt tørt, men så kjenner hun litt til på våtheten som trekker seg oppover i sokken og tenker at nå er du jo bare litt mer en del, ikke noe annet, nå er du også våt. og hun løper over steinene og tuene og gjennom høyt gress slik at dongribuksa klistrer seg til leggene og blir stram. anpusten sakker hun farten og trekker pusten, det er helt stille her, det er ingen mennesker ingen folk ikke en sjel i nærheten hun er helt aleine og hun kan slutte å være en kropp, og heller bare være til. stillheten rundt smelter sammen med stillheten inni og hun føles seg så vidunderlig hel og fullstendig tom. når kontrastene forsvinner så er det ingenting igjen, bare lukten av våt granbar. på toppen av en stein setter hun seg til rette og hvisker stille, dere kan komme frem nå, det er bare meg her, det er ingen her, bare meg. og sakte sakte smyger det seg frem alver og troll og skogens sjel og hun snakker med dem, forteller dem historier om månen og hullet den lager i vannet når det er vindstille. de er usynlige og helt tilstede og hun er helt aleine uten noe følelse av seg selv. for selv er bare noe som er i øynene til de andre, aleine er hun ingenting, ikke-eksistens. hun legger seg på ryggen og ber dem ta henne med seg, kan jeg ikke bare bli med en tur, en liten tur, hvis jeg blunder øynene og ligger her helt stille, kan dere ikke bare forandre på verden og la meg bli med. hun ligger helt stille og hører på vinden til hun blir svimmel og kald.

kronisk.

da jeg kravlet meg i seng tidligere idag, etter å ha besvimt i sola(nesten), sjanglet på sykkelen og krabbet opp trappa, kjente jeg hver eneste nerve i hele kroppen, jeg kjente alle knuppene på lakenet som gnagde seg inn i huden min, jeg kjente lungevevet stritte mot hvert eneste innpust, hårene jeg ikke har barbert bevegde seg, jeg prøvde å ligge helt helt stille. men det er faktisk umulig. det går ikke ann, hvert innpust, hvert utpust, kroppen beveger seg bittelittegrann og nervene roper, musklene roper, hele føkkings skjelettet mitt skriker av feber.

så da tenkte jeg på aspirinen som virker feberdempende, antibiotikaen som sannsynligvis, forhåpentligvis virker i løpet av morgendagen, jeg tenkte at jeg kan bevege meg, jeg er ikke låst til senga, jeg kan utholde dette, men jeg kan også velge å ta hensyns og begrave meg ned mens kroppen fikser seg. for det er bare for en dag, eller to. håper jeg.

jeg har ikke ME, jeg har ikke en kronisk sykdom, kreft eller andre jævelskaper som tvinger folk til å holde senga i måneder og år. jeg har bare bittelitt feber. 38,5 for å være presis. og hovne mandler og svære lymfekjertler. det går over.

tusen tusen millioner tanker til alle der ute som ikke bare kan ta en kur antibiotika, en dispril og så legge seg i to døgn. tusen milliarder tanker til dere.

elsker dig for evigt, mads mikkelsen.

de varme store hendene dine som stryker og stryker gjør meg myk. samtaler som utfordrer og stimulerer. latter og aske på dyner, musikk, smarte tanker om deilige temaer og uendelige mengder vin.

når du setter brillene på nesetippen og leser boka jeg anbefalte. når du behandler hunden min på riktig måte. når du sier at jeg er flink til å kjøre bil og spør om jeg ikke vil ha en øl etter at jeg har lest kartet opp ned og blitt sur.

du er et funn.

planer

helt siden jeg flyttet fra opphavet har jeg hver ferie bestemt meg for et nytt liv, mitt nye liv som skal inneholde alt jeg savnet før ferien, alt jeg ikke fikk til, alt jeg ville gjøre, ordne, lese, høre se og klare. tradisjonen har holdt seg og jeg har ørten dagbøker om det nye livet, lister opp og i mente om hva som skal til, hva jeg trenger, hvordan livet skal bli litt, bare litt bedre. jeg må bare gjøre sånn, jeg må gjøre dette, jeg trenger bare denne tingen, og litt bedre selvkontroll, jeg trenger bare litt mer penger, litt mindre mat, litt mer aktivitet, endel mer pugging, uendelig mer kjærlighet.

nå i det siste lager jeg en plan hver kveld før jeg legger meg, jeg sitter i vinduet på soverommet og blåser røyken i retning av duene, jeg sitter på et håndkle for vinduskarmen er hard og jeg legger planer. i morgen skal jeg stå opp tidlig. i morgen skal jeg ikke spise all møkkamaten de har i kantina, i morra skal jeg lese minst fem timer, i morra skal jeg begynne det nye livet. mitt liv, det livet som jeg liksom vil ha, det livet som jeg liksom trenger. for å bli fornøyd? tilfreds? lykkelig?

jeg ligger på skrå i senga for å ta plass.

men jeg har valgt dette. dette er hva jeg ville. jeg er der jeg håpet på i så mange år, jeg leser det jeg ville lære, jeg lever der jeg planla, jeg sitter i vinduskarmen og røyker etter at vennene mine har dratt hjem. jeg har oppnådd det.

så hva i verden er det da som mangler? bortsett fra at senga er for stor?

virkelighet

jeg ligger på gresset og ser på bjørka som beveger seg med vinden. Hvis jeg kniper øyene sammen dekkes hele synsfeltet mitt, og det føles som om jeg lever i en verden hvor alt går langsomt, hvor alt beveger seg samtidig, alt blir beveget av noe annet, alltid alltid langsom myk seig bevegelse.
Jeg ligger stille på ryggen og plutselig kjenner jeg hvordan lufta jeg puster inn tykner og lungene mine fylles med seig varm væske, det pipler små luftbobler ut av nesa og jeg følger dem med blikket oppover mot den blå himmelen. overflaten? sakte snur jeg meg rundt på magen og smiler til bikkja som ligger og tygger på en vedkubbe. jeg snur meg og jeg fortsetter å snu meg jeg siger oppover i dette varme myke flytende jeg fortsetter å snurre rundt meg selv, jeg er vektløs, den eneste kraften som virker på meg er meg selv. jeg strekker armene ned mot gresset og gir et bittelite puff med hendene, jeg legger hendene flate mot gresset og så strekker jeg dem ut og det siste som forlater bakken er fingertuppene mine, jeg flyter oppover forbi trærne, håret mitt beveger seg sammen med bjørka, sakte og mykt, jeg ruller meg sammen jeg strekker meg ut jeg svever jeg lar meg føre av bølgene av strømmen av stillheten.

jeg ligger på ryggen og speilet i skråveggen viser et et skyggebilde av meg selv, jeg setter kniven forsiktig ned på den myke punktet ovenfor brystbeinet og hører et lite knepp når spissen trenger ned inn under huden. det kjennes som å bryte skinnet på en tomat, man presser og presser og plutselig, plopp, er man gjennom, inne i det bløte og myke. jeg skjærer sakte nedover gjennom brystbeinet og kniven glir som gjennom smør, jeg deler meg selv i to, på midten, helt ned til venusberget skjærer jeg før jeg legger bort kniven og setter meg opp ved siden av meg selv.
jeg bretter forsiktig kantene fra hverandre, men huden er elastisk og vil gjerne lukke seg igjen, så jeg må bruke litt makt for å få den til å ligge slik at jeg lett kan få tak i de forskjellige organene. jeg starter med lungene, fingrene mine griper om de myke svampene og løsner dem forsiktig fra blodårer luftrør og nerver. jeg putter dem ned i bøtta med grønnsåpe og masserer forsiktig ut all dritten som har samlet seg. vannet blir fort brunt og seigt, jeg må virkelig få sluttet med den røykingen tenker jeg, før jeg legger dem på plass i brystkassen min.
deretter tar jeg den fuktige kluten og tørker rundt hjertet, det er vanskelig å komme til å ryggsiden, men jeg løfter og skyver og pusser der jeg når. tarmene, levra, nyrene er pakket inn i et tynt lag av innenhud, jeg er forsiktig slik at det ikke revner og her bruker jeg heller baderomssprayen, det er endel fett som må skrubbes bort, særlig i krinkelkrokene mellom tynntarmen og tykktarmen. etter sirka femten minutter kan jeg strekke ryggen og beundre verket, jeg glinser lyserødt, mørkerødt og gult på de helt riktige plassene, ingenting ekstra ingenting gammel, alt er nytt og rent og klar for ny omgang liv. jeg legger sammen brystbeinet og magehuden og glatter bort arret før jeg begynner på beina. men halvveis nedover låret blir jeg trett og merker at kniven ikke føles like lett og smidig lenger, det drypper blod ned på lakenet og hendene mine er varme og klissete. jeg må være konsentrert for denne oppgaven, hvis ikke blir det bare søl, og dette er tydeligvis ikke natta for den store rengjøringen. jeg prøver så godt jeg kan å skyfle blodet tilbake i låret, mens jeg med haka puffer huden på utsiden nærmere den andre flengen. faen, nå må jeg dusje. irritert på meg selv for dårlig arbeid gidder jeg ikke rydde vekk noe, jeg bare legger meg ned i meg selv igjen, og så får jeg heller gjøre jobben.
faenda, det var jo ikke nødvendig. jeg strekker meg og kjenner meg litt lettere, litt reinere, men oppdager fort det klissete blodet som dekker det ene låret mitt. helsiken. jeg kikker rundt meg etter noe å tørke meg med, og famler etter babytørkler som skal ligge rundt senga et eller annet sted. jeg gidder ikke dusje. drit i. jeg skrubber bort det verste blodsølet og legger et håndkle over flekken på lakenet. drit. jeg er trøtt.
jeg ligger på ryggen igjen og ser megselv som et utydelig speilbilde i vinduet over senga. speilbildet rister løs håret som sitter fast mellom hodet og puta og strekker seg slik at hun dekker hele vinduet. hun setter seg sakte på huk, på tærne, med hendene på hver sin side av føttene, og med et lite skeivt blikk ned på meg trekker hun pusten og hopper ut og opp i natta.

minnene i magen

jeg ser håret hans

og ryggen. de brede skuldrene.

jeg ser hendene hans, med blodårer og fine negler.

leppene hans når han ikke smiler. når han kysser meg. når han sover.

hvordan kan noe være så ubegripelig og riktig på samme tid. jeg skjønner det ikke.

aldri aleine

Enhver forelskelse antyder at vi er lei av oss selv, at vi er lei av å være slik vi er; vi leter derfor ikke etter et annet menneske, men først og fremst etter et annet "jeg" til oss selv.

Theodor Kallifatides, Kjærligheten

Den eldre mannen spør, hva er kjærlighet? Den unge gutten spør, sover du over eller?

bort fra eller til?

jeg løper så fort jeg kan, så langt jeg kan, jeg løper og vannet i øyene gjør at jeg ikke ser noe, jeg ser tåkete og uklart, men jeg løper så fort jeg kan, jeg prøver å bøye meg fremover, ta sats, sparke fra, jeg kjenner alle musklene i beina, hvordan armene strever for å dra meg frem, jeg kjenner hvordan det brenner i lungene og jeg blunker og blunker for å få vekk vannet, men det hjelper ikke, vinden, anstrengelsen konsentrasjonen gjør at tårene spretter.

jeg løper så langt jeg kan, jeg sakner farten i oppoverbakkene, men jeg løper fremdeles, jeg kjenner leggmusklene mine, jeg kjenner hvordan skoene blir altfor tunge, men jeg fortsetter å løpe og tårene kommer og jeg løper fremdeles, desperat finner jeg en gøy løpesang på mp3spilleren og plutselig er det som om jeg just begynte på rundene og jeg synger for meg selv og jeg løper fremdeles.

jeg sparker fra og kjenner hvordan kroppen flyr gjennom lufta, beina langer ut og jeg svever et sekund før jeg igjen når bakken, jeg er lett som en fjær og vinden suser forbi ørene mine og jeg løper så fort at bladene på trærne blir til en grønn masse og jeg tar lengre og lengre skritt, jeg løper ikke jeg hopper, jeg fyker bortover med mange meter mellom hver gang jeg lander og etterhvert leter øyene mine etter noe å holde fast i, jeg finner et tre langt der borte, jeg binder øynene mine fast til toppen av treet og kjenner hvordan kroppen min suges fremover oppover bortover, jeg løper og løper og blir lettere, et siste avspark og så flyr jeg gjennom luften, jeg ser på toppen av treet, konsentrasjon er viktig, ikke vik med blikket, bare kikk, jeg fyker mot toppen av treet og lar handa sneie bladene før jeg fortsetter oppover opp mot det blåe og store og ensomme.

Frau L

så et stjerneskudd og klarte ikke å bestemme seg for hvilket av ansiktene som dukket opp i hodet hun ville ha. derfor måtte hun sitte stille til hun ble kald og månen var oppe over trærne og tenke seg godt om. men hun fikk det ikke til. å bestemme seg. så hun satt litt til, og tenkte, og mintes, og prøvde å veie plusser og minuser og slike ting man veier når man skal ta valg. allikevel fikk hun det ikke til. ikke at det var så mange å velge mellom, eller at valget egentlig skulle ha så mye å bety, men hun tok seg selv i å bli overrasket over flertallet. det var ikke bare ett ansikt. det var flere. tidligere, helt siden hun så ansikter hver gang en stjerne fløy over himmelen så har det alltid bare vært ett. ett ansikt. noen ganger har det selvfølgelig lurt et annet et sånn helt i bakgrunnen, som en skygge av en lengsel, men i bunn og grunn, helt der inne, helt der oppe, så har det alltid bare vært ett. ikke det samme hele tiden, selvfølgelig, men ett. ansikt. og nå er det plutselig flere. Frau L rister på hodet og tenner en røyk. hva i verden er det jeg driver med, tenker hun for seg selv, hva i alle dager er det som skjer.

pen søker trygg

heter boka jeg leser. om hvordan kvinner undertrykker menn.

jeg blir kjent med yngre menn. nesten gutter. jeg tror de er gutter. de er gutter i forhold til mine venniners menn. men de er herlige. jeg blir kjent med herlige mennesker og jeg elsker det. jeg elsker følelsen av interesse, at jeg har lyst til å møte noen, bli kjent med dem, prate prate, høre på musikk og kanskje kysse litt. jeg elsker når noen interesserer meg. så jeg har bestemt for at min måte å "gjøre" likestilling på herved skal være å oppheve denne tullete regelen om at kvinner vil ha eldre menn, og gutter vil ha yngre jenter. folk vil ha folk, basta. jeg vil ha folk. jeg trenger folk. jeg trenger morsomme, vanskelige, spennende, interessante, rare, deilige mennesker å omgi meg med. jeg trenger et hav av folk som jeg liker, tilgjengelig, i nærheten, rundt meg. jeg trenger folk. ikke bare gutter. jeg trenger jenter også. og de i mellom og utenfor. folk!

og nå, sakte, men sikkert, så oppdager jeg verden utenfor og blir forelsket i hva jeg finner. det er digg. det er befriende. slik at selv om jeg er snørrete sjuk og syns innmari synd på meg selv, når jeg ringer min mor og ber henne oppmuntre meg, så må jeg egentlig le jeg også, for egentlig er jeg ikke så ensom som jeg skal ha det til. egentlig har jeg funnet noen. det er bare at av og til, nå jeg lufter bikkja og går aleine og det regner og jeg er kald og forkjølet, så føler jeg meg helt forbanna aleine i hele verden. men det gjør vel de fleste av og til. det er vel vår skjebne som mennesker, at vi kan kjenne på slike ting. jeg tror det. er ikke det en slik setning, om at i bunn og grunn så er man aleine. man blir født, og man dør aleine. mellomtiden får man bare fylle opp så godt man kan, og gjerne gjøre noe bra i samme slengen.

så jeg inviterer tattooereren med den hvite skjæferen på baguett og hummus, og når jeg danser med den søte gutten med de snille øynene, så gir jeg ham et kyss. jeg sier ja til Tanz in den Mai i morra, og jeg håper på fint vær i helga slik at vi kan sykle til et vann utenfor byen og sove ved siden av bålet mens vi hører på mp3 og drikker noe godt. jeg pludrer med hundedamene i parken og jeg vinker smilende til jenter som roper hei i det de sykler forbi meg, selv om jeg desverre ikke husker dem alle sammen. er det fra festen, i klassen, fra byen, fra parken? jeg aner ikke, jeg bare tenker at verden er i vår, og jeg skal faenikke la alder eller andre forestillinger om hvordan og hva og passende legge demper på denne våren. ikke denne, ikke neste, ikke noen sinne. jeg skal leve. slik det passer meg.