distraksjoner, eller huet på en annen planet.

Det at man går inn i et rom, men har plutselig glemt hvorfor får nye dimensjoner når jeg har eksamen.
Jeg reiser meg opp under frokosten og må gjenta handlingen fire ganger før jeg kommer på at jo, det var melk jeg skulle hente. Jeg blar opp i boka for å sjekke noe, men glemmer hva det var innen jeg finner kapittelet. Jeg går på toalettet og tar meg selv i å være usikker på om jeg faktisk gikk på do, eller om jeg bare hoppet rett over til å vaske hendene. Jeg er i ytterganga før jeg husker at jeg reiste meg fra sofaen for å hente tevannet, på kjøkkenet.

PS: knekkebrød med smør og brunost er knallgodt!

singel husstand.

Er det altså slik det er?
Man er aleine når man våkner, går, kommer hjem, spiser middag, ser på tv, går og kommer fra trening, ser en film, leser en bok, drikker et glass vin,
ler høyt av noe man ser på tv og skriver det på FB, for det er jo så morsomt, har dere sett det, legger ved en link, fikk du det med deg, det var kjempemorsomt! Je! Latter og samme humor er det beste jeg vet, hahaha skriver jeg på WF, sjekk NRK1 akkurat nå, knallgøy! sender en melding på mobilen bare sånn i tilfelle hun ikke er på internett akkurat da, og OMG, sa han virkelig det jeg tror han sa, fulgte du med, sa han virkelig det, han er jo helt på vidda, man kan jo ikke si slikt!, tenker jeg i huet mitt,

og hoisann, her er det jammen tomt.

Som regel syns jeg det er digg. Men noen ganger om kvelden, da er det skikkelig drit.

nyttårsønsket

Jeg skulle gjerne spurt den kloke kona om jeg like gjerne kan rulle inn teppet og takke for meg, eller er det en aldri så liten mulighet for at det går?
Bare et lite glimt, et bittelite håp, en anelse om at joda, det går greit, det kommer til å gå, du kommer til å klare deg, være noen, gjøre noe, livet ditt kommer til å ha en betydning. For noen.

Da kan jeg heller klare å være ubrukelig i noen år til. Så lenge det går tilslutt. Liksom.

you are marvelous

your life is your life
don’t let it be clubbed into dank submission.
be on the watch.
there are ways out.
there is a light somewhere.
it may not be much light but
it beats the darkness.
be on the watch.
the gods will offer you chances.
know them.
take them.
you can’t beat death but
you can beat death in life, sometimes.
and the more often you learn to do it,
the more light there will be.
your life is your life.
know it while you have it.
you are marvelous
the gods wait to delight
in you.

usosialsingel/eksamensmodus

konsekvensen av en mandags usosial adferd:

den plutselige og adrenalinspumpende angsten som oppstår når mannen bak kassa sier salem? og ser på deg som om han aldri har hørt om det før. Grønn Salem??

åhherreguderdetsalemdetheterskjøntehanikkehvajegsa,salemsalemdet Er jo salemdetheterikkesant, kremt, ja, eh, grønn salem? åhherregudhan skjønnerikkehvajegsierkanskjejeg er Gal kanskjedetikkehetersalem, Finnes Salem åherregud, kremt, jo, ja, men det går greit med grønn kent.

da presten kom. og jeg ble en ateistisk ignorant/ glemsk bibelbeltisk.

det er tusen ting å bry seg om, tusen ting å mene noe om.

jeg er ikke på twitter, selv om jeg prøvde. så jeg velger dette, akkurat nå.

Min gode gamle venn vil ha meg med på en kunstprosjekt. 356 ord har han bedt om, trehundreogfemtisek, nei faen, er det trehundre og sekstifem det er snakk om? just nå så husker jeg ikke hvor mange dager, jo, 365 pluss.

så mange ord. så mange dager. 2011. i ord. herligland.

mhm.

retningslinjer for helsiken! rammer! begrensninger! tema! betydning! plass! gi meg grenser, uten dem svever jeg i ingenting!

men så har man jo sine tanker, og drømmer og fantasier og slike ting. angående utforming. og noe ord. jeg har noen ord, noen få, av de fineste jeg vet om, men det er da virkelig ikke nok, jeg vil ikke ha bare meg, jeg er ingenting i forhold til så mange, jeg vil ha de andre sine ord, jeg vil ha deres ord, hva er de beste ordene dere vet om, hvilket ord er det fineste, nynorskeste, utenlandske, hvilket ord kunne man tenke seg oversatt til et dødt språk, ordet kjæreste finnes ikke på arabisk?, hva betyr det?, og samisk har egentlig ikke ørten ord for snø?

det er så mange ord! jeg vil ha alle, alle de som betyr noe. 

365

så jeg gikk i kirka for å sjekke kunstrommet, etter flere vinglass og to whiskey.
jeg har ikke vært i kirka siden, lenge. min venn derimot, var hjemme og løp rundt; jeg tenkte herligland, vis nå litt respekt, men det var han som var på riktig sted, jeg var i et hellig sted, feil. jeg var et sted slik alle vi andre er i, hvor man er stille, ydmyk, liten, usynlig, kanskje litt redd.
min venn har vokst opp der, og han er bestevenn med gud. jeg er ikke det.

men jeg fikk noen ideer, uansett.

og så kom jammen presten. han fine kloke presten. og han sa masse smart som jeg ikke egentlig er enig i. men som bekrefter min mistro.

for vi har jammen ikke peiling. vi, jeg, oss, kanskje det bare er meg, men gud er nemlig ikke bare gud. gud er innmari mye mer. Han er helt forskjellig, ikke kom og tro at han er lik, ikke fall inn i den optimistiske trosrelativismen som tenker at allah og gud er de samme.
peace, love og håp, in ur dreams.
dette handler om forskjeller, dette er guds hus. de er ikke like, vi bare tror/ håper det.

guds hus må nemlig sammenlignes med allahs hus, vi må ikke sammenlignes med dem, vårt hus er like hellig som deres, så vi er ikke bedre, rausere, åpnere, vi er like, vi er hellige, men bare for vår gud. for det handler om vår gud. vårt gudshus. ikke alles hus, ikke alles kirke, folket, menneskene, alle, alle alle. det handler om Den Hellige Kirke. Treenigheten. Gud og Jesus. alle de andre har ikke stor bokstav.

disse religionene, de tror på hver sin ting. og det er visst viktig. innmari viktig. den lille forskjelligheten.

så tenkte jeg på at min venn var en av de første som fikk spille rockemusikk i den kirka. (tror jeg)

singel med hund.

i neste leilighet må bikkja ha muligheten til å hvile hodet på stolryggen og se ut av vinduet. det gjør vondt i hjertet når hun ser inn i den hvite veggen.

blåsingel mandag

den fryktlige opplevelsen av å rydde kjøkkenbenken og plutselig være sytti år, og håpe med en uutholdelig sårbarhet at det kommer noen barn og ringer trick or treat på døra.

singel og venneløs.

det er lett å lure på hva man feiler når man går ut, prater med folk, men jeg er da en oppadgående person som kan snakke med fremmede mennesker og allikevel, uansett, på tross av all min eventuelle alkoholbaserte selvtillitt, og ja jeg trenger noen ganger alkolohol for å tørre å møte fremmede mennsker, så er det jammen vanskelig å ikke få dårlig selvtillitt og føle seg som den største dusten av alle når, og jeg kødder ikke, bachelor i tvfagjenta jeg kjøpte øl til, og hadde hatt en morsom samtale med ute da vi røykte, tar imot øllen og sier at hun egentlig sitter med noen andre, jeg er her egentlig med vennene mine, og at, men joda, du studerte hva sa du.

herreguuud, hva faen er det som feiler folk!

så jeg så på henne og sa, guri det var ikke slik ment, kos deg med øllen sammen med vennene dine, jeg går ut og tar en røyk jeg. og følte meg som verdens største klovn.

off.

er det slik vi oppfører oss mot mannfolk vi ikke vil snakke med? er det slik jeg er mot folk jeg ikke gidder snakke med?
Men jeg ha da blitt en av dem, jeg Er en av dem, de litt innpåslitne kjedelige menneskene som finnes over alt, de som desperat vil ha noen å henge med, å være sammen med, de er skjønner ikke hint eller avvisning, de som tar kontakt, kjøper øl og sier, så kan du kjøpe den neste, og så vil de prate, og det er fullstendig uinteressant det de snakker om, eneste man vil er å være med venner, men så kjøper denne personen øl og så føler man seg litt forpiktet til å stå der, og

O M G

 det er tydeligvis det jeg er. en av dem.

mhm.


så jeg går hjem og trøstespiser pai. mens jeg tenker på alle de kloke menneskene som er vennene mine.
og konkluderer med at, føkk ju ditt kjipe kvinnfolk, jeg er smartere enn deg, mer sexy enn deg, og min verdi ligger i hva mine venner syns. og de er driiiitkule.

så det så.



(konsekvensen av den siste setningen kan vi heller ta opp en annen gang.)

singel filmkveld

det lureste man kan gjøre er å tømme askebegeret slik at man ikke ser hvor mye man har røykt på altfor kort tid.

hudløs høst 1.

en liten bit av epidermisen min er skrapt av, på høyre hånds pekefinger, venstre side av intermediærleddet. et helt uanseelig sted på mitt største organ. jeg har aldri lagt merke til dette punktet på min pekefinger, før epidermisen ble skadet og jeg nesten hver bidige time kommer borti noe med den. konsekvent. pekefingerens intermediære phalang blir ubegripelig mye mer bruk enn vi tror. den tar imot enorme påkjenninger hver eneste dag.
au, sier jeg, når jeg rydder ut av oppvaksmaskina, knytter skolissene, henter ved, kler på meg, lager mat, leiter etter røykpakka i regnjakkelomma, auauauaaah, pokker heller.

jeg blødde ikke, jeg bare skrapte av huden på en skarp kant da jeg skulle binde bikkja fast til en stolpe.

det er ingen som vil tenke at det lille riftet kan være til slikt et bryderi. hvis i det hele tatt noen legger merke til det. som sagt, huden er et stort organ, det er nok av andre ting å legge merke til.


jeg vil sannsyligvis bli mottatt med en lettere hånlig latter, og bli fortalt jeg er litt for ømfintlig hvis jeg skulle nevne det for noen. at det faktisk er ganske slitsomt å være hudløs. om enn på et så lite punkt.
jeg kan jo gjøre noe for å beskytte meg. ta på et plaster for eksempel. en liten tapebit ville nok hjulpet mot den ytre belastningen.
kunne ønske det fantes plastertape mot mer en bare mangel på epidermis.
 men det går jo over alt samma. huden gror igjen. det tar bare tid.

nattens listelanging.

og siden jeg er så himla godt i gang skal jeg jammen skrive litt til. jeg skal lage en liste. og ja, lister er muligens like tullete som de bildene man en gang tok av sine tær, på forskjellige steder. men det er noe man må gjøre. og tær på bilder er ikke så verst. av og til.

altså.
jeg eeeelsker ostesmørbrød. og farris. og tåka som har vært den siste uka, som legger seg just perfekt rundt alle øyene slik at man kan se sjøgrensa som går over i fantasiland.

vinden, jeg elsker vinden! den er enda varm! mild! den løfter hodet mitt ut av kroppen og funker nesten like bra som neste ting jeg også elsker; hodepinetabletter! halleluja opp og i mente for acetylsalisylsyre. og ibuprofen.

mhmhm. pai. herligland det er godt med pai. ass. pai er knall.

og hest. er best. ingen protest.
jeg tror hest er bra mot alt. depresjon, og depresjon, og mmm, og alt som henger sammen med depresjon og andre psykiske jævelskaper som jeg ikke kommer på akkurat nå. Hest er føkkings best.

og hund! herrefred, hund burde være på blå resept. hund og hesteridning. og massage. og badstu!

hummerfiske. lyrefileter. elgjakt. rypemiddag. granskog. storm i trærne. susanne sundfør med the brothel.

oooh, det var en fin avslutning.

blahblah

guht så mye svada man kan babble opp på en blogg. jeg tror jeg vil slette noen innlegg som jeg ikke liker. men bare de jeg ikke kan stå for, de jeg syns er skammelige, og som jeg kan klare bedre.


der er lov det, er det ikke?

uansett, det er dødsvanskelig å skrive blogg. jeg trodde ikke det var det. jeg trodde at dere bloggskrivere hadde et overskudd av tanker og ideer og tulleting som dere bare Måttttte dele med verden, en indre rivende driv som ikke roet seg før teksten lå til allmenn beskuelse. men jeg tror jeg tok feil.

for jeg klarer det ikke. å skrive altså. der er jo dritvanskelig! å ta seg tid. å ha tid. å sette seg ned, skru på maskina som jeg typisk just har skrudd av, å gidde å stå opp av senga, og ja, det er som regel der det ligger, jeg gidder jammenmeg ikke stå opp og skrive det jeg egentlig har lyst til for jeg sover jo nesten! og søvn, det tuller man ikke med. man står ikke opp når man nesten holder på å sovne. det er som å banne i kirka. eller rape i begravelsen. uhørt. for søvn er viktig.    mm,. for meg.

og hva blir så neste tanke? jo, hva er det jeg har som jeg så gjerne vil dele? hva er min Måttttedeletanke som er så innmari viktig?
vel, jeg vet ikke.
jeg digger responsen. den er jo grei. jeg Diggggger responsen deres, tankene dere har om det jeg har skrevet, følelsen av at noen andre skjønner just hvordan jeg har det, eller just den tanken, det er knall å få forståelse og annerkjennelse på slike ting.
men hva mer er det? et hemmelig behov for å bli kjent? et hemmelig behov for å bli en slik superkjent anonym blogger som skriver de der skarpe kommentarene til hverdagslivet og kanskje så kommer jeg på bloggtoppet10 eller hva det heter, og hurramegrundt, nei.

det er det at noen liker, forstår, er enig, uenig, smilefjes eller, nokengang, whatnot, som gjør at man gidder å skrive. ikke sant?

det er det at jeg har ei vennine som er tusen ganger bedre enn meg til å skrive, ordlegge seg, formulere tankene sine, og mine, og hun skriver alltid Hurra! når jeg endelig får huet ut av fuen og skriver. og så tror jeg på henne. det er jammen ikke verst. jeg tror seriøst at hun liker det jeg skriver. ihvertfall noen ganger.

kanskje det er derfor, altså.

de vennene som skriver hurra! og jippi! og gleder meg! til ting vi skal finne på. til ting jeg har sagt. til ting jeg er. de vil man gjerne skrive mer for. være mer for.

sa da får man vel ta det inn over seg, og skjønne at man faktisk er ønsket. at det ikke alltid er ok å ikke være der. for man kan jo heller sove formiddagslur. eller rettetterjobbenlur. istedet for.

uenighet

Det finnes få ting som er vanskeligere enn å være uenig, og enig, på samme tid.

Motsetninger er det beste jeg vet.

jeg har sikkert sagt det før, jeg tror at veldig mye av det jeg skriver er tanker og refleksjoner som jeg har sagt før, men jeg bestemte meg for at det ikke er viktig, det som er viktig er det jeg tenker nå.
 I denne situasjonen, forhåpentligvis, er noe annerledes, noe har utviklet seg, noe har modnet.

Men det var uenighet jeg snakket om. Uenighet, det vanskeligste i verden. Troen på at jeg har rett, troen man har som gjør at man tar valg som andre er uenige med. Troen på at man må ta grep, at hvis ingen andre sier noe, gjør noe, så oppstår aldri forandring, så fortsetter vi i samme bane, troen på at mine meninger betyr noe, at det er lov til å være uenig jeg er uenig!, jeg mener ikke det samme som deg, selv om du tror det, selv om vi er like, selv om vi er venner, jeg er uenig!

Akkurat nå, det finnes intet verre for uenigheten, den andre virkelighetsforståelsen, den andre tanken om hva som er rett, hva slags grep som må tas, den andre forståelsen, den er misbrukt. Han ødelag deres tanker, rederes muligheter for galskap, for uenighet. Han ødelag for de som lager de nye ordene, for dere som sier eurabia, kulturmarxsisme og elite, han har ødelagt uenighetens språk slik dere kjenner det.. Han tok språket deres, han tok argumentene og gjorde dem avskylige, han har ødelagt enhver forklaring og begrep som dere trodde dere kunne bruke. Og jeg jubler.

Jeg jubler for ordenes betydning., Jeg jubler for tilbakekomsten av analyser, av ordenes egentlige språk, jeg jubler for skiftet i tanken om ordets makt. Jeg står i akt, jeg bøyer hodet, jeg jubler, jeg synger,
ordenes betydning, språkets makt, endelig snakker vi om det, endelig er vi enige om ordets virkelighet.

For jeg kjemper fremdeles, jeg er fremdeles uenig, jeg sier fremdeles ifra. Forskjellen er at nå forstår flere hva jeg sier, de forstår ordenes dobbelsidighet og virkelighetsforming.

Så du har tapt, revolusjonen, ordene, diskursen, du tapte alt. Dere har tapt.
Vi har nemlig tatt ordene tilbake.

den nye tiden.

det finnes ingen allemnngyldige ord som kan beskrive følelsen av forferdelse. men jeg fant ihvertfall mine følelser, selv om ordene mangler.
jeg fant ut at jeg kan navnet på godt over hundre ungdommer. alle ungdommene mine, trollungene mine, jeg kan navnene deres. jeg husker hvordan de ser ut, jeg husker hvordan de oppførte seg, jeg husker lyset i øynene og de små kroppene som de prøvde å forandre, kle på fancy klær og tøffe bevegelser.
jeg husker dem, jeg kjenner dem.

og på den måten fant jeg min følelse. min forferdelse. min sorg. og jeg grein.

deretter jobbet jeg.

og i drømme stod jeg på barikadene med mine venner, jeg grein, ikke den filmpene gråten hvor tårene triller nedover myke kinn, men den stygge, jeg grein med åpen munn og lydløse skrik, jeg hulket, jeg slikket i meg mitt eget snørr, jeg grein, og jeg grein sammen med mine venner og kolleger.
men jeg grein ikke for Utøya i drømmen.

jeg grein for de andre ungdommene mine. de som har opplevd krig og overgrep før de kom hit. de som har blitt torturert, voldtatt, kidnappet, solgt, gift, og voldtatt igjen. det var dem jeg grein for, det var dem jeg stod på barikadene for.

og jeg sa, Hvilket samfunn er vi, hvis ikke vi kan gi disse barna opphold? Hvilket samfunn skal jeg være stolt av, hvis ikke vi gjør det, hvis ikke vi omfavner dem som trenger det mest?

stoltheten jeg opplevde etter Utøya, følelsen, for første gang i mitt liv, av å være stolt over "mitt" folk forduftet da min kollega sa, "ja, men motivasjonen hans er jo dårlig, han har jo ikke opphold."

den kriminelle, rusmisbrukende enslige mindreårige asylsøkeren.  mitt barn. vårt barn.
vår sjel og vår fremtid.

aviser og denslags. (skavlandmåten suger)

"det er tilfredstillelsen av å ha fått all veden i hus," sa min far, "så kan heller vinteren komme,
vi skal ihvertfall ikke fryse."
jeg spurte ham hvordan han har klart å hugge, butte, bære, og stable all denne veden, i alle disse årene. uten hjelp fra sine døtre.
(i og med at døtre ikke gjør sånne ting. vi gjør noe annet. ikke noe annet viktig, men noe annet. hadde vi vært gutter så hadde vi nok blitt halt med opp på heia. lært oss gleden av forsørgende rutinearbeid, slik at vi tilslutt hadde dratt opp frivillig når bestefar sier at nå er det på tide å ta frem saga.)

"Rutinearbeid der enkle oppgaver gjentas kan skape en glede som imidlertid ikke ser ut til å ha noen særlig appel hos de fleste unge. Nevrovitenskapen peker på at dersom slike aktiviteter skal bli gledesfylte, må de innarbeides i mentale strukturer og bli en del av identiteten. Det tar ofte lang tid, men når slike koplinger er etablert, framstår aktivitetene lettere som meningsfulle." Magasinet, 11 juni 2011 "Når hodet jobber medstrøms" av Sigrid Møyner Hohle.

Det har vært en avishelg. jeg elsker helgeaviser, lange smarte kronikker, intervjuer og portretter av mennesker som kan innmari mye om alt av emner og temaer. Papirutgaven er forbeholdt helgene, resten av uka sitter jeg med nesa i nettavisene, dagbladet, vg og aftenposten. og BBC, og Der Spiegel, noen ganger, hvis det er noen internasjonale saker jeg vil lese mer om.

Jeg har lært meg å aldri lese kommentarene, hvis du ikke vil miste håpet på mennesket, på fred og forståelse, respekt, og alle andre gode viktige ord som gjør at vi kan leve i dette rare samfunnet sammen, så ikke, aldri noen gang, les kommentarene i nettavisene.
Det glipper noen ganger, jeg ruller nedover sida, øynene hekter seg fast i et ord, jeg leser videre og plutselig er jeg på nippet til å begrave meg i sofaen og aldri stå opp mer, løpe ut i gata og leke foran bilene og rope høyt det går til helvete, se på disse folka, se hva de skriver, de er jo galne, folk er onde og slemme og alt håp er ute.

Men som sagt, jeg har lært meg å la være.

I aftenposten var det et intervju med forsvarsminister Grete Faremo. Av en eller annen grunn så liker jeg dama, sånn instinktivt. Jeg har ikke sett henne så ofte på tv. Eller lest mye av det hun har sagt, og ment og gjort, bare det vanlige som oss allmennfolk får med seg gjennom det normale nyhetsbildet. Jeg bare liker henne. Og ble derfor begeistret da jeg så at det var en lengre reportasje om henne. Smarte folk, jeg liker smarte folk med vanskelig svar som man må tenke lenge over, jeg liker å vite at folk i viktige, livsviktige posisjoner i samfunnet er kloke, ettertenksomme og reflekterte mennesker. Noe jeg tror hun er. Hun virker slik. Dessuten virker hun stein tøff. Som i hardbarka skikkelig tøff dame. Bein i nesa og så videre.

Problemet er bare, og jeg velger å kalle det Skavlandmåten, problemet er disse idiotiske fordummende helsikens dusteSkavlandspørsmålene/ og -avbrytelsene som ødelegger for all mulighet dama har til å briljere med det hun kan og vet. Jeg husker desverre ikke hva journalisten heter, men hadde det vært ei dame så hadde det blitt rabalder, hva var det nå han skrev, jo, Faremo svarte på et spørsmål og alt journalisten gadd å skrive var sin egen reaksjon, ikke begeistring, ikke nysgjerrighet, ikke oppfølgende spørsmål, neida, han falt av. han datt ut av ressonementet hennes, han gadd ikke ta seg bry med å skrive det, slik at vi som lesere kunne fått vite noe mer, istedet skrev han, nedlatende, arrogant og whatnot, at han datt av lasset, eller hva pokker det var for noe. (jeg finner ikke avisa, jeg finner ikke reportasjen på nett, jeg beklager!) Just som å se Skavland i aksjon, mannen hadde besøk av gud og hverman og jeg orket ikke se hvordan han plumpet ut med det ene latterlige spørsmålet etter det andre. Jeg sjekker gjestelista hans og det vrir seg i meg, alle de smarte folka, alle de smarte tankene man kunne fått. sukk.

wake up, its a new morning

er det rart jeg ble som jeg ble?

men uansett. jeg tenkte på det at jeg har jammen mistet møydommen min flere ganger. 
det første man tenker på er den fysiske, og nei, jeg husker ikke helt nøyaktig når jeg mistet den.
og jo, det er ganske vanlig.

jeg snakker om de andre møydommene, de som kommer når man opplever mer av verden, som første gang man skjønner at opphavet er fulle, første gang man finner klitten, første gang man skjønner at andre mennesker også kan føle det man selv føler. første gang man opplever urettferdighet, første gang forestillingene går i grus,
alt det, alle de opplevelsene er som å miste møydommen igjen, og igjen, og det tar faenikke slutt.

Jeg er godtroende, jeg var godtroende.
jeg trodde vi hadde et system som var bådes snilt og slemt, jeg trodde barnevernet hadde for vane å fjerne barn fra sine hjem uten grunn, samtidig trodde jeg foreldre med trengende barn fikk avlastning, jeg trodde ihvertfall folk fikk hjelp hvis de bad om det, og gjerne uten at de bad om det også, fordi man forstod at de trengte det.

jeg trodde jeg hadde funnet ut av vår verden.

men jeg tok innmari feil.
jeg trodde veldig mye.
inntil jeg begynte i hjemmesykepleien. og på skolen.

For jeg fant ut at de gjør ikke det, barn har det best hjemme, sier politikerne(?), de burde heller leve med fraværende mødre som har ny mann hver andre helg, selv om både storebror og storesøster har gått til helsike, så har har minstegutten det best hjemme. Selv om minstegutten ikke klarer å konsentrere seg om noe og bare bøller, selv om minstegutten banker vennnene sine på skolen så har han det best hjemme, selv om skolen, legen og jegvettafaen sier at noe er galt, så har han det best hjemme.

Og hva men jenta som slår hull i veggen fordi hun er så forbanna, hun som egentlig aldri er på skolen, jeg ser henne sitte i ganga hele tiden, hva er det egentlig hun gjør på ganga, man lager planer og systemer for at hun ikke skal sitte der, de får ikke lov til å være aleine, de skal være sammen med noen, enten er du i klasserommet eller så går du opp på lærerværelset, hører du, så hun setter seg på gulvet helt nederst i klasserommet og er usynlig, så resten av klassen kan lære om og og å, hun er usynlig og så veldig synlig, men hun får ikke det hun trenger, nei jeg vet ikke hva det er, jeg er en føkkings vikar, hun og altfor mange går ut klokken eleve og klokka ett, hvis de husker det, de tar medisinene sine,
jeg må... prikkprikkprikk..., hun /han/de ser ned på boksen de har i handa og går ut på ganga for å ta piller som gir dem ro i noen timer. De er unger som tar piller!!

De er noen unger!! Hva faen er galt med oss.

Guttene i tiende har tilbud, de får felle trær og hugge ved, lage benker og bord og andre ting, de lager ting med hendene, de er sammen med voksne orntlige` mannfolk som ler og kødder og er seriøse. De blir skitne på henda, får træler og de føler seg nyttige. Mon tro hva jentene gjør?
For de finnes de også, men istedet for å bølle og bråke og ta masse oppmerksomhet fra resten av klassen så sitter de helt stille bakerst. De er som regel usynlige, de sitter på dataen og chatter, eller de spiller WoW, CoD, kabal, de gjør noe usynlig, de har lært det, jeg vet ikke når det skjer, i åttende tar de plass, i tiende har de tydeligvis forstått litt av systemet. Vær usynlig, så blir du latt i fred. Ikke klag, ikke slåss, ikke gjør så mye ut av degselv. Så kan systemet glemme deg.

Og det gjør vi med glans. De usynlige ungene og de usynlige gamle. Bråk så får du ihvertfall IOP.


Så hva med de gamle, de har det ihvertfall best hjemme. For hjemme kan de jo stirre ut av vinduet hele dagen lang, og glede seg til hjemmepleien som kommer på besøk tre ganger om dagen og prøver å få i dem mat. noe som de nekter, for de er av den gamle generasjonen, de skal faenikke ha noe hjelp, de klarer seg selv, ikke taaale om at de skal være til bryderi for noen, de har klart seg i alle åtti år, så ikke kom her
og si at de ikke spiser, for de har bare glemt det. De har glemt å spise, de har glemt å be om ny mat, de har glemt å skru på lyset eller ta gardinene tilbake, så de sitter og stirrer i veggen og har glemt å gå på do.
Og de har det best hjemme.
Låst fast i andre etasje, faenheller, i fjerde elller femte etasje i Oslo, uten heis, de har det helt føkkings bra hjemme. De glemmer å gå, jeg hjelper dama ut av senga og to meter inn i stolen, det er det hun beveger seg hver dag! hun beveger seg noen få meter om dagen!! De får sittesår fordi de sitter i den samme jævla stolen dag ut og dag inn, de sitter der og kan ikke høre på radioen fordi vi har glemt å skru på høreapparatet, vi var så opptatte med å skifte bleie, gi frokost, smør med krem på sprukne bein, skifte på senga, koke kaffe, og følge dama ut i stolen, så vi glemte det, dag ut og dag inn, Noen glemmer Noe, det er det som skjer når du skal rekke over ørten personer på to timer, alle vil jo stå opp mellom klokken sju og ti, alle vil jo det, hvem faen vil vel ligge i liggesårsenga og den blaute bleia i mange timer hvis man våkner ei gang mellom klokken sju eller ti?

Men det sier regjeringen(?). De gamle har det best hjemme.
my ass

har det best aleine. De andre får faenikke den hjelpa de ber om, de får kanskje halvparten, hva i verden hjelper det med ei avlastningspute når man burde få hjelp til å gå, jeg skjønner meg ikke på dem, jeg
skjønner ikke
hva i alle dager
som skal til
for å at folk
skal
få hjelp.


Helsike heller.

en virkelighetsfølelses så tynn som den hinna av vann insektene går på

Jeg er et prøvemenneske. Jeg vil smake på alt, ta på alt, ha gjort alt, jeg er reklamekampanjenes beste kunde, åh se! smash i liten størrelse! sjokolade med kjeks og ?luft?, jeg vil gjøre alt, jeg vil kunne alt.

Jeg vil ha prøvd alt, i det minste.

Så jeg har jegerprøven og det kurset for å kjøre båt. jeg har prøvd traktorkjøring, vinsj og motorsag og butting av trær. jeg har hugget en stabel ved og lagt i garasjen, malt garasjen og tilhørende hus og laget en grønnsakshage. jeg kan fiske med stang, sette garn og trekke tegner på ca riktig sted. jeg har preparert en formalinluktendekropp og jeg har dykket etter gullfisker i varme hav.
jeg har lært litt om matte, filosofi, psykologi, medisin, kjønnsforskning, seksualitet og astronomi. Av jobber kan jeg brife med variasjon: jeg har kuttet løk, paprika og salat for bruk i pizzarestauranter, buntet og pakket magasiner, stått i kantina og i bar, brettet-puttet og limt hundrevis av brev, vært lærer, tørket mange gamle rumper og mange barnerumper, pleiet alle typer folk med alle typer lidelser, sett et gammelt menneske dø, sett tre barn bli født,  bodd i Italia og i Tyskland, trodd jeg skulle dø enogenhalv gang, vært i nærkontakt med politiet og gått på krykker. 

I dag lastet jeg ned og installerte Call of Duty, og spilte det i ca halvannen time før jeg fikk senebetennelse og måtte slutte.

Det var som å våkne fra en drøm. Jeg husker ikke riktig at jeg drakk opp vannet, tok av meg linsene og på meg brillene, jeg husker ikke om jeg snakket med noen, på facebook? om jeg prumpet, rapet eller løp naken gjennom gatene(ok, stryk det siste.) jeg har smaken av sjokolade i munnen, kanskje jeg er sulten, jeg går opp trappa, inn på rommet og legger meg i senga.

Etter alle de årene og alle de opplevelsene så kunne man tro at jeg hadde grep på verden.
Skytespill er jammen ikke for de med blafrende virkelighetsfølelse.

på nytt. atter en gang

så innmari mange tanker hver, em, nesten, hver eneste kveld, så innmari mange tanker som man ikke skriver ned. jeg er skuffet over meg selv, jeg kunne så innmari ønske at jeg skrev det ned, det jeg tenker når jeg ligger der og prover å sove.

jeg tenker tanker som jeg ikke husker, bortsett fra den følelsen av å ha en tanke som man har lyst til å dele fordi den føler så innmari riktit. når jeg tenker, fantaserer, når jeg har disse bildene i hodet mitt så tenker jeg samtidig at det finnes noen av dere, jeg vet det faen hvem, men jeg tror det, det finnes folk der, dere, som ville likt just det jeg tenkte nå, denne tankerekken ville dere likt, det villle gitt dere noe.

jeg har lyst til å si det til dere. sp fra nå av. igjen.

den deilige lille følelsen av bekreftelse

se hva jeg fant! (smiletegn, utropstegn, lykkelig dans og stolt hjerte)


http://bloggpuls.no/kategorier/anbefalt/om-livet/sex-samliv/

fjortiser/ungdomskolelærer

veldig ofte, nesten flere ganger i uka, tenker jeg med lettelse i hjertet at herreguud, jeg er så glad jeg ikke er fjortis. jeg er så glad det ikke er meg mer, jeg er ferdig med det, jeg overlevde, vi overlevde, vi er de gamle, tøffe, de som ser strenge og sure ut, bare fordi.

det henger et bilde av meg over databordet, jeg har en gammel slitt hettejakke, som jeg elsker den jakka, jeg har på meg grønne john lennon-solbriller og en blå sekk med brune plastikkskinnkanter og et lite norskt flagg som merkelapp. jeg tenner et lys i ei kirke i London. jeg er ikke lenger fjortis, jeg er eldre en fjortis på det bildet, for jeg tenner lys for farmor, og hun døde etter at jeg sluttet å være fjortis. men det henger igjen enda. jeg ser det på holdningen, den venstre armen som konstant ligger over brystene, eller magen, eller det som måtte usynligjøres, den lutende holdningen, følelsen av å være så stor, jeg ser på megselv og jeg skjønner ikke hvorfor jeg brukte så mye tid, jeg skulle så gjerne gjerne gjerne fjernet det, jeg brenner hull i bildet med ønsket mitt, meg jeg klarer ikke å navngi det, den tingen, den store ubevegelige altoppslukende følelsen av for mye. for mye meg. for mye verden. for mye hvem,hva,hveeem,hvordan, jeg er.

jeg tente lyset og snakket litt med farmor. jeg savner deg, farmor, fremdeles, jeg savner stemmen din, den papirtynne huden på hendene, hvordan du står lent inntil dørkarmen når du røyker rød pall mall og stomper sneipen i ovnen. det luktet aldri røyk hos deg, noen ganger når jeg åpner nattbordskuffa som står ved senga mi så kjenner jeg et glimt av deg. men det varer ikke lenge. jeg lener meg tilbake og prøver å holde lukta i nesa, jeg prøver å ikke puste, men så må jeg jo sjekke, kanskje er det mer lukt der ute som jeg kan trekke inn i hjernen min og fremkalle følelsen av deg. farmor min.

jeg står og tenner et lys i ei svær kirke i london, jeg ligger på den rosa ubehagelige og deilige sofaen din, jeg leser i hjemmet, jeg får penger til å kjøpe løvstek i pita på bensinstasjonen på andre siden av gata, jeg er en eneste klump fjortis. jeg puster, svetter, ånder, stinker av fjortis, jeg er for stor for meg selv, jeg er for mye for meg, finnes det en mer selvsentrert og introvert periode en å være ungdom.

megmegmegmegmeg
full av smertesmertesmertesmertegledehysterisklattermegmegmegsmertesmerte
og alt samma uten ord.
herrreeeguuuhd jeg har så vondt av ungene mine. søte uskyldige drittunger. jeg har lyst til å adoptere halve ungdomskolen snart.

regntrøtt

betyr det at jeg har en innholdsløs og lite meningfull tilværelse når jeg klokken halv seks strekker på meg og tenker, faen jeg kan ikke legge meg enda.

kveldene er noe kjedelig tull. jeg ser film, leser bøker, ser på tv, det er så mørkt ute jeg orker ikke gå ut, jeg blir deprimert av å se ut bare, det er så møørkt, jeg hater regn, jeg elsker snø. snø snø snø som dekker til den mørke asfalten, som legger fotballbanen i skimrende grått månelys, som knirker under føttende og faller i hodet på meg når jeg trasker i skogen. hvit våt og deilig.

jeg burde egentlig ligge i dvale, men mer enn ti timers søvn tar knekken på ryggen min, så jeg kan ikke gå og legge meg enda. selv om jeg fint kan sovne. og sove sove sove bort regnværet, våkne en gang i februar for å reise en tur til spania, sovne sovne sovne igjen, og våkne når våren kommer. når hestene løper og bukker og sparker i lufta av glede over å komme ut, når jeg kan ta av meg skoene og fryse først etter kanskje fem minutter med deilig gress mellom tærne.

Dette livet og alt hva det rommer er forgjengelig. sier wiki.

dette er mitt første nye år hvor jeg ikke legger planer. jeg har ikke kjøpt en ny totusenog11 skitdyr coleskindagbok. selv om den sikkert staves annerledes enn som så. jeg har ikke sittet i vinduskarmen og tenkt over livet kjærleika, døden og havet, jeg har ikke tenkt til å slutte røyke(med det første), ikke tenkt til å forandre livet mitt, flytte et nytt sted, begynne på nytt.

jeg har ikke egentlig tenkt på det nye året.

hvilket egentlig er litt underlig, siden jeg som regel kjøper nye blanke ark og dyre penner etter hver ferie. jeg begynner et nytt liv, et nytt kapittel, et nytt megselv hver gang jeg har vært hjemme. og kommer hjem. altså, hver gang jeg har vært borte.

hm.
hmmmm. (tenkepause inkludert fruktsalat med søt krem)

jeg har ikke bodd hjemme siden jeg var seksten. men jeg har begynt på nytt ørten ganger siden den gang. hver ferie, ikke bare hvert nye år;, hver ferie har jeg begynt på nytt, bare spør min gamle samboer og kjære vennine S, jeg begynner på nytt, SÅnn slik livet mitt bli nå, SÅnn skal jeg være, gjøre, takle og oppleve ting. Ny Person. hver gang.

men det funker selvfølgelig ikke. jeg har ikke klart å meditere gjevnlig på ti år. jeg blir ikke tynnere. det er lenge siden jeg løp tretusen meter på femten minutter. og når siste hvite måned var orker jeg ikke engang å tenke på.

men denne gang gikk jeg glipp av begynnelsen. jeg oppdagen det fire dager inn i dette nye fantastiske året, åherligland, det er totusenogelve, jeg blir... ... gammel. voksen.
noe nytt kan skje! ny! bli! ny! hark.

tenkte jeg, mens jeg drakk min øl på det ene utestedet her, ehm, hjemme.

jeg har ikke tenkt at jeg må bli ny, forandre meg, bli bedre, snillere, mer gavmild, rausere, gohjerta, åpnere, mer politisk og samfunnsmessig bevisst, jeg har ikke tenkt at jeg gjør for lite.
at jeg er for lite.

jeg er akkurat nok. nå. det er nok. for nå. det er slik det er , og det skal faenmeg være helt ok, for en gangs skyld. så samvittigheten kan holde seg til helsike langt borte.

det er helt greit. akkurat nå.

tider som gikk

jeg står stille. i forhold til alle de andre. i forhold til mange. de formerer seg. kjøper hus. leiligheter. får seg gode jobber, som passer med utdannelsen. selv om de selvfølgelig ikke får like mange penger som mennene. med samme stilling. og mindre utdannelse.

verden er rar.

de er de smarteste jeg vet. vanskelige. rare. helt normale og så innmari i fåtall. og de er mine. rar rar verden.

jeg må bli flinkere til å ringe tilbake.

det er det som er poenget vet du. hvis du vil beholde dem. de begynner nemlig å tenke at man ikke bryr seg, at de ikke er viktige lenger. at du ikke vil beholde dem.

hvilket er helt feil. problemet er mer at jeg ikke skjønner at jeg er viktig.

jeg fant ut så mange ting i dag. som at det finnes andre som også må minnes på at de er viktige. at de må dra på fester. på besøk. at det er viktig og riktig å være der. til stede.

jeg lærte også at jeg er fri.

jeg er innmari fri.
jeg kan gjøre just presis hva jeg vil. når jeg vil. sånn sirka. når jeg ikke må på jobb.

det finnes tusen ting jeg ikke kan. opphavet nøler jo ikke med å fortelle meg det. alt alt alt jeg ikke kan. ikke får til. aldri kommer til å . et eller annet. lykkes med.

men jeg er jammen fri. og jeg skal ikke bo i oslo. jeg kan bo hvor som helst. vi kan bare flytte. vi kan spare noen penger, det koster bare ca totre tusen for en flybillett til israel, vi kan dra hvor som helst, vi trenger ikke være her, hvorfor er vi her? det er en stooor verden der ute, har du egentlig lagt merke til hvor innmari stor den verdenen er?
den er svær!

og vi kan bare flytte dit. bo der. lære språk noen måneder. leve billig. i sola. i varmen. i fuktigheten og med alle de som ikke har det slik som oss. de som ikke kjøper dingsebomser til å ha i julekalenderen, de som ikke kjøper nye støvletter fordi de innbilder seg selv at de trenger det, at de har lov. man kan bare flytte dit. man trenger ingenting. bare frihet.

og frihet er noe man tar. innser.

jeg ser folka. jeg ser dem. men jeg kjøper også skoa. og får lyst på alt det latterlige nipset i butikken.

kvinne, ta din plass. ta din frihet.
lag ditt eget liv.

forplantningsbehov eller kåtskap

jeg er serrrrriøst kåt.
ofte.
jeg ser på folk og tenker på hvordan det hadde vært å pule dem. jeg tenker på puppenes mykhet og pikkens diameter, jeg forestiller meg å dra av genseren og la hende stryke over kroppen, kjenne hud mot hud, lukte i nakken, smake, kjenne noen inni meg, kjenne den andres kåthet og lidenskap..

jeg tror det er livmoren min som roper hallo-.
HALLLLLOOOO roper hun, mine eggstokker og mine stakkars egg som blir færre og færre, de brøler høyt:

KAN BIOLOGIEN FÅR LITT OPPMERKSOMHET HER VÆRSÅSNILL!?

jeg prøver å temme dem med min rosa dildo og mine daglige inntak av progesteroner.
det hjelper ikke. jeg er fremdeles stein kåt. litt for ofte. og for all del, den er ikke kjønnsbestemt. ja, du ville kanskje trodd det, siden jeg nevner de månedlige lystene og så videre, men min kåtskap er altså ikke det. pule, sier den bare. hvem som helst. pul.
kanskje det er noe galt med meg. jeg tenkte det. noen dager. inntil jeg tok motet til meg og luftet mitt "problem" til venner. de har det også slik. jeg er ikke aleine. verden er kåt. vi er kåte. vi vil pule, bli fylt opp, få orgasme. igjen og igjen.

andre dager ser jeg ikke folk, min kjære tante spurte meg, ja, var det noen kjekke der, noen fine, noe tiltrekkende (og ja, jeg tror hennes livmor roper like høyt som min.. )
jeg tenkte, og tenkte, og husket ikke et eneste ansikt, kropp eller klær. folk var ikke tilstede akkurat den dagen. søstrene ovary hadde en pause, ikke vet jeg hvorfor, siden de aldri egentlig skal være i arbeid, (se progesteron og østrogentilførsel) og siden jeg egentlig ikke er så veldig kjønnsbestemt, men kanskje jeg er det likevel. kanskje jeg (les, de) vil forplante meg.

uuuh. nei.

det finnes nok av barn som allerede er født. jeg trenger ikke gi verden nok en forbruker.
dessuten har jeg ikke behov for å videreføre genene mine. eller alt slitet de første, eeh, to tre fire fem årene? deretter hormonalderen. og hva-skal-jeg-bli-alderen, og så videre.

det eneste er den følelsen jeg får når jeg får andres barn til å le, smile, få latterkrampe, slutte og grine, sove på skulderen min..
den følelsen kunne jeg gjerne hatt oftere.

høst del tre

når har man blitt for gammel? jeg vet ikke hvilken aldersgruppe, hvilken frihet jeg skal forholde meg til. jeg er omringet av mennesker med så forskjellige liv i forhold til mitt liv, at jeg blir usikker på hvem mine sammenlignbare mennesker skal være.

jeg har ei nabo med mann, barn og det mest uryddige huset jeg noen gang har vært innom. hun sa, kanskje bare på spøk, at hun vurderte å teipe fast tissen til sønnen. slik at han tisset i bleia, og ikke i senga.
mine andre bekjente/venninner har ett barn+, og gjerne partner, eller nesten partner, og de har ihvertfall hus, og ofte en jobb, og jeg har ingenting.

men jeg vet ikke om jeg vil ha det. alt det der. jeg vil ha en jobb for jeg blir gal av løsdriveri, men resten? jeg vet ikke. jeg er livredd for denne komfortabelfella som heter Norge. denne lille gropen man har havnet i når man snakker om hva som mangler med huset, med hagen og generelt av materielle ting, hva som mangler av partnerens innsats o gfølelsesmessige respons og sex. eller mest av alt, hva som feiler meg, som gjør at jeg ikke gjør det jeg egentlig vil.

men man elsker jo komfortabelfella; den handler om trygghet, stabilitet, hverdag og hobbyer som jeg ikke har drevet med på uendelige tider, den handler om sopp, hest og bjørnebær, og en vidunderlig tilfredshet med tingenes tilstand.

jeg vet ikke. i sannhet. siden evig lenge siden, jeg vet faenikke.

høsten del to

jeg er knallgod med sauer 200 str. og .22kaliber også. jeg er generelt skikkelig god på skyting.

ridningen derimot har fullstendig forlatt meg. selv om det hjalp med støvler.

da jeg spurte en venn om han ville bli med på skytebanen var hans første spørsmål, ja skyter dere med M16 eller?

hm?

M16? killermaskin? som i maskingevær? ja sa han. M16, helt vanlig. kan skru av automaten vettu, sa han.

hm. nei, det tror jeg ikke. vi skyter med sånne rifler. du vet, når man skyter elg. eller ryper. eller noe som ikke er folk. killingmaskins er for amerikanere.

så det heter sauer fant jeg ut. riflene. 6,5kaliber. det betyr at kula er 6,5mm stor. i diameter.
i motsetning til .22kaliberen, som er ei vanlig salongrifle. med sånn små patroner.

og for de som ikke vet det, nordmenn i krig skyter folk med AG-3ere.

høsten ved sjøen

Jeg har plukket blåbær og bringebær, og snart er bjørnebæra modne. Jeg løper i oppoverbakker og i strandkanten, og går krokbøyd for å komme frem til soppen som holder til på de rareste steder.

Holsteiner, Hanoveraner, Belgisk varmblods og ridelærer som ikke kjefter. men jeg er så dårlig at det er mer slit enn morsomt. så jeg skal ri oftere. hele tiden. om jeg får lov.
jeg sitter som en potetsekk full av stivelse og uten noe som helst balanse, herregud jeg knekker ryggen på dette dyret tenker jeg og flere dager etterpå gjør det vondtvondt godt i musklene.

jeg liker skitne hender og møkk under neglene, lyden av hest, lukten av hest, oppbretta gamle gensere og spon på sokkene.

et lengre opphold

det er vanskelig å skrive når beina ikke når bakken og pusten ikke når bunnen av lungene. det er vanskelig å lage setninger når ordene ikke stopper opp og strømmen av mellomrom ikke slutter.

mellomrommene ble for store og jeg klarte ikke tenke annet enn tomrom og tilstedeværelse. ikke den gode, den kjipe. tooomrom. uten taushet. tomrom av altfor mye. på grunn av for mye.

jøss. void full av altfor mange ord.

jeg elsker det ordet. void.

men jeg tror jeg har vært flink. sånn utenpå. noen glipper.
men sånn generelt. flink. tror jeg. skitt.

så da går man ut i vinden og regnet som det ikke finnes maken til, og hører på I`ve been losing you av a-ha.

things I would find helpful. jess plis.

tvilsom tilværelse

jeg vet ikke hvor jeg vil. nei. jeg vet ikke hva jeg skal.
hva jeg vil?
jo. jeg vet jo hva jeg vil. men jeg tror ikke jeg vil veien dit. eller jo, litt vil jeg jo gjerne det også, det er fantastisk interessant. okei.
så jeg vet hvor jeg vil. hva jeg vil. og at jeg forsåvidt også gjerne vil ta turen.

så da er problemet at noen andre bestemmer tempoet. ja. det er det det er. noen andre som bestemmer tempoet. og hvilke sko jeg må gå med.

jeg mener, tilogmed folk uten bein kan klatre til toppen. de må bare gjøre det på en annen måte.
og får jeg ikke lov til. tror jeg.

men da må man jo med en gang tenke hvem er det som gir meg lov, jeg har jo alltid bare tatt meg lov. og tid. det kan jeg jo fortsette med. jeg kan bare ikke forandre systemet. jeg må omfavne de skoene jeg har fått. hm.

jeg bare vet ikke helt om jeg vil. gidder. har bry. orker. klarer.

hmm..

men okeida. jeg vil. jeg kan. jeg prøver en gang til. helsike heller. det er lov. en siste gang, og hvis jeg stryker så er det greit. da er det fordi jeg egentlig ikke vil mer, jeg bare klarer ikke å la meg få lov til å ikke gidde mer. men jeg vil så gjerne. så jeg håper jo litt jeg står.

og så må jeg bare for guds skyld huske å dra hjem litt oftere. slik at jeg husker hvor det er jeg egentlig vil være.

ja. slik skal det bli. okei.

og ellers, sommer sol og sjø.

diamonds and rust

men du, jeg ville bare si det, jeg vet det kanskje ikke passer, det passer vel egentlig aldri, men jeg må si det. det er viktig.
det er ingen som, det er bare, du er den enste som gjør meg svimmel når vi kysser. ja, sånn som på film, de gamle filmene, de i svart hvitt, de som handler om kjærlighet og lidenskap og der hvor alle bare lever følelsene sine, det er sånn, når du kysser meg. det finnes ingen andre. og, når jeg er med deg, når du holder rundt meg, når jeg ligger ved siden av deg, når jeg følger blodårene dine med fingrene mine så føles det som om alt er helt ok, ingenting galt kan skje, for jeg er med deg. jeg kan klare alt, jeg kan takle alt, for det er oss. når du smiler. når du ser meg.
jeg vet det ikke passer, kanskje det aldri vil passe, men sånn er det. det er bare du. så hvis du vil, hvis du kjenner den følelsen du også, bare litt, et sted der inne, så håper jeg du vil. prøve.
en gang til. jeg er ihvertfall her.

tvil

jeg ser at dere leser. jeg ser at dere er her. men hva i all verden er det jeg skal skrive?

det er da virkelig ikke interresant nok. i det hele tatt! jeg skriver om mitt bittelille stakkarslige liv, jeg skriver om megselv, mine tanker, fantasier og opplevelser. egosentrisk så det holder.

hva i alle dager er det egentlig jeg har å gi, hva er det jeg tror, som har laget en blogg som dette, hva i alle dager skulle interressere folk for så navlebeskuende fortellinginger.

hvorfor i alle dager snakker jeg med ham, hvorfor i verden snakker jeg med ham, spør ham om musikken han spiller, smiler og ler høyt og bryr meg om han kikker i min retning eller ikke.
jeg er så kjedelig at jeg sovner når jeg forteller om meg selv.

jeg har ingen grunn, intet bevis, og fremdeles kjører jeg på som en bulldoser. bullies.
vel fortjent vil jeg si, uansett,.

Til S

jeg glemmer det hele tiden, men det er det som alltid er løsningen; jeg må ringe til s.
vi har kjent hverandre i.. mm... 13 år. tretten år!! og fremdeles blir jeg like glad og forbauset og og glad og klokere og glad og så føles livet så innmari mye lettere og enklere og hvis jeg hadde gått på vekta hadde jeg nok veid en haug av tanker mindre. vi har ganske forskjellige liv for tiden, jeg var litt engstelig for det husker jeg, når alt skulle forandre seg, jeg skulle til utlandet med mitt liv og hun skulle bli pluss en i telefonboka. men så hadde funnet vi jo ut at vi var blitt litt voksne, og at det ordner seg, for vi er ganske like slik vi var, og er det ikke det som er å bli voksen, å være ganske lik, for man har funnet ut hva man ler av , hva man liker, og ikke minst, med hvem man liker den man er.

venner blir bare bedre med åra. det gode blir bare bedre. og dessuten tror jeg ikke han blir svimmel når han kysser hu derre.

ha en Traumhaftes helg mine kjære.

crazy heart

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.

tosidighet

jeg sitter oppå ham og kjenner hodet stange så langt inn det kan, han når den absolutte bunnen i meg, det er nesten så jeg har lyst til å legge en pute mellom lårene mine og hoftene hans, jeg lener meg fremover og hviler hendene på brystkassa, prøver å ta av litt av tyngden, men hendene hans drar meg ned og løfter meg opp og de drar meg ned de presser meg ned over pikken hans, hele han fyller hele meg, jeg er en eneste stor beholder av pikk. hodet hans ligger til siden, han blunder øynene og har sexgrimasen rundt munnen, det er et ansiktsuttrykk som ikke finnes noe annet sted, sexansiktet, litt hovent, som om noe rett innenfor huden ønsker å sprenge gjennom, ut gjennom øynene hans, så han må holde dem lukket inntil han kan la det strømme ut av pikken sin i stedet. håret mitt henger kjafsete ned rundt ansiktet mitt, det klister seg i svetten og jeg setter meg opp for å lage en hestehale, han griper fatt i brystene mine og klemmer, knar, han drar i brystene mine og jeg tenker at det er jammen rart de ikke revner, kanskje det er det de burde, revne og falle av, så kan jeg legge dem igjen her når jeg går, de er jo ikke til så veldig mye nytte for meg bortsett fra når han kjærtegner dem. jeg hører lyden av hånd mot hud og kjenner den varme svien av håndavtrykket hans mot låret mitt, det gjør vondt og godt på samme tid, snu deg rundt sier han og griper fast i håndtakene mine, jeg sitter fremdeles på pikken hans og svirrer rundt som en snurrebasse, han drar føttene mine bakover så jeg må lene meg fremover og holde fast i beina hans, jeg liker den stillingen det er noe med vaginaen min og bøyningen på pikken hans som skaper en slik deilig friksjon, jeg stønner og fører hendene hans til rumpa mi, han adlyder og løfter meg opp og ned opp og ned, gud så hårete bein han har, jeg kunne ønske de var lengre slik at jeg kunne tatt en ordentlig håndfull og revet til, jeg strammer grepet rundt de beinete leggene og senker tempoet, ikke enda, jeg er ikke klar enda, jeg ser ned mellom beina mine, jeg ser den våte pikken gli inn og ut av vaginaen min, ballene har krøpet opp mot skrotum og er harde og skrukkete, skvapp skvapp sier det hver gang huden min treffer hans, skvapp skvapp, saftene mine har gjort det vått, eller er det svette, nei det er nok musejus, jeg setter meg tilbake og rir ham, jeg gnikker underlivet mitt frem og tilbake slik at pikkehodet hans treffer et eller annet sted der inne som gjør vondt og godt på samme tid, det er voldsomt så mye som gjør godt, som også gjør litt vondt, herregud så godt det var da det renner av meg, kroppen min liker tydeligvis dette, det begynner å boble å krible å stramme seg, jeg lener meg bakover og støtter meg på armene hans, han støter inn i meg, jeg kunne ønske jeg var litt sterkere, litt mykere og bøyelig så vi kunne fortsatt i den stillingen, men snart tar krampa tak i lårmuskelen, helsike, jeg hyler og prøver å rette ut beinet og jeg snur meg rundt mot ham, han ligger med munnen åpen, svetten glinser i panna og øyene er smilende slørete, jeg kysser ham og vi ruller ut av senga. ølflaska som stod på nattbordet triller under senga og jeg ser ut av vinduet mens han tar meg bakfra, gud det begynner å bli lyst alt, jeg lar to fingre sirkulere rundt klitoris mens han støter inn i meg, rytmisk, inn ut inn ut, han tar tak i håret mitt og drar hodet mitt bakover, jeg kommer, stønner han og det går ilinger i skjedeveggene mine og og ja, litt til, der ja, ja ja jahhh.. mhmm.

Rusa på livet.

det finnes absolutt intet bedre i verden enn følelsen av å ha det bra. jeg har det bra. har det skjedd noe i livet ditt er standardspørsmålet. ehm, nei, eller jo, jeg har jobbet, jeg har bodd hos verdens rauseste søstre, jeg leser, henger, går tur. og jeg har det innmari bra. jeg snakker med bestiser på telefonen og bobler i hjertet. jeg leser samme saker om igjen, og syns det er morsomt for jeg skjønner enda mer. jeg har ei vennine som to uker etter siste muntlige eksamen drar til haiti for å jobbe som lege. falma ark, men hauger av fargestifter.

jeg møtte et menneske med als. amyotrofisk lateralsklerose. det er den mest intense gripende opplevelsen jeg har hatt. livsgledeinvasjonsgripende.

det var.
er. litt vrient å få orden på tankene som han gav meg. jeg føler meg så innmari bitte liten i forhold til ham. utakknemlig. opphengt. kravstor. han er fullstendig fanget i kroppen sin, alle musklene har sluttet å virke, han kommuniserer ved hjelp av ei tavle med fargekoder og bokstaver. han ligger i ei seng, eller i stolen og han kan ingenting. han kan ikke rette ut buksa som ligger i grøll under beinet, han kan ikke klø seg, le, smile, drikke eller spise. han kan ikke bevege på noe annet enn øynene og øyebrynene. hvis noe skjer, hvis vannet i dusjen er for varmt, sokkene for stramt på, så er eneste mulighet for at det skal bli fikset at noen ser på ansiktet hans. det øyeblikket det tar å hente såpe fra beholderen må være en evighet hvis vannet plutselig blir kaldt.

vi hadde diskusjoner om bruk av religiøse symboler i det offentlige rom, vi snakket om midtøsten, om gud; jeg sa det er fantastisk å få møte deg, du inngir en helt utrolig ro og glede. jeg klarer ikke finne riktige ord, men noe som ligner på å slå seg til ro med, make peace with, sich abfinden mit. blessed. det som buddistene søker ved å meditere, det å leve i nuet og i sannhet vite at alt er forgjengelig. opplyst.

de aller fleste som får denne diagnosen dør etter bare få år, nervene som gjør at musklene kan bevege seg blir ødelagte, og tilslutt kan man ikke lenger puste eller spise for egen hånd. man må ha respirator. han kan ikke puste. han har en maskin som puster luft ut og inn, og ofte må man ta av slangen for å sette den bedre på igjen, eller finne frem hosteapparatet, og da ligger han der uten å kunne puste. han er hundre prosent, så fullstendig som man kan forestille seg, avhengi av andre mennesker.
han er smart, tørrvittig, ironisk og takknemlig.

og igjen

noen ganger er verden et himlande stort sted, selv om jeg bare ligger i sofaen og tenker.

back on track folkens, takk for at dere fremdeles leser!

på nytt igjen

jeg våknet og lå helt stille. jeg kjente varmen fra huden hans på leggen, på venstre rumpeball og venstre underarm. jeg lå svært ubehagelig. helt stille

jeg vurderte å rømme. stikke av. snike. liste. evakuere premissene.

men fordi astraen aldri tok slutt og hjernen dermed ikke hadde fått en god hvile, endte jeg med å vurdere for lenge. så jeg snudde heller på hodet og sovnet i myk varm hud.

solskinn og sykdommer

jeg har fått verdens beste praksis. det skjedde slik jeg hadde håpet, jeg fikk prate med de riktige menneskene som tok frem permen og sa, kan du ta første opplæring om to dager? jeg er ekstravakt og jeg lærer å ta blod, sette venefloner, legge kateter, måle blodtrykket, og ta ekg.

det er travelt, jeg er sliten i beina og jeg får vondt i ryggen. men herregud idag tok jeg TO blodprøver! og fikk det til på andre forsøk begge gangene. i tyskland er det bare leger som får tappe blod. haha, burn.

jeg elsker elsker elsker å lære medisin.
plutselig er det dagligtale å vite normalnivået av kalium, calsium, natrium, hvite blodlegemer, CRP og Hb, og hva som er årsak og konsekvens av unormale verdier. jeg leser journaler for gøy fordi jeg lærer så mye, og jeg viser mine herlige kollegaer hvordan man kan danse en sinustachycardi og VES. da jeg var med legen inn på undersøkelsesrommet visste jeg navnet på hulrommet han måtte drenere, og jeg fikk holde et av instrumentene mens han løsnet stingene.
etterpå måtte jeg hoppe opp og ned og puste litt. det er helt på ordentlig dette her. ordentlig ordentlig. fantastisk og skummelt.

I can't explain you would not understand

jeg lurer på hvordan man kan forklare et selvmord. jeg leste Amagasinet på jobben i dag, jeg bladde gjennom fordi det handlet om kjøtt på forsiden, og min søster har akkurat fortalt meg om slakteriet. noen sider videre leser jeg at en ung gutt tok livet sitt, han bestemte seg for å ikke ville mer. foreldrene aksepterer det, men forstår det ikke. hvordan skal man klare å forstå det? hjelper det virkelig med et brev? han skrev ikke noe avskjed, men de prøver å lese sangtekstene han skrev, han likte mørk tung musikk, han skrev en melding til en venn natta da han bestemte seg for å dø, han ville gjerne at comfortably numb skulle spilles i begravelsen hans. han planla det, han skrev en melding, og så hang han seg.

hva skulle han ha skrevet for at de lettere kunne forstå det? de sier, det er ingen sin feil, det var hans valg. det var ingens feil. det var ingeting noen kunne gjort. det var hans valg.
vi kunne buret ham inne. proppet ham full av piller. fjernet alle tau, alle skarpe gjenstander, han kunne blitt overvåket. i hvor mange dager? måneder? hele tiden? til han ble voksen? det var hans valg. og han ville fått det til uansett. det er det vi kan, det er det vi klarer til slutt. vi klarer å ende vårt eget liv. de gjør det på psykiatrisk også. alle som jobber der vet det, alle som jobber med suicidale mennesker må vite det, det er ingens feil, det er ingenting som kan gjøres, de får det til hvis de først har bestemt seg.
er det kanskje det som gjør oss frie? denne muligheten? den eneste siste seriøse frihet vi har over livet? jeg velger det bort. jeg gidder ikke mer. jeg velger det andre.

jeg vet ikke. jeg klarer bare ikke å finne ut hva han skulle ha skrevet for at de skulle forstått det. for at de skal kunne virkelig skjønne at han ikke hadde noe annet valg. at det var dette han måtte gjøre. hva i verden skulle han ha skrevet? hva skulle mødrene, fedrene, alle folka som bestemmer seg for å dø, hva hvahvahva skulle de ha skrevet for å ta bort skylden fra dem som blir igjen?

de klarte å si at det var hans valg. at det ikke var noe noen kunne gjort. jeg lurer på hvor ofte, hvor lenge de klarer å holde på den tanken.

jeg ville dø en gang. alt annet forsvant. alt, alle, ingenting var igjen. det var en vidunderlig fantastisk ro, en visshet, en stillhet jeg aldri har kjent, som jeg håper jeg aldri kjenner igjen, comfortably numb. alt annet var borte. all samvittighet. alt. det fantes bare et alternativ, et valg.
heldigvis ble jeg stappet full av piller til det gikk over og verden snek seg tilbake i sjela.

iiiiieeeeee

http://www.youtube.com/watch?v=pT5F63ISfNk&feature=PlayList&p=31604799A89E3E7D&index=7


fortsettelse kommer. (fikk ikke til å lime den inn)

viktige uvesentligheter

vi drikker innmari mye melk. og spiser brød med leverpostei. det er ikke økologiske produkter det er mest av i kjøleskapet, selv om vi ofte snakker om det. jeg har fått en fantastisk presskanne som lager to kopper kaffe, ikke fem. jeg kjøpte en stavmikser så nå spiser jeg, nei, jeg drikker fem frukter uten problemer. vi har ofte kakao i melka, eller vi drikker juice, men man kan ikke drikke appelsinjuice til kaviarskiver. det smaker pyton.

det er vanskelig å få jobb. men så kikket vi på up in the air med mr.kjekkas og jeg tenkte, at herregudtakkihimmelen for at det ikke er slik at jeg blir sagt opp. takkoglov at jeg ikke må selge huset og ta opp lån for å gi ungene muligheten til college. takk for at jeg har penger og sparepenger, at jeg har søstre som liker nugatti og en mor som tar etterutdanning fordi hun har lyst. jeg har glemt å ringe min beste vennine i hele verden fordi jeg er så opptatt av meg selv. jeg tenker på henne hver dag, og har enda ikke ringt. jeg drikker rødvin og jeg slutter å røyke. ikke fordi det er så dyrt, eller fordi folka som driver med tobakksplanter sannsynligvis ikke får nok for jobben de gjør, men fordi lungene mine gjør vondt. takk og lov for at jeg ikke er religiøs og tror jeg kommer til helvete hvis jeg banner, puler eller viser håret mitt til menn. takk og lov for at jeg ikke bor i en muslimsk stat, men heller i et kristent liksomdemokratisk homofobisk xenofobisk kongerike.

det går til helsike alt samma. jeg leder vei. hu hei her kommer jeg.

ååååschlååoo

så er man i tigerstaden og føler seg nesten som hjemme, bortsett fra at man sier "bitte" når man bestiller øl, og når jeg ser meg rundt slutter jeg ikke å være forbauset over hvor himlande stilfulle alle menneskene er. jentene har trange mørke bukser med belte og svarte skjorter, de har mørkt hår og svart sminke og ettellerannet som er rødt. et skjerf for eksempel, eller øredobber, leppestift, sko, hansker. hvis det ikke er rødt så er det prikkete, eller i en annen sterk farge, kanskje rosa, eller gul. guttene har svarte spisse sko eller nye sniiikers som er bare bittelitt merket av saltet på veien, de har trange bukser eller bukser som henger perfekt helt neders på rumpa, de har skjorter og genser utenpå, de har lue eller staailet hår, de er gjennomførte, alle sammen. de er pene, velstelte, de har ikke et eneste hull som ikke er planlagt, de har lue som passer til håret, de har har vanter som krasjer på en elegant måte, de er sekondhand og merkeklær. alle sammen.

jeg drikker øllla og jeg føler meg mindre. jeg tenker, han ville jo bare snakke med min vennine, så hvorfor står han her fremdeles, hva i verden er det han vil med meg? jeg prøver å finne ut om han er interessant, jeg prøver å være morsom, jeg prøver alle triksene jeg har for å finne ut om jeg skal gidde å bruke tiden min på ham, og allikevel blir jeg med ut og røyker, allikevel blir jeg stående og le av hans fullstendig uinteressante kommentarer.

men til slutt går jeg hjem. og er glad for å være eldre. glad for å ikke bry meg, eller, jeg bryr meg, men samtidig ikke. jeg er endelig voksen n0k, tenker jeg, og går til sengs med ønsker om å ikke ikke ikke spise sjokolade i morra. voksen nok. snart.

tette dager

det handler om å ikke skru alarmen på snooooooooooze.
det handler om å ikke sette seg i badekaret, men stå oppreist og ta en dusj. det handler om å ikke spise frokost hjemme for da blir jeg så trøtt, ikke lese aftenposten eller dagbladet på nettet, ikke snakke med noen på nettet, det handler om å kommer seg ut av senga og ut av huset. resten går relativt fint for verdens deiligste bikkje er på besøk hos søstrene. så jeg drar ikke hjem etter middag kl halv ett, jeg går tilbake til biblioteket (sub) og blir der til ca kl fem. da drar jeg hjem til min vennine som har sin herlige datter på ferie hos Oma. jeg sover en time, hun løper en time, deretter går vi til biblioteket på klinikum.
det er fint. det er en deilig følelse av samhold og vennskap, vi er studenter, vi leser spiser og drikker.
når klinikum stenger kl ti drar min vennine hjem, jeg drar tilbake til sub og leser til klokken tolv halv ett. vel hjemme drikker jeg mengder med kakaomelk og spiser knekkebrød med gauda eller brunost. og så ser jeg på west wing.

jeg vet jeg egentlig burde sove for lenge siden, men jeg vil bare se gjennom notatene jeg skrev i dag, og fordi jeg ikke er helt sikker på om jeg helt har forstått det, så sjekker jeg like greit i boka, og når den først er åpen ser jeg alt jeg enda ikke kan. og dermed må jeg sitte kald og naken på sengekanten en time og lese, selv om jeg jo egentlig var på vei i seng,

diagnoser og tåkete briller

noe av det skumleste i verden er psykiatriske diagnoser. de setter seg fast som et poststempel og putter hele deg, alle dine sider, tanker, følelser, oppførsel og fantasier inn i et eneste brev, og det kan være innmari vanskelig å få det bort. man kan skrubbe så mye man vil, og men det syns fremdeles, man kan lage nye stempler oppå, men det vil fremdeles skimtes som det originale, det du egentlig er.
psykiatriske diagnoser, eller diagnoser i seg selv blir brukt av helsevesenet for å kunne klassifisere deg innenfor en viss ramme av symptomer og sykdommer og dermed lettere kunne gi deg den hjelpen du trenger. det er mange kriterier som må oppfylles før man kan bli diagnostisert, og et problem med psykiatrien er at det er et individ som skal definere et annet ut i fra hva den andre personen forteller og hvordan den oppfører seg.
martine votvik har skrevet et blogginnlegg om sitt møte med en psykolog, jeg tenkte etter jeg hadde leste det hvor ufattelig vanskelig det er å gi uttrykk for hvem man er. hva man er. man er jo så innmari mange, man er jo alt det som skjedd, kunne skjedd og alle tolkinger av alt som skjedde. jeg blir matt av å tenke på de første årene i terapi, hvor mye tolking, analyse og usikkerhet jeg måtte gjennom før jeg var noenlunde sikker på at psykologen min visste hvem jeg var. og hvorfor jeg dermed oppførte som jeg gjorde. så da jeg fikk min diagnose var det en lettelse. jeg kunne kjenne meg igjen, jeg kunne forsvare meg selv ovenfor megselv, jeg kunne si til de som tror man kan ta seg sammen at hei, nei, ikke faen, ikke enda. men det kommer. jeg kan bli vanlig. normal. gjennomsnittlig.
men diagnoser er farlige. de har et sett av symptomer som skal definere hva du feiler. det er kanskje greit hvis du lurer på om du har svineinfluensa. har du feber? verker kroppen? hoster du? symptomene handler ikke om deg, de beskriver kroppen din.
psykiatriske diagnoser beskriver deg. du skal hos din behandler klare å gi uttrykk for hva du føler, tenker og fantaserer om. du skal si, ja da ble jeg lei meg. hvor lei? ganske, veldig, ødela du noe, kuttet du deg, drakk du øl hvor mange øl drakk du, hva tenker du på nå.
pasient L lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, symptomene er: Usikker og forstyrret identitetsopplevelse, Intense, men ustabile forhold til andre, Separasjonsangst, Tendens til selvdestruktivitet, Selvmordsforsøk eller trusler om dette, Tomhetsfølelse (klippt og limt fra wiki)
jeg er intens, mens kroppen min har feber. jeg er selvdestruktiv mens hodet mitt eksploderer av migrene. jeg er plutselig et hel rekke beskrivende symptomer som klassifiserer meg som en av galningene. vet dere at en av de galne i baneheiadrapene er klassifisert med borderline pers.forstyrrelse? mhm. jeg eeelsker diagnoser. særlig i møte med fagpersoner som egentlig ikke har peiling, (les: allmennleger/hausarzt) de har som regel hatt et kurs eller to innenfor psykiatrien, kanskje har de jobbet en stund på et psykiatrisk sykehus og dermed vet de selvfølgelig alt som er å vite om nettop det du feiler. de lener seg tilbake og du ser hele prosessen som skjer innenfor øynene, aha, jaja, så derfor er hun sånn, derfor går hun med de klærne og har de meningene og derforderforderfor. en psykiatrisk diagnose er brillene folk har på seg når de ser meg. jeg har intense men ustabile forhold til andre, åjha, det er derfor jeg har så veldig mange forskjellige venner hele tiden? og ny kjæreste hver vår? nei. jeg har ikke det. jeg har seperasjonsangst. derfor flyttet jeg til tyskland. jeg er selvdestruktiv. derfor studerer jeg medisin og tror at jeg kan klare det. i mitt eget tempo. herreguuud.

her forleden fortale min huslege meg at man aldeles ikke kan bli kvitt en borderline diagnose. jeg sa meg svært uenig, men han var ikke til å rikke. og siden han tross alt er en fagperson og har veldig veldig mye mer peiling en lille uvitende meg, syns jeg det var fryktelig fælt. men da jeg snakket med psykologen etterpå sa hun at jeg hadde rett. så det så du lille mann. den samme huslegen skrev i forrige uke en henvisning til en psykiater som skal ta blodprøver av meg. på henvisningen skrev han, vedr manisk depressiv lidelse og borderline. herregudinnihelsikenheller. jeg sa hva i verden? han sa joda, sånn er det. jeg gikk ut. jeg begynte å grine, og jeg stod en hel røyk i krysset utenfor før jeg turde å gå inn og si at dette funker ikke. du tråkker over mine grenser, du gir meg diagnoser jeg ikke har, og uansett om du har det skrevet der inne på din lille maskin, så er du en huslege og har aldeles ingen rett til å diagnostisere meg med en psykiatrisk diagnose som ikke en gang min psykolog over sju år har villet gi meg. han fikk det for seg å fortelle meg hvorfor jeg passet til disse diagnosene; jeg stryker på eksamen. jeg hadde drukket et par øl en gang jeg skulle hente en resept og jeg var opprørt. jeg har begynt på lithium. jeg glemmer å ta med meg passet mit når jeg egentlig virkelig burde huske det ved begynnelsen av hvert kvartal. herrrrreeeeegggguuuuud.
tilslutt. langt om lenge. motvillig. gav han meg en ny henvisning hvor det stod skrevet; vedr psykiatri.
kanskje jeg er intens. overfølsom. emosjonelt ustabil. men kanskje jeg også er en ganske så føkkings normal utenlandsstudent i tysklandshelvete.

etterpå gikk jeg hjem og skar av et stort stykke brunost, før jeg gikk tilbake, gav ham det og sa unnskyld, jeg tror mine emosjonelle problemer har ødelagt lege-pasient forholdet vårt så her er en avskjedsgave. han sa, det handler bare om deg, om at du skal få den beste behandlingen.
jada. minrumpe.

oppdateringer

Dette var å høre på Schröders i går kveld:

-seks ganger! og det var sååå bra! seks ganger i løpet av natta! (viser med fingrene)
-åååh, jeg vil også!
-men jeg hadde ikke Sjans til å ta den i munnen. Umulig!! (hun gaper så høyt hun kan og viser avstanden mellom tommel og fingre)
-åherregud fantastisk!
-og så ville han prøve bakfra, men det gikk ihvertfall! ikke! (høy latter)
-den ene gangen da jeg satt oppå måtte jeg bare puffe ham bort og skrike, (dunker seg selv lett i hodet mens hun simulerer skriking) det var helt uvirkelig godt!

-Dirk! This song ist echt soo schön, der beste ever! (bartender Dirk spiller songs:ohia, capain badass)


vesentlige mengder lys Krusovice gjør gode samtaler.

tjueti

jeg behøver ikke rydde inn linsesuppa som står på nattbordet ved siden av sofaen, heller ikke dataen, askebegeret eller firkløveren jeg kjøpte på taxfri. bikkja er på ferie hos søstrene og koser seg sikkert gluggihjæl foran peisen. jeg har julelys i kaminen som jeg ikke for lov til å prøve å fyre i en gang, og jeg føler meg innmari aleine.

men det skal bare vare tre uker. så skal jeg tilbake. det er innmari fint der hjemme. det er avslappende, jeg skjønner hver eneste usagte setning og hvert eneste ord. jeg skjønner ansikter som rynker seg og måten de puster ut på, jeg skjønner hvordan de går, hva slags klær de har på seg, og hvordan de svarer kassadama. det er tusen bittesmå ting som jeg skjønner hjemme, som gjør livet ukomplisert og enkelt. her nede skjønner jeg ikke det. jeg blir lei meg når de roper, selv om jeg egentlig vet at det ikke er roping slik som i norge, jeg blir lei meg når de svarer skarpt tilbake, selv om jeg vet at jeg ikke må bry meg om det, de er bare overveldet av noe som er annerledes.

det er som å være sammen med en hårsår, selvhøytidelig overfølsom venn som misforstår alt du sier. det er slitsomt. krevende. de daglige morsomhetene blir det aldri latter av.
det er noe jeg har begynt å sette innmari stor pris på, den lette tonen, ironien, vitsingen vi har der hjemme. "hva, ser jeg ikke ut som en student?" kan man si og smile, og man vet at responser er smil og latter tilbake. her nede blir de småhysteriske og roper at selvfølgelig kan man ikke vite det DU MÅ JO VISE LEGITIMASJON!
der hjemme kan man spørre mennesket bak kassa om det er helt heeelt sikkert at det ikke går/finnes/er mulighet for/unntak for.. etelleranna, og de sjekker ekstra for deg. de ringer til noen, eller de spør noen, eller de svarer hyggelig, desverre, det er ikke mulig. her nede roper de JEG HAR JO AKKURAT SAGT DET TIL DEG, DET GÅR IKKE!

det er sjelsettende. derfor gjentar jeg meg selv.

men det er her jeg vil være. i landet med høyttalende utropstegn og redsel for kaos. jeg skal lære det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg vil.
og viktige ting kan godt bli gjentatt.

snøkaos og gleder

så går man gjennom klesskapet, tar på seg farmors minkkåpe og går ut i den hvite julefantasien.
bikkja hopper som en antilope og er fra seg av glede, hun ser ut som et spøkelse dekket av puddersnøen.

jeg drikker ringnes juleøl og det har vært en ulykke på veien. mange mennesker er skadet. et barn. en mor. noen flere folk. på julaften. jeg spurte min mor om jeg skulle kjøre bilen i stedet for henne, min søster spurte også. jeg er glad ingen av oss kjørte. jeg er glad det var min mor som kom frem til ulykken og helt sikkert gjorde en god jobb med å berolige, lindre, stoppe, blod trafikk panikk. min mor er en solstråle. sykepleier. megler i konflikter. jeg vil gjerne bli som min mor på mange områder tror jeg av og til at jeg er det. jeg kunne ønske jeg var den som kjørte bilen, så hadde hun sluppet det, jeg tror jeg ville gjort en god jobb jeg også, og hun kunne sluppet. hun har laget mat i hele dag. hun skulle bare kjøre og hente vår herlige hikkende demente tante.

herregud i himmelen, som den ekte ateisten jeg er; ta vare på de menneskene som var i ulykken.
og deres pårørende. ta vare på dem alle.

resten av dere, ha ei så deilig jul som dere kan. und ein guten rutsch.

dager uten fus (mistet brillene)

verdens søteste boxer ligger ved siden av meg og snorker. hun lukter godt. varmt, havre med honning. jeg har en julestjerne i vinduet og en vissen på bordet. jeg har spist for mange brente mandler og røykt for mange sigaretter.

jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. det er som et lite stikk rett gjennom solar plexus, med en nål så tynn og skarp at man ikke merker at noe er galt før det har spredt seg. man har sett det på film, ikke sant? hvordan noen blir stukket eller bitt av noe kjempefarlig, og det sprer seg fra såret, oppover armen, halsen, nedover kroppen, inn i kroppen, og plutselig er det som var et vanlig menneske blitt noe helt annet. det er litt slik.

jeg er på vei til å glemme hvordan det er å ikke ha det slik som nå. det er fryktlig kjipt. jeg husker fremdeles gleden, den er ikke helt borte enda, men jeg ser ikke gjennom den lenger. verden mistet skimmeret som gjør at livet er håndterbart.

jeg skjønner at gleden er borte med at jeg blir fryktelig lei meg over ingenting; min hissige medbeboer svarer skarpt på et spørsmål. dårlig samvittighet; det er skittent i ganga og det er min feil. selv om det ikke er det. jeg er overbevist om at jeg aldrialdrialdri kommer til å klare
noe.
jeg kommer til å ende opp ufaglært, feit og ensom.
depresjoner går aldri over.
aldrialdrialdri over.
alltid tilbakevendende helvete.
jeg prøver å beskytte meg selv, jeg koser med bikkja og prøver å få hjertet mitt til å forstå, virkelig forstå det fornuften sier. men det funker ikke.

og tilslutt glemmer man. jeg går tur og prøver desperat å gjenkalle følelsen av å gå den nøyaktig samme strekningen med de nøyaktig samme klærne og være ikke-deprimert. men brillene er føkkings borte.

det finnes fremdeles latter, smil og kjærlighet, men alt er grått.

Bygda lll. (Døden)

Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.

Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.

Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.

Kjærleik! Juhu!

(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack