lørdag 31. januar 2009

en annen tid

faenfaenfaenfaenfaen heller.

Kan det ikke går over snart? kan det ikke snart slutte? Hvor lenge skal det holde på dette her? Jeg blir lei, jeg er lei av å være lei. Jeg vil at det skal slutte nå. det er nok. Basta.

Jeg er lei av å være trist, jeg er lei av denne tomme stille følelsen i magen, av savnet som dukker opp i hytt og pine og tar alle andre tanker og følelser bort. Den tar over hele meg, ikke så lenge av gangen, men den er der, det er som om den ligger på lur og bare venter på å hoppe ut og opp og ta over hele meg. Jeg går tur med verdens deiligste bikkje, jeg er glad og fornøyd for hun har en god dag og går faktisk stille og fint ved siden av meg, jeg tenker for en deilig dag, det er blå himmel det er kald vintersol og det blåser ikke. Hunden min er lydig og nydelig, jeg har flotte samboere og i kveld skal jeg lage komper. jeg elsker komper. Varme kokte komper med smeltet smør og sukker. Og Norsk kålrabi, fløyet fra oslo med faren til min norske vennine, hun og barnet kommer på besøk og så skal vi lage komper og kålrabistappe og spise til vi sprekker og må rulle rundt på gulvet sammen med bikkja og barnet. Det skal bli fint og flott. En fin og flott kveld. Inntil savnet i dette ubekymrete øyeblikket ser sin mulighet til å komme snikende bakfra og slå meg i nyrene så hardt at jeg må trekke pusten og tenke helvete heller. og så kommer alle minne flytende og jeg tenker på den gangen vi bodde i berlin og faren hans var på besøk. det var så hyggelig. vi spiste store stykker kjøtt på en restaurant før vi dro på en finfin pub og snakket og drakk og alle var glade og lykkelige. særlig han far, han var overlykkelig, for han drakk seg full med sønnen sin og den morsomme snakkesalige frøkna med de sterke meningene. Da han dro stod vi i døra og så ham gå nedover kastansjealleen, det snødde ubegripelig store snøflak, han hadde en fancy frakk og det var stas alt sammen. Jeg var lykkelig og glad for å være med gutten og faren hans, og at det var så fint alt.

og jeg tenker på den varme mammaen hans. hun var så glad. hun ville så godt. hun hadde kjøpt lakrisstenger til ham som han fikk da han satte seg i bilen, se her vet du jeg, har kjøpt disse til dere, du liker dem så godt, gjør du ikke? det er så ømt. det er slik en øm vanskelig kjærlighet å besvare på en riktig måte. han visste ikke helt hvordan han skulle gi tilbake, han smilte og nikket litt brydd, han var fremdele brydd! og hun smilte glad og lykkelig over at sønnen var hjemme på besøk. den fine flotte sønnen som studerer i utlandet. og når jeg tenker på henne så tenker jeg på de gangene vi var på hytta hans, eller huset deres der oppe på vestlandet, i bunnen av de store fjellene, helt nede ved sjøen, han ville dra dit ofte, hvorfor dro vi ikke dit flere ganger, vi skulle dratt dit, kanskje alt hadde vært annerledes da. hvis vi hadde gjort det.

og slik fortsetter det. kanskje alt hadde blitt annerledes hvis jeg bare. hvis vi bare. hvordan ble det slik som dette gutten min? hvordan skjedde det, når skjedde det egentlig?

jeg husker svært lite av tiden før jul. det er rart med depresjoner, hvor langt unna de er når de er over, og hvor ikke-eksisterende det andre livet er når man er oppi det. jeg husker at jeg ringte til psykologen min og sa at nå er det nok fint hvis jeg kan komme og prate litt, for tankene mine begynner å bli veldig svarte. så da dro jeg dit opp, langt opp i huttiheita utenfor byen nesten inni skogen, en gang i uka. det var fint, jeg husker at jeg var der. at vi snakket, at jeg snakket. og at hun ikke var så dum. vi snakket om skolen og stress og om deg. jeg snakket mye om deg, at jeg syns du var en fjomp som oppførte slik du gjorde. at jeg var redd for at du gjorde det fordi du var på vei bort, fordi du egentlig ville bort, jeg sa at jeg tror han vil at jeg skal slå opp, det virker som om det er det som skal skje, det jeg driver på med er å gjøre meg klar til å slå opp. eller bli slått opp med. og så gråt jeg. for jeg elsket deg jo. du var jo min, det var jo oss.

istedet for at vi dro på besøk til hverandre i helgene, overrasket hverandre i hverdagen, tok vare på hverandre, istedet for at vi sover under åpen himmel et sted i den store tyske skogen og ligger i samme dobble sovepose, så sitter jeg altså her og gjentar meg selv.

det er noe faens dritt er det. faensføkkingsdritt.

8 kommentarer:

  1. Vi vet jo at det går over, eller om ikke annet blekner bort til noe levelig. Det tar bare litt tid. Tid som man ikke vil være i, men som man like fult må stå i, fordi denne tiden er nettopp vår tid. Gjenta deg selv til helt til du seriøst ikke gidder det mer. Jeg leser uansett.

    Kos deg med kompene. :)

    SvarSlett
  2. Og nå har jeg jammen meg tagget deg, hvis du vil. :)

    SvarSlett
  3. tagget meg? det høres kult ut,men jeg er ikke heelt sikker på hva det betyr? har du lagt meg til en slik liste? jee! takk!

    ps; kompene ble herlige, og så mange at vi kunne spise stekte komper dagen etterpå også..mmmm!

    SvarSlett
  4. Tagget betyr at jeg har gitt deg en utfordring.
    (Se fototagging innlegget inne hos meg)
    En liste er du allerede på inne hos meg, så det så. :o)

    Så bra at det ble noen til overs.:) Restemat er alltid godt, ihvertfall når det er noe man virkelig liker. *fysen på ett eller annet*

    SvarSlett
  5. hihi, snaisent bilde du hadde der ja!

    da skal jeg finne frem en nr6 mappe et sted..
    Kan man forresten vite at man har blitt tagget automatisk? jeg har ikke skjønt den statcounteren heller.. ;p

    SvarSlett
  6. *ler* Veeeldig snasent!

    Nei, det går ingen automatikk i tagging, de fleste sier fra om at de har tagget noen på vedkommendes blogg.
    Statcounter'n skjønner egentlig ikke jeg heller, annet enn at jeg faktisk ser at noen leser hos meg. Også søkeordene da, de har jeg skjønt. hehe.

    SvarSlett
  7. Sårt å lese. Men det går over, det gjør det. Til noe annet i det minste.

    Men kompene; du mener da ikke at du heller sukker over dem? da har du ikke vært langt nok nord på Vestlandet. ;) Der kompene heter ball og serveres med stekt flesk og kålrabi i skiver.

    SvarSlett
  8. på sørlandet er det også kålrabi i skiver, eventuelt kålrabistappe. pluss middagspølse og flesk i midten av kompene. alt med smeltet smør over, slik at når man dypper i sukker så smaker det deilig salt og søtt!

    ;p

    SvarSlett