avhengigheter. parental discretion adviced.

jeg har bare så intenst lite lyst til å slutte å røyke. jeg har egentlig bare en røykefri pause, jeg er egentlig røykfri, men så skjedde det så mye og så valgte jeg bort det letteste, og begynte å røyke igjen, og nå, vil jeg bare ikke. jeg vil ikke slutte. jeg elsker å røyke. jeg elsker å tilfredstille denne avhengigheten, dette suget som føles nesten ut som når man er tørst, denne deilige følelsen når man tar draget, fyller lungene og kjenner at monsteret i magen setter seg ned og slapper av. jeg elsker å røyke.

det lureste er nok å lese røykesluttboka en gang til, jeg bare har ikke lyst. jeg har ikke lyst til å ikke røyke, til å ikke få denne lille tilfredstillelsen. jeg mener, hvor mange slike avhengigheter har man, som ikke er såå skadelige. (og her vet jeg svært godt at jeg tar helt feil og at man egentlig får kreft og dør smertefullt av røyk, men jeg orker ikke tenke på det) Det er nemlig ikke til å kjimse av, det å oppfylle suget, det er en viktig del av våre liv, vi har alle slike uvaner, tror jeg. som feks cocacola, det er jo avhengighet, eller sex, eller bekreftelse, eller selvskading, eller alkohol. og når jeg da ser på alle disse forskjellige, så blir plutselig ikke røyk såå jekli farlig.

pluss at det er ufattelig sosialt. det er det. uansett hva dere aldri-røykere sier, så er det å ta en røyk sammen en utrolig sammensveisende handlig. man står sammen i en lite gruppe, noen bommer røyk, låner lighteren, ruller en eller låner et papir. man blir kjent, når man står ute og røyker er det nesten en selvfølge at man begynner å snakke sammen, og det er det da virkelig ikke når man står ute og trekker frisk luft. det er ikke det. da står man bare der, og henger, og føler seg litt dum. når man røyker kan man si til den andre røykeren, kom skal vi ikke gå ut og ta en røyk, og så får man dette takknemlige ansiktsuttrykket tilbake, ja herregud takk det gjør vi, og så går man ut, man lager en pause en anledning til å bli kjent til å være sammen. det er veldig veldig deilig. og veldig irriterende når man ikke røyker, selfølgelig.

men røyk stinker. seriøst, det stinker noe helt forferdelig. det stikker i øynene, det koster penger, og ikke minst, man får Kols og kreft og så dør man før man får gjort alt det man egentlig hadde tenkt. men sant, slik er det jo med alt. og som menneske er det jo ingenting av det som kommer til å skje med meg. ikke vel?

alkohol derimot, er farlig. det er en rus. det gjør at man ikke klarer det man vil og hadde tenkt, det får en til å gjøre dumme ting, og deretter ligge inne under dyna i noen dager etterpå, til hukommelsen har lagt sitt fine slør over minnene. alkohol er digg. men det er ikke like sosialt akseptert som røyking. det er ikke greit å drikke seg full hele tiden, da blir man sett rart på, og så kommer venner og skal snakke og fortelle at kanskje man drikker litt for mye, kanskje man burde ikke drikke såå mye hele tiden. alkohol er farlig.

hasj. hasj kan jeg ikke noe med. paranoiaen siger innpå bare av tanken. har man hatt angst så skjønner man hva det vil si å bli rusa og paranoid. det er meget meget ubehagelig.
alle disse andre stoffene gidder jeg ikke nevne en gang. fantastiske herlige farlige ulovlige og ubegripelig skadelig syntetiske stoffer. man har da blitt for gammel til å føle at det er nødvendig å danse danse tygge tygge natta lang.

selvskading er vel forsåvidt noe annet. en annen type avhengighet kanskje. det er altfor mange som driver med det, har jeg skjønt i ettertid, men jeg ikke visste hva det var da jeg først begynte. jeg skjønte ikke hva jeg gjorde, jeg bare syns det var deilig å kjenne på noe fysisk noe, det var deilig å bøye håndleddene slik at sårene rynket seg, og kjenne at det gjorde vondt, at jeg var tilstede i huden min, i virkeligheten, ikke innvendig. for innvendig var bare kaos. innvendig var ingenting.
jeg husker jeg hørte på Leonard Cohen, jeg satt i en gammel stol rett ved anlegget, med te og sigaretter, og holdt jeg gloa helt helt inntil huden på handleddet. det var ubegripelig vondt. kanskje jeg hadde sett det på en film, jeg får den følelsen nå når jeg tenker etter, at jeg hadde sett en film hvor noen gjorde det, de hold gloa så nærme at det begynte å boble. det fikk jeg ikke til, da må man nok holde ganske så lenge. jeg klarte ikke så lenge om gangen, men man holder helt til man ikke klarer mer, og så tar man en pause før man begynner på nytt. det er så vondt. det er helt vanvittig. jeg har prøvd nå i den seinere tid, bare for å kjenne hva det var jeg egentlig gjorde. og det er faenmeg sprøtt. at jeg fikk det til. det er rart å tenke på hvor uendelig vondt det må ha gjort inni meg, for at den fysiske smerten skulle kunne utgjevne det.

det var første gang jeg var deprimert. jeg visse ikke noe om det, heller. jeg visste ingenting som slike ting, egentlig. jeg bare var. i tre månder, og så var det plutselig over, og man tenker herregud er det slik det er å leve. er det slik det er å le av ting, og være tilstede.

men det kom tilbake igjen, selvfølgelig. da hadde jeg fått litt mer peiling, så jeg begynte med kutting istedet for. kutting er ikke i nærheten av å gjøre så vondt, det er enklere, det går raskere over, det gror fortere, og så blør man. blod er en underlig ting. blod er magisk. farlig. hypnotiserende. jeg vet ikke, jeg klarer ikke helt beskrive det, jeg klarer ikke helt å huske det tror jeg, hva det var som gjorde det så viktig og nødvendig. smerten er klar, smerten fikk meg tilbake til virkeligheten, den fikk meg ut av meg selv, slik at jeg kunne konsentrere meg om utenfor, om folk og hendelser og skole. blodet derimot er noe annet. det gjør ikke vondt, men det er en så inderlig kraftig bekreftelse på smerten. det er vel ingenting annet som kan bekrefte smerte på samme måte som blod kan. alle alarmer går, tilogmed den mest deprimerte tilbaketrukkede hjernen skjønner at når det kommer blod, da er det noe alvorlig på gang. da er det ikke kødd, det er på ordentlig. kanskje det var derfor det var så fint, hver gang blodet piplet så fikk jeg et overordentlig bevis på hvor vondt jeg hadde det.

psykologien kaller det for en ventil. selvskading er en ventil for alle følelsene man ikke klarer å håndtere. istedet for å sprekke som en ballong, istedet for å knuse ting og banke opp folk, så kutter man seg opp. man retter smerten mot den den tilhører. noen gjør det jo også for å få oppmerksomhet. for at andre skal kunne se smerten, for å få hjelp, medlidenhet og slike ting. jeg gjorde ikke det. jeg gjorde det for å få utløp for denne ubeskrivelige vulkanen jeg hadde inni meg. og det funket innmari godt. inntil jeg satt ved kjøkkenbordet en gang og brukte en dårlig kjøkkenkniv med tagger. plutselig oppdaget jeg armene mine og tenkte at herregud når jeg er tredve kommer jeg til å se ut som en kjøttkake. så jeg bestemte meg for å gå til legen. for man vil da virkelig ikke se ut som en blodig pølse heller.

hos legen fortalte jeg at jeg trengte en psykolog. han spurte hvorfor. jeg svarte med det enkleste; vel, fordi jeg prøver å ikke drikke whiskey før klokken to om formiddagen. men det får jeg ikke alltid til. legen lente seg tilbake med en bedrevitende mine, åjahaja, så det er mer rusproblematikk altså. neineineni, ropte det inni hodet mitt, symptomer for pokker, det er symptomer. jeg brettet opp genseren og viste ham armene mine. han ble alvorlig. slik skummel alvorlig slik man ikke vil at leger skal bli, og så sa han, ja ok, jeg skal ringe til dps og høre.

to uker etterpå ringte psykolog B og jeg fikk en time. på den måten har jeg vært utrolig heldig. jeg har snakket med så alfor mange mennesker som må streve seg gjennom tjue telefonsamtaler med forskjellige psykologer, og vente i mange måneder før noen tar dem inn. jeg fikk time etter to uker. det var fantastisk. hun reddet livet mitt. ikke akkurat da, men over årene som gikk, jeg er henne så uendelig takknemlig.

selvskadingen sluttet jeg ikke med, selv om jeg begynte i terapi. det tok lang tid. selvskading er en avhengighet, en ventil, en utløsning, en bekreftelse og et håndfast bevis for meg selv. at jeg faktisk har det vondt. at jeg faktisk ikke har det bra, selv om jeg later som, selv om alle tror det. for noen ganger er det vanskelig å vite hva som egentlig er, når alt inni er helt helt annerledes enn alt utenpå. det strever jeg fremdeles med, og det er nok en ting jeg alltid kommer til å ha problemer med, men nå ringer jeg heller til vennene mine og spør. og så forteller de meg hvordan virkeligheten kanskje er. og at det er helt greit.

den grønne stjerna

jeg lufter bikkja og på veien stikker jeg innom for å si unnskyld, han smiler og sier sånt skjer, og når han ser på meg så føler jeg meg så innmari spesiel. Han ser på meg med disse øynene og jeg føler meg som den eneste, den beste personen i hele verden, men jeg er fyllesjuk og flau så jeg tror jammen jeg rødmer og så rygger jeg og sier, ja det var bare det jeg ville si, men ja ok, hade da.

jeg går tur rundt jordet og blir våt på føttene, hodet mitt er for tungt for nakken min, jeg har ikke sterke nok muskler, så jeg skrur det av og rister det litt, jeg må riste ganske lenge før noe kommer ut, det er merkelig at hodet kan være så innmari tungt og tydeligvis inneholde så lite, det som kommer raslende ut ser ut som en blanding av slimete bæsj og fjær, en rar blanding, veldig konkret og helt gjennomsiktig, men nå er det jo tanker man snakker om her, så da er det kanskje ikke så underlig.

jeg skrur hodet på plass og tenker at det er faenikke rart at man går rundt og er tung i toppen, alt handler jo bare om det, om tanker og følelser og folk og fe. jeg har jo absolutt ingen fysiske utfordringer i livet mitt! jeg må aldri løpe for livet, hoppe så høyt jeg kan, eller gjøre egentlig noe som helst bortsett fra å bruke huet. jeg ser opp på kampesteinen som ligger så fint midt i søla, hm, tenker jeg, hm, jeg går rundt og kjenner på mosen, den er veldig glatt, og det er en stor stein. nei off, jeg er for tung i rumpa for dette. jeg gir opp og går videre.

men så kommer bikkja hoppende og er så veldig lett og lykkelig og jeg tenker at nei faenhellerda! så jeg løper tilbake, kaster av meg jakka og bestiger, beseirer, besitter hele den forbanna store steinen. jeg må faktisk si jess høyt for meg selv, og jeg ler og jeg tenker, hm. ikke så værst. på vei ned får jeg full panikk og ender med å skli på rumpa og få mose i buksa og godt opp under kjolen.

men det er greit, jeg er i siget, jeg er i farta, hu hei her kommer jeg, nåde den som ikke passer seg! jeg klatrer og klatrer og jeg føler jeg er døøødshøyt oppe og jeg kjenner at treet vaier i vinden og blir kjemperedd og må si høyt oi oi, oooh, oi hoi, mens jeg klemmer armene rundt stammen og får bark inn under kjolen, den andre veien. jeg ler og tenker at jeg er en treklemmer, ja til treklemmere! ja til å kjenne dette svære treet som beveger seg, det blåser, og jeg kjenner det, jeg er i ett med naturen, hurra, røtter og bark og deilig vind!

ekstasen går over og jeg kommer tilbake til den fyllesjuke tilstanden. jeg strever meg ned, tenner en røyk, hoster og går hjem. der sovner jeg på sofaen inntil bikkja.


ps; Er det noen som vet hva slags planet eller stjerne det er som lyser så fint gult og rødt og grønt på himmelen i sør? den henger nede til venstre for Orions belte.

fantasi og realitet

det ringer, det ringer lenge og jeg tenker han kommer sikkert ikke til å ta den, han kommer ikke til å gjøre det, jeg kommer til å høre stemmen hans på mobilsvar; hei jeg kan ikke ta telefonen nå, legg igjen beskjed etter tonen, jeg venter på å bli skuffet, og jeg venter på å bli lettet, jeg vil så gjerne høre stemmen hans men jeg vil ikke snakke med ham.

det ringer, det ringer ikke lenge, det ringer mye kortere enn vanlig, jeg tror at han har lagt på, kanskje han la på, jeg går videre til telefonsvar med en gang, bare etter noen få ring, han har sikkert lagt på, han vil ikke snakke med meg, husker han nummeret mitt, jeg tror ikke han husker det, men det er jo et norskt nummer, han legger på han vil ikke snakke med meg, jeg tror jeg dør.

det ringer og ringer og ringer og jeg er på vei til å legge på, plutselig hører jeg stemmen hans, det er mobilsvar jeg skvetter og sukker, men han sier ikke legg igjen en beskjed han sier hallo med spørsmålstegn bak, han lurer på hvem det er, han vet hvem det er men han sier likevel hallo med spørsmålstegn bak, jeg sier hei, jeg har for mye luft i lungene, det blir ikke et hei det blir et utpust hhhhhheeiii med masse pust bak jeg høres sikkert ut som om jeg løper, men jeg løper ikke, det er bare hjertet mitt som stopper og hopper og lungene mine får ikke nok pust, jeg sier hei, det er meg, hvordan går det, han sier hei hallo det går fint, hvordan går det med deg, du er i norge, ja jeg er i norge, jeg går tur, men jeg går ikke egentlig tur jeg står helt stille og sparker i bakken, det går fint, joda norge er digg det gratis kjøleskap vet du, det er fint, og så leser jeg og det er fint, og hva med deg, hva driver du med for tiden, jeg sier det ikke, jeg roper inn i telefonen herregudihimmelen jeg savner deg så mye at jeg holde på å dø, jeg savner deg hele tiden, nei ikke hele tiden, jeg savner deg litt av og til, nei ikke litt, jeg savner deg dødsmye, men bare av og til, og det blir ikke mindre, jeg trodde det skulle bli mindre, du er min, det er jo oss, jeg klarer ikke å glemme deg, jeg klarer ikke å gi slipp, det er jo deg jo, hva er det med deg, hvordan ble det slik hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp på deg, faenheller.

jeg ringer ikke egentlig, jeg slår ikke egentlig nummeret, jeg tar ikke mobilen opp av lomma en gang.

jeg går ut etter å ha drukket all øllen til opphavet, jeg smugler med meg noe jeg håper er den billigste flaksen med Highland Park og jeg går ut, det regner jeg tenner en røyk, jeg stjal en røyk, nei jeg stjal endel røyk, men jeg gav ham en klem før jeg gikk ut så det er nok greit, men jeg smugler med meg den brune drikken og så går jeg ut, jeg er full jeg er rastløs jeg vil noe men jeg er ikke sikker på hva, jeg banker på vinduet og han lukker opp, han ser på meg med hevede øyenbryn, hva er det du vil hva er det egentlig du vil med meg, han sier det ikke, han sier joda, kom inn en tur, vi hører på musikk, det er fint, vi hører på Jan Johansen eller hvordan man staver det, det er nydelig, jeg tar hendene hans og legger dem på kinnene mine, jeg kysser håndflaten hans og har lyst til å la tunga leke rundt en finger, jeg har lyst til å sette meg overskrevs og kysse de fine leppene hans, kjenne mykheten, ruheten, jeg har lyst til å legge hendene hans på brystene mine og gni meg mot skrittet hans, jeg vil at han skal føre de kalde hendene sine opp under kjolen min og puste meg i nakken, jeg hviler mot handa hans og vi hører på muskk.

etter en stund går jeg, jeg går ut på fotballbanen og legger meg på gresset, det er ikke stjerner i kveld, det er lyse skyer på himmelen og jeg er for full til å være mørkredd, jeg røyker mens jeg blir våt på rumpa der hvor ikke jakka rekker ned, jeg røyker og jeg ønsker meg noe, jeg vil noe, jeg klarer ikke dette her.

jeg ringer og er lett og glad i stemmen, han er trøtt han sovnet på sofaen, jeg sier kom og hent meg, kommer du og henter meg, jeg valser rundt i byggefeltet og drikker whiskey fra flaska, han sier ja, selvfølgelig, jeg kommer. vi ser på film og jeg holder rundt ham, men vi skal ikke pule, vi trenger ikke pule sier jeg, neida sier han, vi trenger ikke det, ikke at jeg ikke vil, liksom sier jeg, men vi trenger ikke, men vil du, ja sier han, jeg vil alltid pule, og så ler vi, og vi puler ikke. vi ser på film og jeg blir glad.

han tar telefonen, han sier hei, jeg sier hei det blir stille og jeg kryper inn i røret, jeg smelter sammen med signalene og forsvinner inn i svart fart og jeg fyker over havet og jeg krøller meg sammen i fanget hans, jeg elsker deg, jeg klarer ikke å gi slipp på deg, han stryker meg på hodet og sier, men vi var jo ikke så bra sammen, på slutten, du husker vel det, jeg tenker at ja jeg husker jo det, med tankene mine, men hjertet mitt, hjertet mitt husker bare kjærligheten.

fitteangst. vaginalangst. vagina-angst.

jeg kikker bort på frøken funky og gjør mitt beste for å etterligne de fantastiske moovsa hennes. jeg klarer det ikke helt, men jeg ler og vi skåler og jeg er glad. jeg er med deilige venner og danser til forferdelig musikk, jeg prøver å være ung og sexy, jeg prøver å gi slipp og være tilstede, å bare kjenne på musikken. men musikken er så innihelsikens dårlig, og jeg er tydeligvis for gammel til å slippe meg løs til den slags rytmer. så jeg skåler heller, og går ut og tar en røyk. ute står det små mennesker med høyt hår og svømmende øyne, puppene henger nesten ut av tøystykket som strever med å holde alt på plass, eller de er godt presset flate av trange singleter. Lange ranglete homoer med glitter i smil og knekk i de forskjellige ledd. jeg liker at de er så like, denne flørtende gleden, sexuell og lett, leken med masser av drama. Jeg lurer på om jeg noen gang var slik? jeg tror ikke det, vi snakker om det og er egentlig ganske enige, vi var aldri så tøffe, så sexuelt modne og utforskende. Jeg var livredd, jeg husker første gang jeg sneik meg inn på Potta og ble spist opp av den store skulme lesba som drakk øl ved baren. hun hadde mørkt hår som falt tynt ned i ansiktet og en slik svær svart skinnjakke med frynser på. jeg skulle til å bestille en øl, men da jeg kjente tunga hennes strekke seg over baren og inn i øret mitt så snudde jeg og løp tilbake til den derre pubben i Lille Grensen som ikke heter det samme lenger. og så sjekket jeg sikkert opp en fyr.

gutter er enkle. jeg kjenner dem, jeg har kjent dem så lenge. ikke alle er det, selvsagt, men de man kan sjekke opp, de enkle, ukompliserte. deres sexualitet har i all evighet vært akseptabel, de har ikke hatt tiår med undertrykking, skam og latterligjøring å komme over, og overvinne. guttene er enkle fordi de skjønner hva det dreier seg om, flørt sex klinings alkohol. og de er ikke redde for det. de trenger ikke skjemmes for å ville knulle, de trenger ikke være redde for at kåtheten deres skal være for mye, for upassende og ekkel. De har i alle år hatt makten, den sexuelle makten og friheten til å definere hva som er passende, hva sex skal være. det skulle ikke være nytelse for kvinnen, det skulle ikke være aktiv deltagelse, det skulle ihvertfall ikke leves ut, nytes, flørtes og pules i hytt og pine av unge kåte jenter.

kvinners sexualitet er skummel. tenk hvis alle kvinner plutselig ble seg selv og sin kåthet bevisst og bestemte seg for å prøve å ta det de hadde lyst på, tenk hvis alle de innpåslitne overfulle førtiåringene (å gud, det er snart meg!) som henger rundt med de rynkete brystene sine til allmenn skue plutselig skulle fordobbles, pøbbene fylles til randen av kåte femtiåringer med permanent, fargerike øredobber og grå stripe i hårfestet. tror du alle de ubehagelig innpåslitne småfeite og svettende mannfolka ville takket gud og tatt for seg av herligheten? det tror ikke jeg. jeg tror de ville tenkt hvilken upassende og voldsom latter den damen med ølglasset har, MÅ hun ta så stor plass? og hvorfor har ikke venninen med coctailen forstått at navlestor utringning virkelig ikke ser bra ut når man har solrynkete hengepupper!? tenk hvis det paret du tok på fersken i bakgården var to voksne kvinner som stod med handa i hverandres strømpebukse?

jeg drikker Tallisker og spiser grisete vidunderlig sjokolade. jeg tenker at vi kommer til å gjøre just dette her når vi er førti, femogførti, femti. forhåpentligivs også når vi er seksti og sytti. Det gjør meg lett og glad og litt melankolsk. jeg håper ikke vi tilpasser oss vår alder. jeg håper vi gjør det vi vil, det vi lyster og føler for. jeg håper vi spiser drikker og danser med samme nytelse og glede som vi gjør nå, jeg håper vi setter pris på sex, på flørt og på småbrisne diskusjoner om viktige temaer. jeg håper at jeg kan ta på meg klærne som jeg føler meg fin og fjong i, og gå på lesbefest, gå på byen, gå ut og kikke på småripsene med all den gleden som jeg er ganske sikker på at hvis man jobber for det, så klarer man å beholde den.

da skal jeg nok fremdeles kikke misunnelig bort på frøken funky, flørte med frøken myk og skåle med latter til min dyrebare venn.

puslespillet

jeg vet ikke hvordan jeg skal finne alle bitene som var meg. Jeg vet ikke hvordan jeg er lenger, hvordan jeg ser ut. man trenger et bilde for å lage et puslespill, man trenger en kopi, en tegning, et speil, noe som gjør at man finner bitene og kan legge dem der de hører hjemme.

jeg vet ikke hvem jeg er. jeg er jo, jeg vet jo det, jeg er jo den samme, jeg gjør det jeg skal, det jeg må, det jeg vil. men jeg mangler. jeg er ikke den jeg var før. før ham. jeg er en annen enn da jeg var med ham. vi var to. og plutselig er jeg en.

halvparten mangler, og den skal jeg liksom fylle opp med meg selv. jeg skal bli min egen person igjen, uten at det betyr at jeg ikke var det, sammen med ham. men vi var to.

og nå er jeg en.

jeg trenger å finne det bildet som skal være meg, jeg trenger kopien, blåpapiret, eller en ny tegning. jeg tror det blir det siste. strektegning med svart penn. ny.

herligland så tragikomisk.

jeg er bare ikke sikker på hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hvordan hjørnene mine ser ut. man må jo først finne hjørnene, de er egentlig enkle å finne så jeg tror de ser ut som vennene mine, søstrene mine, hunden min, familien min. jeg tror det er der. og så arbeider man ut derfra. ikke sant, man begynner med hjørnene.

det er vidunderlig å dra avgårde og fylles med kortvarig kjærlighet og glede. det er deilig med fyll og flørt. men det er bare silkepapir. og man kan ikke legge puslespill med silkepapir. det forsvinner jo av en tåre.

og jeg trenger noe som tåler snø. saltvann.
vind og stormkast og brennmaneter.

renselse

jeg går sakte bortover grusveien, det er tidlig morgen, menneskene går til jobb med hodet senket for å unngå at de gjennomtrengende små snøflakene skal sette seg fast i nylagt sminke og nyklippet skjegg. Bikkja springer som en gal av lykke over å kunne løpe. Hun hopper på den rare måten som ligner litt på et rådyr, og litt på en kalv. Mye kraft i en liten kropp. Jeg løfter ansiktet oppover mot snøen, mot vinden og kjenner at det stikker i kinnene. Jeg klarer ikke holde øyene åpne, dette minner meg om Norge, jeg savner Norge kjenner jeg, jeg savner været, naturen, de vidunderlige kreftene som bråker og blåser og som alltid klarer å gjennspeile sinnet mitt, savnet mitt, smerten min.

Jeg går langsomt bortover veien, slik at bikkja kan snuse og lese dagens nyheter. Sakte tar jeg tak i glidelåsen på toppen av brystbeinet mitt, den er vanskelig å få tak i, den er så godt som ubrukt, gammel og inngrodd i huden min, men jeg leter den frem med nikotinbefengte fingre og tar et godt tak, før jeg begynner å sakte sakte dra den nedover. Det gjøre vondt, huden min stritter i mot, den revner der den har grodd sammen over glidlåsen, blod pipler ut når tennene rives fra hverandre inne i denne fantastiske lille konstruksjonen. Jeg smaker på fingrene mine, slikker av blodet og prøver igjen. Sakte sakte åpnes brystet mitt, nedover brystbeinet til enden der muskelne overtar, overgangen er vanskelig jeg må rykke til for å komme videre, et stønn slipper ut av munnen min og jeg tar en pause for å trekke pusten. To lange dype åndedrag, det er lettere nå, brystkassa har blitt større, den holdes ikke lenger igjen av knokler muskler fett og hud, jeg trekker pusten, det er et tomrom, jeg vet at jeg kan puste innover i all evighet og fremdeles ikke nå slutten, det er som å puste ut når man er på vei til overflaten. Luften utvider seg i takt med nærheten til overfalten. Jeg griper på nytt tak i glidlåsen, den ligger rett over solar plexus og hvis jeg vil kan jeg la handa mi gripe tak i de livsviktige blodårene, tarmene, nervene som utgjør meg. Men det er ikke det som er formålet, jeg skal bare åpne opp, så jeg drar videre nedover, huden revner, musklene skilles og tilslutt, noen sentimeter over navlen stopper jeg. Navlen er for komplisert, det er ikke bryet verdt å begynne med navlen, jeg har stor nok åpning nå. Hendene mine føler seg frem oppover fra glidelåsen, de følger den tynne kanten og de spisse taggene som har holdt meg sammen, når de er cirka på midten stopper de opp, jeg tar et ekstra godt tak, det er sleipt og glatt av blod og underhudsfett, det siver frem mellom fingrene min og gjør at taket glipper, så jeg graver fingertuppene inn i fettet på innsiden av huden og løfter hodet nok en gang opp mot snøen, mot himmelen. Jeg retter ryggen og trekker pusten dypt dypt inn. På utpust drar jeg sidene fra hverandre og åpner opp hele situsen. Snøen kjennes kald og kriblende på innsiden av huden min, vinden finner veien inn i rynkene mellom tarmer, blodårer, og lunger. Nervene skriker av kuldesjokk og jeg får frysninger over hele meg. Jeg kikker ned og ser hvordan hjertetmuskelen jobber i et raskt stabilt tempo, blodet pumpes ut i lungene, mellomgulvet heves og senkes og lungene, som er litt flekkete av tjære, bobler og ser sprekkferdige ut når luften suges inn.

Snøen setter seg fast og smelter i møte med det varme, det kiler, jeg ler og løfter hodet igjen. Sånn, luft, renhet, vinden skal vaske alt bort, jeg åpner meg opp for kulden, slik at jeg kan begynne på nytt. Ser du, ser du hva jeg gjør, jeg åpner meg opp slik at du skal forsvinne. Jeg gir deg bort, vekk, dra bort nå, du kan renne bort sammen med blodet som sildrer over navlen, du skal vaskes bort av snøen, av snøvann og vind som rengjør meg. Jeg trekker pusten inn inn inn, frisk kald luft i hele meg, jeg spenner ryggen og skyter frem bystkassa; dra! bort! vekk! los!

Jeg slipper tak i skinnet mitt og underhudsfettet lager en liten slurpelyd når hullene etter fingrene mine fylles opp igjen. Jeg strekker hendene mine frem og ut, de er svartrøde av blod, iskalde og stive, og jeg folmer når jeg skal ta tak med høyre hand i den lille slimete hanken på glidelåsen. Venstre hand griper tak i navlen og magefettet, jeg borer tommelen inn i navlen og drar den nedover for å stramme huden slik at jeg lettere kan dra låsen oppover. Det går fort denne veien, blodet fungerer som smøring og tennene flettes lett inn i hverandre, det vil nok bli vanskelig å åpne den igjen tenker jeg, blodet vil rustne metallet sammen, men forhåpentligvis blird et kanskje så lenge til at jeg bare trenger å banke litt på den, og så faller det av som støv.

Jeg har nådd toppen og passer på å presse glidelåsen dypt inn i brystbeinet, den finner plassen sin med et klikk, og huden legger seg fin tilrette over den igjen. Jeg retter på klærne, graver frem sigarettpakken fra lomma og tenner meg en røyk. Kom da bikkjemor, kom så går vi hjem. Olga kommer løpende mot meg, jeg setter meg på huk og lar henne slikke hendene mine reine. Jeg føler meg lett og glad. Ny.

som å pisse etter spilt melk.

jeg liker ikke folk som rynker på nesen over mat eller andres matvaner. jeg blir sur når noen sier, hva?! skal du spise dèt til frokost?!! jeg blir irritert når jeg presenterer mat for noen og så rister de på hodet, rynker skeptisk på nesa og tar en bitteliten knivspiss på tunga. hvis de da i tillegg lager grimaser eller viser andre tegn på avsky så har jeg lyst til å gi dem et dask slik som mødre gjorde i gamle dager og si med lynende øyne, se og oppfør deg din drittunge.

jeg liker ikke mennsker som snakker om andre mennesker. det var fine L som skrev det her forleden, jeg snakker ikke om folk til folk, sa hun. Det syns jeg var en vidunderlig fin ting å si. så enkelt og greit, og så innmari vanskelig.
jeg snakker om folk til folk, jeg snakker om kjipe sure treige feige idiotiske ignorante mennesker til vennene mine. jeg må fortelle hva som skjedde da jeg ble lei meg, eller sur, eller tatt på senga og klarte ikke bli sinna og reagere før mange timer etterpå. jeg må snakke om mine forhold til folk, jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke tar feil. at jeg har lov til å føle slik eller slik. at det er ok, at de gjorde noe kjipt, ja det er sant, det var dumt gjort, ja du har lov til å være sint og sur og lei deg nå, det er greit. det er kanskje litt dumt, litt lite voksent og kanskje litt ulojalt mot de det gjelder, men jeg får det ikke til aleine. verdenen min er ikke sikker, jeg er ikke sikker på hva som er riktig, hva som er godt og vondt, hvor grensene mine går, jeg trenger å snakke om dem, å klargjøre dem sammen med folk jeg liker og stoler på, og så kan jeg takle hva som helst. tror jeg.

men jeg liker ikke folk som snakker om folk. bare fordi de er rare. eller uvanlige. eller annerledes. jeg liker ikke å høre om hvor utrolig kjip denne personen var, det var en filleting, get over it, du er over det, du er fremdeles hennes venn, ikke fortell meg hvor kjip du syns hun er eller var. jeg driter i det. hvis det er viktig, hvis dette er noe du trenger å snakke om fordi du trenger å ordne opp i hva og hvordan du tenker og føler så er jeg der for deg. da kan vi snakke om alt og alle. men da skal det egentlig handle om deg. hva som skjedde, hva du følte, hvordan det kan forandres på. ikke bare fortell meg dette fordi du har lyst. du trenger ikke støtten min, du vil bare fråtse i hennes dumhet. hva i helsiken er det godt for? det er fullstendig irrelevant.

jeg liker ikke når folk forteller meg uviktige negative tolkninger om en person jeg ikke enda har møtt. jeg tror jeg klarer å møte de fleste uten fordommer, men det er vanskelig å ikke tolke ting i et annet lys når man hører kjipe ting først. jeg kan rett og slett ikke fordra baksnakking. for det er det det er. baksnakk.

kvinners verste fiende. jenters verste side. muligens guttene har det på samme måte, kanskje jeg generaliserer noe forferdelig når jeg sier det, men herregud hvor utrolig teite mange jenter er! nei, jeg syns ikke det er noe vits i å snakke om at hun er tjukk eller tynn eller hva slags klær hun har på seg. det bryr meg midt langt oppi rumpa. jeg syns det er dritforbanna kjedelig samtaleemne. nei, jeg vil ikke egentlig høre enda en gang om hva den og den personen gjorde for evig lenge siden og derfor så Er jo den personen slik, og nei, jeg tror ikke det. jeg tror ikke folk er slik mot meg som de er mot deg. vi er forskjellige. vi skaper forskjellige situasjoner, vi skaper forskjellige mennesker fordi vi er to er forskjellige.

og herregud ja det også. jeg hater det blikket, det der, hva var det jeg sa, nå begynner hun igjen, det er så tyyypsik ham- blikket. jeg ser ned i gulvet og tenker, nei vi er ikke på lag her. man kan snakke om kjipe uvaner hos felles venner, men når det kommer til det, så glemmer man det, man elsker det, og man er ihvertfall ikke på lag om hvor kjip hun eller han er. da snakker man heller om det. men tar det opp, man er ærlig, man spøker om det og kommuniserer, KOMMUNISERER hva det er som er problemet. men blikket kan også sendes med latter, med et hemmelig smil som ikke er så hemmelig likevel, for vedkommende ser det, og skjønner det, og så er det greit. det er lov, man er rar, egen, man har sine underlige tilbøyeligheter og det er greit. slik som at det er greit å ergre seg, og le av det.

latter er det beste som finnes. latter over alt. latter når noe er trist, tragisk, fremmed, skummelt, kjipt. latter i alle situasjoner, når man bommer på stillingen i senga, vaginapromper!, etter begravelsen når man minnes, på galehuset i fellesskap over galskapen, når man blir opmerksom på sine egne ekle uvaner, når man får tilgivelse, når man har snakket seg ferdig.

pytt pytt, sier alltid min mor. jeg er helt enig. en liten utblåsning, og så pyttpytt.

læreren

jeg sitter på toget med sommerfugler i magen, eller kanskje det heller burde være flaggermuser, men det vet jeg ikke enda. jeg er bare superspent og redd og veldig veldig etellerannet som jeg ikke vet hva er. besatt?

jeg går av toget og tenner en røyk, hvor skal jeg gå, jeg velger en av utgangene og kommer ned til kioskene som man finner ved envher norsk togstasjon. jeg går bortover mot parkeringsplassen og ser ham stige ut av bilen. jeg går mot ham, kommer mot meg, han smiler og gir meg et kyss på kinnet, vi går fort mot bilen og setter oss inn. han snakker om vanlige ting, jeg smiler og hjertet mitt går i totusen. når vi kommer til huset hans sier han at han ikke kan stoppe, naboene kan se det, det er for risikabelt, han viser meg huset sitt og kjører noen hundre meter, bare gå av her, gå tilbake, gå inn det er åpent, bare gå rett inn i huset mitt sier han, jeg må bare kjøre rundt slik at de ikke ser det. jeg nikker og ler og går ut av bilen. jeg går inn i huset hans, det er ekstremt rent. ekstrem rent. ingen ekstra ting, ingenting ute av orden, ingenting som ikke hører hjemme på plassen det er tildelt, han kommer og viser meg rundt, han viser meg den vakre hengekrybba til sønnen sin, soverommet hvor han puler kona si, badet det er varme på gulvet. vi går inn på kjøkkenet og han tenner peiser, han tenner peisen med denne spesielle røret som han har laget, han blåser i røret for å gi glørne mer energi, slik at de flammer opp og gir meg varme. han lager kongereker stekt i hvitløk og chilli, jeg legger føttene mine på bordet, jeg har på meg et skjørt og en strømpebuksene mine viser beina mine. han tar på føttene mine, han masserer dem og stryker meg langs låret. vi spiser, det er virkelig deilig mat, jeg sutter på fingrene og ser ham inn i øynene, jeg er kåt og ekstatisk, manisk, etellerannet jeg enda ikke vet hva er. Han går forbi meg og når han kommer tilbake stopper han bak meg, han tar om nakken min, løfter håret mitt bort og masserer meg. jeg sukker og lener hodet tilbake. han bøyer seg og kysser meg på halsen.

vi er på sofaen, jeg sitter oppå ham, jeg kåt og jeg er en nybegynner, jeg lener meg bakover når han tar meg på brystene, han griper dem ømt og hardere, han bøyer seg frem og lar hodet sitt omfavnes av dem, han kysser dem, slikker brystvortene mine, kysser dem, jeg sier hardere hardere han biter i dem det går frysninger gjennom hele meg, jeg presser meg mot ham, jeg vil ha pikken hans inni meg, jeg er kåt og våt og vil at han skal ta meg, pule meg, knulle meg.

jeg er på vei til å dra, det er seint jeg er overtrett og det er lurt å dra hjem, jeg setter opp håret mitt, og herregud jeg har mistet en hårspenne, jeg har mistet en hårspenne! jeg ser på ham med panikk i øynene og bøyer meg ned på kne for å lete, jeg saumfarer teppet med hendene mine, jeg leiter og leiter og tenker herregud han har en kone, han har barn, herregud hva er det jeg har gjort. han setter seg ned bak meg og drar meg bakover mot seg, slapp av sier han, slapp av det går bra, han drar meg bakover og legger hendene over brystene mine, han drar opp genseren min og kjenner på håret mitt, jeg reiser meg litt lengre opp på kne slik at han kommer bedre til og han lar fingrene gli ned rundt klitorisen min, jeg er fremdeles våt og stønner når han sakte lar en finger gli inn i meg, jeg biter ham i halsen og overgir meg, han lar fingrene gli ut og inn, en finger to fingre, jeg har ikke så stor plass, han masserer klitorisen min og jeg stønner høyt i øret hans, mens jeg finner frem til buksesmekken hans. herregud jeg har så lyst på pikken hans inni meg, jeg fomler med knappen med glidelåsen han hjelper til og så kjenner jeg pikken hans. den er liten.
han har en liten pikk. en bitteliten tynn pikk som jeg omfavner med handa. den er stiv og har et deilig stort hode, men den er liten, kort, en kort pikk. jeg kjenner skuffelsen i kroppen og fører handa hans ned fra brystet mitt og inn i fitta mi, han knuller meg med fingrene mens jeg omfavner pikken hans med handa mi. jeg er for full til å komme, så etter en stund stopper jeg, vi stopper og vi reiser oss. jeg kysser de tørre tynne leppene hans og sier at nå er kommer nok taxien snart, han gir meg noen penger og jeg får et øyeblikk av prostitusjon så jeg slenger pengene på bordet mens jeg ser på ham. han smiler lunt og stryker meg over håret. lyset fra taxien streifer over rommet, jeg ser på ham, på pengene og tar dem med en dårlig følelse.

jeg sitter i taxien og hyperventilerer. herregud hva er det jeg driver med. hva er det jeg har gjort. jeg ler, jeg røyker ut av vinduet, jeg tar av meg skoene og krøller meg sammen i setet, herregud hva er det jeg driver med?

jeg er 19 år og tror jeg har kontroll.

kjære gud

altså, kjære gud, eller, kjære jesus.

ja ok, en gang til, kjære jesus takk for at du passer på meg og alltid er med meg, takk for at jeg kan be til deg, og at du hører, selv om jeg ikke alltid skjønner når du svarer meg, som regel ikke, aldri faktisk, men takk likevel for at du hører mine bønner.

og så du gud, takk for at du er sjefen i verden og alt, og at alt som skjer er din vilje, og har en betydning, jeg skjønner den ikke helt, men det ordner seg sikkert til slutt. takk for at jeg kan be til deg, snakke med deg og ikke føle meg så aleine i verden. Takk for at du lot menneskesønnen din dø på korstet for alle syndene som enda ikke er begått av alle barna som må døpes for å komme til deg. takk for at jeg kanskje ikke må til helvete. jeg tror det er kjipt der.

nå er det ikke slik at jeg tror helt på deg, gud, men du hører jo uansett, så jeg finner frem glemte egenskaper fra bibelbeltets oppvekst og ber til deg i kveld. det er melankolsk og fint, og ganske ubegripelig. så selv om jeg ikke tror på deg gud, så tror jeg ikke jeg kommer til helvete. og det hadde vært fint om du ikke sendte folk jeg er glad i dit heller.

kjære gud, mhm, nå kommer bønnelista, den er like lang som alltid, men du hører jo på meg gud, og du vet jo hva som er det beste for meg. kjære gud, jeg ber om at du passer på vennene mine. jeg tror ikke jeg kan leve uten dem, og av og til blir jeg kjemperedd for å bli helt aleine i verden. det er en fryktelig tanke, for ofte når alt er kjipt så kan jeg tenke at jeg bare trenger å sette meg på flyet og så er jeg tilbake i venne-verdenen. så ta vare på dem for meg, er du snill.

og så kjære gud, så ber jeg om at jeg er på riktig vei, jeg skulle så gjerne hatt et lite hint om dette er det jeg skal, eller om jeg er helt på ville veier. Jeg vet jo at man aldri ser skogen for bare trær, og at når det bare er det ene fotsporet i sanden så er det jesus som bærer meg, men jeg klarer ikke å la være å tvile da. jeg syns det er vanskelig å vite hva som er riktig. hva som er veien.

og kjære gud, vær så snill å gi meg tilbake kjæresten min. jeg savner ham fryktelig mye, og jeg tror at vi burde egentlig være sammen. jeg syns Ikke at det er riktig at vi kanskje må vente litt. jeg syns vi skal være sammen nå, og det syns jeg kanskje at du kunne gjort noe med. at når man elsker noen, så kan de elske tilbake, og så kan man være glad og lykkelig. og noen ganger ulykkelig, men mest lykkelig. kjære gud, var vi virkelig ikke de riktige for hverandre? er det virkelig meningen at jeg nå skal gå denne veien, og han en helt annen en? jeg syns det er rart, for vi ville jo egentlig det samme. kjære gud, kan det hende at du har bommet litt? hvis du har det, så er det helt greit, alle kan gjøre feil, jeg vil jo nesten påstå at du har noen på samvittigheten din fra før av, men nå har du altså sjansen til å gjøre det fint igjen. hvis du vil, da. denne bittelille feiltagelsen tar sikkert ikke så mye oppmerksomhet bort fra midtøsten og afganistan og sudan og somalia og kina og egentlig hele verden. men du er jo allmektig kjære gud, så det klarer du nok. ikke at jeg kommer her og forteller deg hva du skal gjøre altså, jeg bare tenkte at kanskje det gikk litt fort, og så når du nå ser litt bedre etter, så kanskje det ikke var den beste løsningen for oss likevel. kanskje vi heller burde være sammen. ikke sant?

kjære gud, jeg tror i hjertet mitt ikke på deg, men siden jeg gjorde det da jeg var liten, så sitter du fremdeles fast der inne et sted. derfor kan jeg be til deg, slik som nå, og tenke at du hører, selv om jeg vet at du ikke finnes. det er et vidunderlig paradoks som jeg sikkert aldri finner ut av. jeg syns verden er fantastisk nok i seg selv til at man trenger en gud som forklaring, men det er fint å be litt. det er fint å tenke at det finnes en skjebne, en retning som er min, som ligger klar der ute og venter på at jeg skal finne den. så kjære gud, la meg finne den riktige veien, og vær så snill og la gutten stå i veikanten der et sted. gjerne om ikke så lenge.

takk for alt, og hils farmor og si at jeg savner henne ofte.

solbriller er ofte løsningen

han holdt rundt meg og spurte om han kunne få lese bloggen min. Jeg lo, og sa, vel den handler bare om deg, om sorg og kjærlighet. Så da ombestemte han seg. Og så kysset vi.

Jeg dro til flyplassen for å møte A. Vi hadde en herlig helg.

Nå er det tomt. Jeg drikker 20kroners rødvin og har vanvittig lyst på røyk. Men det er seint, så jeg skal heller gå i seng.

Jeg ville bare si at alt er jo ikke like sant. Min blogg er litt av meg, av hva jeg opplever, leser, drømmer, frykter, og fantaserer. Tar det bort hele brodden? Trenger det å være sant? Å være opplevd for å ha betydning? Jeg syns ikke det.

Noen ganger har jeg lyst til å vise ham den, sende en mail og si vær så god. Si meg hva du tenker. Men han ville nok ikke sagt så mye. Han ville vel bare sagt at det var heftig. At det var trist å lese om min tristhet.

Men vi kikket på hverandre og jeg så litt av det jeg ønsket. Og jeg ble glad. Jeg var glad. Det var blå himmel, solskinn og nye solbriller. Røyk og en øl før han kom. Vi klemte lenge. Vi snakket om enkle ting. Jeg sa jeg savner deg. Han sa jeg savner deg av og til jeg også. Jeg sa hva tror du, om oss? Han sa jeg vet ikke. Jeg sa jeg har lyst, en gang der fremme, ikke nå, om en stund, kanskje vi kan henge igjen. Ha det fint igjen. Han sa ja, men vi må gjøre det på den riktige måten.

Jeg vet ikke hva han mente med det. Men jeg håper det blir greit alt sammen.

parental discretion advised

Self-destruction may refer to:

• Self-destruct, a mechanism which causes a device to destroy itself
• Self-destructive behaviour, a broad set of extreme actions and emotions including self-harm and drug abuse
• Self-hatred, an extreme dislike of oneself

jeg drar ham med meg gjennom gatene, hva er det du vil da, hvor er det vi skal? nei kom nå, var det ikke du som ville knulle meg, ville du ikke knulle meg mellom puppene? se på disse da, store og deilige, ikke sant, vil du ikke se pikken din mellom dem? kom da, fort deg.

det begynner å lysne, folk kommer med sykkel og med bil, de er på vei til jobb, pendlerne er i gatene, jeg går med raske skritt mot hjørnet av bygningen, jeg puffer ham mot døra, kom igjen da, ville du ikke ha meg, eller? gå da. han ser på meg med forbløffet blikk, jeg snur meg og tenner en røyk, jeg gidder ikke vente, kom igjen da! han går inn, jeg trekker lange magedrag av sigaretten, jeg varmrøyker, jeg skjelver jeg styrter ølla og åpner den neste, han kommer ut og viser meg lappene, er det bare dette du vil ha? hvem er du egentlig? han kommer mot meg og tar med eiermine rundt hoftene og drar meg mot seg, nå hvor skal vi henn? jeg ler jeg krøller sammen lappene og stapper dem i bhen, kom, denne veien, la oss gå opp her.

jeg puffer ham inntil treet, jeg kysser ham rått og kjenner med handa om han faktisk har noe å tilby, han er stiv og det presser mot dongeristoffet, pikken hans er hard og presser mot meg, jeg blir kåt jeg snur meg rundt og gir ham rumpa, jeg presser meg mot pikken hans og drar hodet hans ned mot nakken min, kyss meg her, hardt, bit litt, jeg tar hendene hans rundt brystene mine og knar dem sammen med ham, jeg knar brystene mine som om det skulle være en grov brøddeig, jeg stønner jeg presser meg mot ham. Han drar meg ned i gresset og river i genseren min, han griper tak brystene mine og drar dem opp og ut, de henger ut over halslinningen på genseren min, og han river nesten av seg buksene for å få frem pikken. det er en stor deilig stiv og hard pikk som skyter frem og gnikker seg mellom brystene mine, jeg kan nå den med tunga hvis jeg bøyer hodet fremover, men jeg ser heller opp på ham, han har dette fanatiske uttrykket, munnen er halvåpen, som om han snerrer, han ser litt ut som en gatehund, en snerrende gatehund, kåt, desperat, sulten. har du kondom spør jeg, hvor er kondomen? han finner den frem og jeg bruker munnen til å suge den på, før jeg snur meg rundt og griper tak i pikken hans mellom beina mine. jeg lar pikken hans leke litt mellom de våte hovne leppene mine før jeg stetter meg, jeg kjenner hvordan det er lenge siden jeg har pult, jeg fylles opp, han fyller meg opp og det er deilig, inntil jeg hører med kroppen med fitta hvordan kondomen sprekker.

innihelvetesatan. jeg er oppe og står over ham, faenfaenfaen sier jeg, faenhellerda! jeg tenner en røyk og drar opp strømpebuksene, faen, når var det du sjekket deg sist? han forstår ikke hva jeg mener, jeg sier sykdom, klamydia, jeg peker på pikken hans, den er fremdeles stiv, men nå ser den bare plagsomt naken ut, med den ødelagte kondomen i en sirkel på midten, Sykdom sier jeg igjen, undersøkelse hos lege, med trykk på hver stavelse. han sier neinei, ikke tenk på det, neinei; Neinei? hva faen er det det betyr da? har du sjekket deg? neinei, sier han, jeg har ikke hatt sex , jeg mener, jeg har en samboer, sier han. hun er den eneste jeg har hatt sex med!

jeg trekker lange dype magadrag av sigaretten min. jeg bøyer meg ned og finner frem ølflaska som har rullet ut av veska. jeg jekker korken av, jeg tenner en ny røyk, jeg ser på ham; ok, jeg må dra hjem nå. jeg gir ham et kyss, han griper etter meg, jeg snur meg og løper.

jeg løper og løper og løper og løper. jeg har blodsmak i munnen. når jeg våkner dagen derpå griner jeg til jeg spyr før jeg drikker to flasker mineralvann med ett stykk beroligende. deretter gir jeg lappene til en uteligger. han blir svært glad.



Promiscuous

adj.

1. Having casual sexual relations frequently with different partners; indiscriminate in the choice of sexual partners.
2. Lacking standards of selection; indiscriminate.
3. Casual; random.
4. Consisting of diverse, unrelated parts or individuals; confused: “Throngs promiscuous strew the level green” (Alexander Pope)

jeg kommer som avtalt etter arbeidstid, kontoret hans er stengt og jeg går inn døra i bakgården. jeg banker på og hører at det rasler i låsen, jeg er allerede kåt jeg kjenner at jeg blir fuktig i underbuksa, han åpner og smiler til meg, kom inn kom inn; vil du ha en kopp kaffe spør han. neitakk, jeg tar av meg ytterjakka og setter meg i stolen. tenner en røyk, jeg ser på ham, han står over meg og tar en slurk av kaffekoppen han holder på, i askebegeret ligger en halvrøykt rullings, jeg skjelver usynlig og kikker på alle de vakre bildene som henger på veggen. han setter seg ned i stolen ovenfor meg, han bøyer seg fremover og hviler albuene på knærne. sakte, mens han ser på meg, lar han hånda gli opp inn under skjørtet mitt. jeg sprer beina og tar et nytt trekk, jeg aker meg litt lengre ut på stolkanten idet han siger ned på kne, mellom lårene mine. han kysser meg på kneet, jeg smiler og legger hodet bakover. tunga hans er myk og våt og lager en kald stripe, jeg får gåsehud og letter på rumpa for at han skal ta av meg underbuksa. tunga hans leker med håret mitt, nærmer seg klitten, jeg løfter hofta fremover, oppover, kom igjen, han lar tunga gli lett og mykt over klitten og jeg stønner, herregud for en tunge han har, han lager sakte store runde bevegelser med tungespissen, jeg stumper røyken i det den brenner meg på fingrene og han sier at fitta mi smaker godt. den smaker deilig sommer sier han, og den ser ut som en deilig blomst. jeg ler høyt og puffer hodet hans tilbake i blomsten. mer, sier jeg, og bruk fingrene.

han slikker meg, han fingrer meg, jeg stønner, jeg renner, gi meg pikken din sier jeg, og reiser meg opp. jeg snur meg rundt og kjenner den lange stive pinnen hans mot rumpeballene mine, han tar et godt tak i hver av dem og løfter dem opp og fra hverandre, åh herregud pul meg nå, jeg bøyer meg fremover for at han skal komme godt til, og så presser han pikken sin inn i meg. den er stor og stiv og pikkehodet hans får motstand på vei inn før han når bunnen. han blir stående stille mens jeg beveger meg, jeg knuller pikken hans, jeg suger pikken hans inn i meg, jeg byr frem rumpa , jeg beveger hoftene slik at den treffer perfekt, jeg reiser meg opp på tå, jeg bøyer knærne, jeg holder meg fast i bordet, i veggen, åhja, han tar tak i håret mitt og drar det bakover, jeg stønner men lyden drukner i halsen, åhja knull meg hardt, ja nå, hardt! jeg kommer, det rykker i kroppen jeg stønner slik man ikke gjør i amerikanske glansfilmer, jeg stønner dyrisk, dypt, gutturalt, med sammenbitte tenner slik at ikke nabokontoret skal høre oss.

etterpå bestiller jeg en kopp kaffe på pubben og kjenner hvordan sæden hans renner ut av meg. jeg fniser mens jeg leser avisen. det er en deilig dag.

da man var ung

15. juli 2003 kl. 19:49

jeg har for mye blod og for lite alkohol i kroppen, men med støtte fra ringnes skjærgårdspils skrider jeg modig fremover mot verdens ende.

de hvite hus på norges sørkyst skremmer meg, gi meg ei flaske sprit!

16. juli 2003 kl. 19:17

og så utrolig deilig det er å bli så full og så menneskevennlig, men allikevel ikke ha den store angsten idag, bare sose rundt en dag i sola, løpe som et helvete ut i små kalde bølger og nesten sluke halv fjorden for man glemmer å ikke le under vann, drikke liter med farris og fnise av overtrøyte og dagenderpåhumør, henge med venninde og bare prate piss, kan dere leken hva sa du? den er fantastisk, det kribler i magen jeg har lyst på mer, kan noen gi meg en latter til?

17. juli 2003 kl. 11:26

-----
if I should call you up, invest a dime
and you say you belong to me, and ease my mind,
imagine how the world could be, so very fine,
so happy together

23. juli 2003 kl. 00:42

bare noen å tenke på, det hadde vært hyggelig.

jeg hungrer etter noe. mon tro hva det er.

25. juli 2003 kl. 14:50

....
well, let me tell you about the way she looked,
the way she acted, the color of her hair
her voice is soft and cool
her eyes are clear and bright
but she`s not here
....

26. juli 2003 kl. 12:50

men så var hun der og hele kvelden ble noe annet.

hva, om jeg vil gå, neida absolutt ikke, sa jeg det istad, åh, det var bare tull, nei kan vi ikke ta en øl eller ti til her, mhm, vil du ha en øl kanskje? jeg kjøper se her, værsågod.

eksplosjon

jeg løper mot ham og klemmer han hardt inntil meg. Begraver ansiktet i håret hans og trekker pusten dypt, herregud som jeg har savnet deg. han holder hardt rundt meg, han klemmer meg så hardt at jeg mister pusten, han løfter meg slik at jeg må står på tærne; åh, sukker han, og jeg hører at han puster inn lukten min. Jeg klarer ikke slippe ham, jeg holder og holder, ikke slipp meg sier jeg, ikke slipp meg igjen, han klemmer ekstra hardt og hvisker at han ikke skal det. jeg slipper ikke, sier han.

etter en stund løsner vi fra hverandre, han har en våt flekk på skuldra etter tårer og snørr, han har røde øyne, jeg legger hendene mine rundt ansiktet hans, jeg ser på ham, jeg hopper hodestups inn i øynene hans og graver meg inn og dypt og dypere og jeg prøver å finne det jeg leter etter. finnes det fremdeles der? det jeg trenger, deg, finnes du fremdeles der, eller har jeg laget et glansbilde gjennom savnet mitt?

vi går hand i hand mot restauranten like ved. vi setter oss på to kalde stoler, nærme hverandre, vi holder fremdeles hender, jeg legger hånda hans på låret mitt, hans sotre deilige fingre griper tak i meg, klemmer, det gjør vondt, men det er godt, jeg ser på ham og legger hodet mitt inntil halsen hans. Hva er det som skjer nå, hvisker jeg, mens tårene triller. jeg må konsentrere meg for å ikke hikste, for å være rolig, for å holde kontrollen over desperasjonen min, lengselen, savnet mitt. Hva skjer nå? han vet ikke, som vanlig, jeg vet ikke, som alltid, jeg vet aldri, jo jeg vet, jeg vet jeg vet jeg vet jeg vil ha deg!

ropet mitt hjaller ut over sjøen, jeg vil ha deg, bare deg, degdegdegdeg! jeg roper så høyt jeg kan, jeg åpner munnen min og lyder fosser ut av munnen min, ut av brystet mitt, hjertet mitt, brølende, ropende, hylende; lydbølgene slår mot fontenen i midten av sjøen, kajakkene skvalper langs kanten, de to gulhvite svanene knurrer før de flakser seg opp og ut i himmelen. jeg skriker og vinduene ekspoderer i de store kontorlokalene på andre siden, jeg skriker, jeg brøler og byen legges svart, jeg tar all energi, jeg bruker all strøm, jeg spiser opp universet med skriket mitt. med savnet mitt.

jeg synker sammen på stolen i det bartenderen kommer bort med jeveren. gutten ser ned i glasset. jeg ser ned i glasset. skål, sier jeg. for kjærlighet og vennskap og den slags.

Fridag

Dette er min første fridag. Jeg hadde egentlig tenkt meg på lesesalen for å forberede neste semester. Men jeg ble sittende ved dataen mellom lufteturene med bikkja.

Så da jeg ble tagget av Sokken passet det fint å kikke gjennom computeren etter bilde nr 6 i album nr 6.

Jeg mener, 6 er relativt. Dette bildet kom frem da jeg telte vertikalt .

Dessuten er det et bilde av Norges vakreste lesbe. Hennes historie skal jeg fortelle en annen dag.

Lykkelig

Dette er Olga.

en annen tid

faenfaenfaenfaenfaen heller.

Kan det ikke går over snart? kan det ikke snart slutte? Hvor lenge skal det holde på dette her? Jeg blir lei, jeg er lei av å være lei. Jeg vil at det skal slutte nå. det er nok. Basta.

Jeg er lei av å være trist, jeg er lei av denne tomme stille følelsen i magen, av savnet som dukker opp i hytt og pine og tar alle andre tanker og følelser bort. Den tar over hele meg, ikke så lenge av gangen, men den er der, det er som om den ligger på lur og bare venter på å hoppe ut og opp og ta over hele meg. Jeg går tur med verdens deiligste bikkje, jeg er glad og fornøyd for hun har en god dag og går faktisk stille og fint ved siden av meg, jeg tenker for en deilig dag, det er blå himmel det er kald vintersol og det blåser ikke. Hunden min er lydig og nydelig, jeg har flotte samboere og i kveld skal jeg lage komper. jeg elsker komper. Varme kokte komper med smeltet smør og sukker. Og Norsk kålrabi, fløyet fra oslo med faren til min norske vennine, hun og barnet kommer på besøk og så skal vi lage komper og kålrabistappe og spise til vi sprekker og må rulle rundt på gulvet sammen med bikkja og barnet. Det skal bli fint og flott. En fin og flott kveld. Inntil savnet i dette ubekymrete øyeblikket ser sin mulighet til å komme snikende bakfra og slå meg i nyrene så hardt at jeg må trekke pusten og tenke helvete heller. og så kommer alle minne flytende og jeg tenker på den gangen vi bodde i berlin og faren hans var på besøk. det var så hyggelig. vi spiste store stykker kjøtt på en restaurant før vi dro på en finfin pub og snakket og drakk og alle var glade og lykkelige. særlig han far, han var overlykkelig, for han drakk seg full med sønnen sin og den morsomme snakkesalige frøkna med de sterke meningene. Da han dro stod vi i døra og så ham gå nedover kastansjealleen, det snødde ubegripelig store snøflak, han hadde en fancy frakk og det var stas alt sammen. Jeg var lykkelig og glad for å være med gutten og faren hans, og at det var så fint alt.

og jeg tenker på den varme mammaen hans. hun var så glad. hun ville så godt. hun hadde kjøpt lakrisstenger til ham som han fikk da han satte seg i bilen, se her vet du jeg, har kjøpt disse til dere, du liker dem så godt, gjør du ikke? det er så ømt. det er slik en øm vanskelig kjærlighet å besvare på en riktig måte. han visste ikke helt hvordan han skulle gi tilbake, han smilte og nikket litt brydd, han var fremdele brydd! og hun smilte glad og lykkelig over at sønnen var hjemme på besøk. den fine flotte sønnen som studerer i utlandet. og når jeg tenker på henne så tenker jeg på de gangene vi var på hytta hans, eller huset deres der oppe på vestlandet, i bunnen av de store fjellene, helt nede ved sjøen, han ville dra dit ofte, hvorfor dro vi ikke dit flere ganger, vi skulle dratt dit, kanskje alt hadde vært annerledes da. hvis vi hadde gjort det.

og slik fortsetter det. kanskje alt hadde blitt annerledes hvis jeg bare. hvis vi bare. hvordan ble det slik som dette gutten min? hvordan skjedde det, når skjedde det egentlig?

jeg husker svært lite av tiden før jul. det er rart med depresjoner, hvor langt unna de er når de er over, og hvor ikke-eksisterende det andre livet er når man er oppi det. jeg husker at jeg ringte til psykologen min og sa at nå er det nok fint hvis jeg kan komme og prate litt, for tankene mine begynner å bli veldig svarte. så da dro jeg dit opp, langt opp i huttiheita utenfor byen nesten inni skogen, en gang i uka. det var fint, jeg husker at jeg var der. at vi snakket, at jeg snakket. og at hun ikke var så dum. vi snakket om skolen og stress og om deg. jeg snakket mye om deg, at jeg syns du var en fjomp som oppførte slik du gjorde. at jeg var redd for at du gjorde det fordi du var på vei bort, fordi du egentlig ville bort, jeg sa at jeg tror han vil at jeg skal slå opp, det virker som om det er det som skal skje, det jeg driver på med er å gjøre meg klar til å slå opp. eller bli slått opp med. og så gråt jeg. for jeg elsket deg jo. du var jo min, det var jo oss.

istedet for at vi dro på besøk til hverandre i helgene, overrasket hverandre i hverdagen, tok vare på hverandre, istedet for at vi sover under åpen himmel et sted i den store tyske skogen og ligger i samme dobble sovepose, så sitter jeg altså her og gjentar meg selv.

det er noe faens dritt er det. faensføkkingsdritt.

sannheter

I natt da jeg gikk hjem hadde jeg en åpenbaring. Jeg har den noen ganger. De stemmer ikke alltid. De har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre, men jeg finner ikke noe annet ord som kan passe til den følelsen. Men det er vel kanskje det som er med åpenbaringer, at de ikke har så mye med realiteten å gjøre. Det er en egen følelse jeg får når jeg har skjønt noe. Når noe løsner og jeg plutselig forstår hvordan der er. Hva som er. Ikke at det nødvendigvis er sant. Men akkurat der og da er det fullstendig virkelighet.

Herregud så vanskelig det er med ord i kveld.

Jeg prøver en gang til.

Da jeg var liten for hundre år siden dro jeg til Italia for en stund. Jeg ville bort og ut og vekk, og tenkte utlandet, der er det noe annet, der kan man kanskje skape seg selv en stund. Noe nytt, et nytt språk gir ny person. Eller noe slikt, tenkte jeg. Daværende kjæreste ble igjen hjemme og jeg savnet ham nesten hver dag. Jeg ringte hjem og gråt og sa at han aldri måtte la meg dra avgårde igjen, hvorfor i verden er jeg så dum, hvorfor i verden dro jeg? Jeg savnet ham, samtidig danset jeg, og flørtet og hadde det morsomt. Jeg tenkte at det er det som er kjærlighet, den følelsen av å gå ut, å danse og flørte og leve, og jeg er fullstendig fri, fordi jeg har en der hjemme som jeg elsker, og som elsker meg. Det er det som er poenget med forhold, de gir frihet. Vi hadde vært sammen i litt over et år, jeg tenkte at jeg skulle være med ham for alltid. Inntil jeg satt på flyet hjem. Og dette har jeg lest igjen og igjen i dagboken min fra den tiden. Jeg sitter på flyet på vei hjem, etter halvannen måned skal jeg endelig hjem igjen, møte gutten jeg elsker og som elsker meg. Jeg sitter ved vinduet og kikker ut, det er hvitt og blått og lyst og fint. Og så får jeg denne følelsen. Det føles som kaldt vann i blodet, en fullstendig fysisk følelse, det man mener når man sier at noe kom skyllende over. Følelsene skyllet over meg, og jeg ble helt satt ut. Åh nei, tenkte jeg. Åh faen heller. Jeg er ikke lenger forelsket. Skitt. Jeg har skrevet det i dagboken min; Skitt, der rant følelsene bort. Jeg er ikke lenger forelsket. Hva skal skje nå?

Når han kommer mot meg utenfor Oslo sentralbanestasjon kjenner jeg ham ikke igjen. Den to meter høye gutten som smilende kommer mot meg, med barteskjeggeflekker og krøllete hår, jeg kjenner ham ikke igjen. Hvem er du, jeg vet ikke lenger hvem du er. Jeg klarer ikke kysse ham slik han kysser meg, jeg sier at jeg er litt satt ut, han skjønner det, han vil bare holde på meg, og vi drar hjem til ham. Det går tre måneder og jeg prøver virkelig. Jeg prøver med hele meg, med kroppen min med hjertet mitt, men hodet mitt, han er jo den jeg vil være med. Han er jo helt riktig. Jeg elsker ham. Men jeg fikk det ikke til, så jeg måtte slå opp. Jeg tenkte i hodet mitt at det er ikke egentlig å slå opp, det er egentlig bare en slags pause. Hvor vi vokser og modnes og så skal vi være sammen og lage det hjemmet som vi alltid har snakket om. Men innebygde bokhyller, store deilige stoler og whisky og sigaretter. Men som skrevet før, han giftet seg og jeg møtte andre.

Uansett, den samme opplevelsen fikk jeg i natt. Jeg var på vei hjem fra en heller kjedelig avslutningsfest. Ikke overstadig beruset, eller jo forresten. jeg røykte fordi jeg røyker denne uka, og jeg sjanglet fordi husene heller tiden bevegde seg, jeg så veien jeg så husene på hver sin side, men det var fryktelig vanskelig å gå midt mellom dem. Det var da jeg skjønte at han har fått seg en kjæreste. Eller kanskje ikke en kjæreste, men en jente. Han har funnet en jente han kan kline med og kysse på og le mot. En morsom søt liten jente som liker det som han liker og som er jentete på alle de måtene jeg ikke er det på. Hun er helt sikkert liten og petit, men små spretne pupper, ikke store deisende som mine. Hun har sikkert et sunt glansfylt langt hår og nette hender med fine negler. Hun lukter sikkert parfyme. Og hun har helt sikkert ikke en mage og rumpe og lår med skrukker, og legger som stikker. Pluss en rumpe som sikkert aldri noen gang har sluppet en høylytt stinkende prump.

Det fant jeg ut i natt. Det er åpenbaringen min. Det fantes ikke tvil i min sjel, det var en visshet like klart som om han just hadde ringt og fortalt det til meg. Jeg kjente hvordan ansiktet mitt sankt sammen, munnen min var ufrivillig åpen og den varmrøykte sigaretten falt i bakken. Husene stod for noen sekunder stille, jeg stoppet opp, jeg stod midt i veien og jeg tenkte, herregud han har funnet en jente. Det er derfor han ikke tar telefonen eller svarer på mailen. Fordi han ikke orker å måtte nesten juge ved å ikke fortelle meg det. Han orker ikke å konfronteres med smerten min.

Åpenbaringen er litt mildere i kveld. Den er ikke like skremmende og ny, eller uholdbar vond. Men den er der. Og jeg gruer meg til å finne ut om den er sann. Jeg er litt overtroisk av og til. Særlig på magefølelser. Men nå kom jo denne etter en flaske sekt og en god del øl. Så jeg håper den ikke stemmer. Jeg håper dette ikke er noe jeg fant ut, men heller noe jeg fant på.

For selv om jeg nesten har godtatt det. At kanskje det ikke skal være oss. Nå. Kanskje om et år? Så har jeg jo lyst til at han skal angre seg. Og elske meg allikevel.

tilstedeværelse

hm.

det er en haug av hmmmm er i hodet mitt. Jeg hummer over hvem som besøker siden min, de jeg ikke kjenner, de jeg kjenner og de som har lest den, og de som sier at den er utrolig fin og bra. Jeg hmmmer over hva i verden jeg har å gi, ved å skrive.

Jeg hmmmmer over hvorfor så mange mennesker over så mange år har sagt at jeg burde skrive mer, at jeg er flink, at det jeg skriver er noe som flere burde lese. Jeg tror ikke på dere. Jeg hører hva dere sier, men jeg glemmer det i samme sekund.

En gang for hundre år siden, da jeg gikk på gymnaset, så ble jeg, av alle de andre i min gruppe (Dag sin gruppe, i motsetning til Roman -med trykk på a selvfølgelig- sin gruppe), valgt til å spille en rolle i stykket til den andre gruppa. Han, Roman, den russiske galne skuespilleren/læreren som alle var forelsket og og livredde for, han kom bort til meg i friminuttet, alle var der, alle så det!, og spurte om ikke jeg kunne ta over rollen som hushjelpen i Måken av Tsjekov.

Jeg har glemt det, jeg har glemt at han valgte meg, at han kom bort til meg, Meg! blandt alle de andre i min gruppe, han valgte meg til å ta over rollen, en måned før premieren. Han valgte å ha ekstra undervisning med meg og min motspiller,
han trodde vel sannsynligvis på meg.

og jeg har fullstendig glemt det. Inntil en annen dag da jeg møtte en klassevennine fra Dag sin gruppe. Jeg ville gått en uendelig lang omvei for ikke å treffe noen gamle klassekamerater i den tiden, men vi var da plutselig der, i samme bittelille hjørnebutikk og hun sa hei. Så jeg sa hei, og vi måtte selvfølgelig snakke om hva og hvor og hvordan og blabla. Nei så du ble ikke skuespiller du heller? sa hun, neinei, sa jeg, den drømmen forsvant på tredje året den; så rart, sa hun. du som var så flink. du ble jo tilogmed plukket ut av Roman.

sa hun.
hundre år etterpå. Hun sa det. Helt sant. Og jeg hadde seriøst glemt det. Hm? sa jeg. Hm? jo, til den rollen vet du, Masja, var det ikke det du het? Jeg aner ikke, herregud dette har jeg helt glemt, herregud dette har jeg helt glemt! Jeg husker det! han kom bort til meg! tenker jeg inni hodet mitt; og hun sier, ja du ble jo tilogmed personlig valgt av Roman; vi trodde alle at du ihverfall kom til å bli skuespiller.

Jeg glemmer alle slike ting. Jeg glemmer det positive som blir sagt, jeg glemmer det positive som skjer, jeg glemmer at jeg egentlig blir satt pris på.

Det er rart, jeg er voksen, eller jeg er ihvertfall nesten voksen, jeg er voksen på så mange viktige områder, men just der får jeg det ikke til. Jeg klarer ikke å huske at jeg er flink. Eller, jeg klarer ikke å huske at det jeg gjør faktisk blir satt pris på. På ordentlig.


Derfor er jeg noen ganger uhøflig, Utakknemlig og usosial. Fordi jeg tenker at det ikke er så viktig. Der gjør jo ikke noe om jeg ikke kommer. Det gjør jo ikke noe om jeg sier nei, om jeg må noe annet, om jeg ikke kan. Det er jo ikke så viktig at jeg er der. Jeg kan jo fint gå og legge meg, se på film, lese en bok, være på rommet mitt, aleine, gå en tur eller etteller annet.

Jeg blir fremdeles like overrasket når folk blir skuffet. Jeg blir fremdeles satt ut; åh, men ville du gjerne at jeg skulle være der?

Det er ikke jug. Det er ikke kostbarhet. Eller andre slike ord man kan komme på. Jeg bare husker det ikke.

alt annet;

det er en aktiv forvirret flue i taklampa mi.

det er høylytte duer i takbjelkene utenfor vinduene mine.

det er møkk i sprekkene på gulvet.

det er fastsvidd melk i gryta fra risgrøten jeg lagde.

trykkeren på toalettet er ødelagt, så man må trykke i mangemange sekunder før vannet kommer.

Når jeg dusjer så stikker hodet mitt opp i et lite sjømannsvindu, mens den tynne flisa av en vannstråle blir kald på vei ned fra vindushanken.

vannet her har så mye kalk at badekaret aldri noen gang kan bli glatt igjen. uansett hvor mye gif skurekrem jeg bruker. dessuten er trykket så svakt at man må varme vann i fem kjeler pluss vannkokeren for at det skal bli passelig temperatur innen passelig tid.

speilet på badet er knust.

toalettet er noen ganger så kaldt at jeg først setter meg med buksene på, bare for å varme opp setet litt.

sofaen har en ufattelig ubegagelig rygg. jeg skjønner ikke for mitt liv hva de tenkte med de som lagde den.

det er støv på gulvet på soverommet, og lakenet blir liksom aldri støvfritt, selv om det er helt nyvasket.

herregud som jeg hater fluer og duer og skitt og ting som ikke funker og dårlige bad. dårlig bad er det verste jeg vet. gi meg en ordentlig dusj! varmt fossende rennende frelsende vann som aldri tar slutt, gjerne i et badekar slik at man kan sette i proppen og vente litt og så kan hele kroppen forsvinne i denne varmen, mykt og deilig og med vinduet oppe slik at jeg kan puste frisk luft.

jeg har eksamen i morgen. så jeg noier på andre ting.

blind på øynene

Det er så rart at det skal finnes to andre mennesker for oss der ute, sa jeg til min vennine Si. At det er noen der ute for oss, noen andre enn A og O.

Jeg har aldri vært en av dem som tror at jeg blir aleine for alltid, at man aldri finner noen. Jeg har vært uten forelskelse i mange år, mange fine mennesker jeg har vært med uten å være forelsket, men jeg har ikke vært redd for at det ikke skal skje igjen. Jeg er ikke det nå heller. Redd for å bli aleine, redd for å ikke finne den neste Personen.

Jeg er bare redd fordi det ikke skal være ham. Han som jeg trodde det skulle være. Ikke at jeg plutselig har gått henn og godtatt det. For det har jeg ikke. Men jeg kan jo tenke fornuftig rundt det uansett. At det kanskje, sannsyligvis finnes noen andre der ute. Enn ham. Noen som jeg skal bli forelsket i, og lage drømmer sammen med. Jeg klarer ikke forestille meg denne personen. I det hele tatt. Jeg blir heller litt uvel av tanken.

Det er jo fremdeles ham. Selv om han ikke ringer tilbake. Selv om han sa mange ganger at det ikke kom til å gå, at det var over, at det ikke kunne gå lenger. Han sa det mange ganger, jeg fikk ham til å si det igjen og igjen og igjen og fremdeles kan jeg ikke forstå det. Jeg tror at jeg kan fikse det. Jeg er en fikser. Jeg har de gode argumentene, løsningene, oppskriften på fiksing. Men dette kan ikke fikses. Man kan ikke fikse andres følelser. De bare er der. De kan ikke argumenteres til forandring, de kan ikke formes av logikk, de er fullstendig på hodet ulogiske. Ja, jeg elsker deg, ja jeg vil egentlig ikke dette her, nei jeg vet ikke. Men slik er det. Slik skal det være.

Jeg har jo også slått opp. To ganger. Det var forferdelig. Fryktlig grusomt forferdelig. Men det var riktig. Den første gangen fordi jeg ikke var forelsket lenger. Jeg husker jeg sa til min bestevennine at jeg kom til å vite hva som er det riktige å gjøre når jeg ser ham igjen. Når han går av toget. Han kom imot meg der jeg satt i bilen og jeg tenkte, faenihelvete åneiåneiånei. Den kvelden måtte jeg si at det kanskje ikke kunne være oss lenger. Vi var sammen den helga, vi prøvde, men før han dro forstod vi at det ikke er mulig med pauser. Det måtte være over. Alikevel tenkte jeg et helt år etterpå at det skulle bli oss to igjen. Det var jo meningen at det skulle være oss to, vi måtte bare være litt fra hverandre, vi måtte bare vokse litt for oss selv, først. Nå er han lykkelig gift. Og jeg møtte andre.

Den andre gangen var jeg gått henn og blitt forelsket i noen andre. Det var kvalmende fælt. Men det var riktig.

Kanskje er det slik han går og føler på nå. At det er vondt, men samtidig godt, fordi det går over, fordi det er det riktige. Så kikker man fremover, man tenker på alt som skal komme, alt man skal gjøre, og man gleder seg til fremtiden. Til alle menneskene som er der ute, morsomme rare spennende mennesker som man kan bli kjent med og le sammen med.

Jeg vet jo det. Jeg har jo gjort det selv. Jeg kjenner til hvordan det fungerer. Jeg klarer bare ikke helt å ta inn over meg at det faktisk er slik nå, med meg. Noen ganger lurer jeg på hva som ville vært annerledes hvis han ikke hadde gjort det slutt, hvis han ikke hadde klart det, men heller bare forsvunnet ut av livet mitt på en slik måte at jeg måtte gjøre det slutt. Ville jeg vært bedre rustet da? Ville jeg følt at jeg hadde kontroll fordi jeg hadde tatt beslutningen? Jeg vet ikke. Jeg bare husker at jeg snakket om det med Ab. Og hun sa at du behøver ikke slå opp. Du behøver ikke være den som gjør det, hvis det er det han vil, så får han gjøre det selv. Hun hadde slått opp med sin kjæreste, fordi han oppførte seg som en dust. Hun ville det ikke, men hun ville heller ikke bli behandlet på den måten. Så hun slo opp. Jeg tenkte på det samme, men jeg fant ut at nei, det er bare ham. Uansett hvordan det er, så tenkte jeg at det kan forandre seg. Det kan bli bedre, det skal jo være oss to.

Men så skal det kanskje ikke det da. Så skal jeg kanskje finne noen andre. Noen som er bedre, som passer meg bedre enn det han gjør. For han passer ikke nå, det var jo ikke bra med oss. Selv om jeg tenker at grunnen til at det gikk så dårlig er fordi han ikke taklet avstanden. Han klarte ikke å holde på meg midt i alt det nye og spennende.

Jeg klarer ikke se noe annet enn det som er rett foran nesa mi.

Nei. Det er dumt. Fryktelig forferdelig dumt. For jeg elsker deg jo. Og du elsket jo meg.

tåke

I dag begynte jeg å grine i lesesalen. Jeg var godt i gang, jeg hadde kjøpt meg m&m og gjort klare den mørkeblå, lyseblå, røde, lilla og rosa tusjen. Jeg hadde lagt frem bøkene, Prometheus og Trepel, slått opp på riktig siden, funnet frem nye kartotekkort, og så kikket jeg ut av vinduet. Det er noen fantastiske store vinduer på biblioteket. Enden av den ene leseslangen, fra pulthøyde og til taket som er mange mange meter der oppe, det er bare vinduer, solskinn gjennom gardiner som senker seg og stiger automatisk, store deilige vinduer. Jeg kikket ut av vinduet en stund før jeg begynte jeg å gråte. Det var rart for jeg var egentlig ganske motivert. Jeg syns egentlig neurologi er morsomt. Jeg var klar for å sitte ihvertfall fem timer, for å bli ferdig med hjernenervene. Men så klarte jeg ikke å slutte å grine. Og da jeg begynte å hulke så gikk jeg på do og prøvde å puste. Det gikk ikke det heller, så da gikk jeg hjem.

Siden har jeg sett siste episode av Gossipgirl og to filmer, Kung Fu Panda og Passasjerene. De var ikke så veldig bra, men film og tv er verdens beste avleder. Nesten like bra som øl. Jeg har intenst veldig lyst på øl. Jeg hadde lyst på øl klokken kvart over eleve i dag morges, da vi stod bøyd over prep-bordet og lukten av formalinert hjerne snek seg inn i nesa mi og jeg tenkte, herregud dette går i sannhet til helvete. Tiden gikk så uendelig langsomt, jeg kikket på klokken igjen, tjue over eleve, åh tenk å være ferdig, tenk å gjøre noe annet; studere noe akademisk, noe om strukturer, systemer og konstruksjoner. Om menn og kvinner og alle de i mellom, om prostitusjon, mannsroller og metafysiske problemer. Da kunne jeg tatt en øl, tenkte jeg. Da kunne jeg ringt til noen av de andre øldrikkende akademikerstudentvennene mine, og vi kunne feiret vårsola på en benk, sittende på avispapir, den der Blindernavisa, jeg husker ikke hva den heter, vi kunne sittet på den og drukket en øl hver. Bare fordi man er student. Man har fri, man har frihet og her på kontinentet er øllen like billig som vann.

Istedet har jeg dusjet, spist kål og pinkelpølse, og sjokoladefondue med frukt til dessert. Det var svært godt. I morgen skal jeg gå i butikken og kjøpe mer sjokolade og frukt. Og så skal jeg sitte ved pulten min med sola på, og lese hjernenerven mens jeg spiser smelta sjokoladefrukt til jeg blir kvalm.

Det blir sikkert fint.

delete

jeg savner ham hver dag. kroppen min er overtatt av et fremmed element som river i alle cellene mine, som flyter med blodet rundt og rundt og rundt og hjernen min er på repeat. reverse and repeat.

Husker du de fine filmene vi lagde? husker du alle låtene vi danset til? husker du den fæle julenissen som stod på kjøkkenet ditt, og hvordan vi danset og danset og danset til musikken din? Husker du da vi hadde sex i sverige? Da vi rullet rundt på fotballbanen og ble våte av gresset i veikanten? Da vi sovnet med armene og beina inni hverandre, jeg våknet opp og vi lå i samme stilling, det hadde aldri skjedd med noen andre. Jeg kikket på deg og ble helt varm og kriblende. Vi lå i samme stilling, vi holdt rundt hverandre mens vi sov.
Husker alle stedene vi har vært, alle tingene vi har gjort, alle drømmene og planene vi hadde; jeg klarer ikke å akseptere at du ikke lenger tenker og drømmer og vil, sammen med meg.

Jeg har på ordentlig problemer med å forstå at hvis jeg ringer deg, hvis jeg melder deg, dukker opp og vil kysse deg, så kommer du til å stoppe. Du kommer til å klemme meg hardt, lukte på meg og deretter skyve meg litt fra deg, jeg stryker leppene mine langs kinnet ditt, håret ditt er i veien, jeg har ikke fri tilgang til huden din, men jeg kjenner skjeggstubbene dine, jeg kjenner lukten din. Så er avstanden blitt for stor, du ser på meg, øyene dine er alvorlige, triste og undersøkende. Hvordan går det? jo det går fint, jeg smiler og ser på deg, jeg sluker øynene dine, munnen din, håret og klærne dine, jeg sluker hele deg, de brede skuldrene, alfor slanke hoftene og store hendene dine, jeg spiser deg opp du er i hjertet mitt du er i hodet mitt du er i hver eneste forbanna celle i hele kroppen min. Ser du det ikke? ser du ikke hvor mye jeg elsker deg, hvor mye jeg trenger deg, hvor dypt jeg ønsker å gjøre deg glad igjen?

Det går bra, sier jeg og smiler og smiler med øynene, så bra sier du, ja hva driver du med nå for tiden da? nei bare stress, som vanlig, ikke noe gøy, men hvordan gikk eksamen, jo det gikk greit, mhm, har ikke fått resultatet enda, nehei mhm.. Du kikker ned i bakken, jeg kikker ned i bakken, jeg kikker på deg, på bygningene rundt oss, på menneskene som går forbi oss, jeg vil løpe derfra hylende, jeg vil klemme deg så hardt at du smelter inn i meg, jeg vil at du skal gripe tak i meg, grip tak i meg! dra meg inntil deg og lukt på meg, begrav ansiktet ditt i håret mitt, i nakken min, kyss meg, hold ansiktet mitt i hendene dine og kyss meg forsiktig, hardt, mye.
jeg savner deg, sier jeg tilslutt. jeg savner deg. Ansiktet ditt er stille, lukket, ja, sier du. mhm. Men du sier det ikke tilbake, du sier ikke at du savner meg, at du tenker på meg og drømmer om meg og hele tiden egentlig har lyst til å ringe meg.

Du sluttet med det for en stund siden. Jeg vet ikke når det var, noen måneder siden, du sluttet å ringe. Før ringte du hver dag, du ringte når du var full, på vei til og på vei fra skolen, du ringte når du kjedet deg og når du hadde morsomt. For jeg var din, jeg var den du kunne ringe til. Jeg var den beste du visste, du spurte meg om ikke vi skulle gifte oss, jeg elsker deg, sa du, skal vi ikke like gjerne gifte oss? jo selvfølgelig skal vi det, sa jeg. men spør meg igjen i morra din fyllefant. Du spurte aldri. Jeg tror ikke du husket det en gang. Og så sluttet du å ringe.

og vi sluttet å prate. om hva som skjer med oss. om hva folkene, hendelsene, episodene, alt dette nye betyr for oss. det var det samme hele tiden; ja, stress. ja fest. nei kjedelige mennesker, ja morsomt med øl og musikk, nei kjipt på skolen, ja morsomt på skolen. det var kjedelig å prate med deg.

psykologen min sa at når det er kjedelig så er det ofte noe usagt som ligger og ruger. Det er ofte noe usagt, noe vanskelig, trist, kjipt, noe mellom oss noe viktig som vi ikke snakker om.

Det var jo sant det.
Og jeg var deprimert. Jeg hadde en stor svart, nei ikke svart, den var brungrå, tung som den tetteste tåka, den lå over tankene mine, over følelsene mine og over verdenen min. Jeg trengte deg. Jeg trengte at du tok vare på meg, kom til meg, savnet meg, overrasket meg. Jeg hadde så behov for at du skulle trenge meg! For å være viktig, betydningsfull og spesiell. Du hadde ikke så mye å gi. Kanskje fordi det allerede var over. Eller fordi du ikke er så flink til det.

Min samboer sier det hele tiden, du fortjener noen bedre! Du har så mye å gi, så mye omsorg og kjærlighet og glede, du fortjener noen som kan gi det samme tilbake. Og de finnes der ute, de menneskene som klarer å gi tilbake.
Noen ganger tenker jeg på det hun sier, og lurer på om det er riktig. Gav du meg egentlig nok?

Psykologen spurte forleden hva du egentlig betydde for meg, hva er det som er så spesielt med deg? Jeg klarte ikke helt å svare. Du elsket meg. Du gjorde meg lett og glad og lykkelig. Du var stille og rolig og trygg. Du hadde andre interesser, andre tanker, andre øyne. Jeg gjorde deg glad og lykkelig. Du lo, du elsket. Vi gjorde mange fine ting sammen, vi lekte, vi drømte, vi drakk.
Vi drakk mye sammen. For mye syntes jeg på slutten. Mens du kjøpte en shot til meg. For mye alkohol når vi er sammen, tenkte jeg. Er vi egentlig noen gang sammen over lengre edruelig tid, tenkte jeg. Og drakk shotten du kjøpte. Hadde vi noen gang egentlig noe å snakke om? Hadde vi noen gang en ordentlig diskusjon? Overkjørte jeg deg? Tok jeg i bruk akademikerspråket og besserwisser mima?

Det er denne maktbalansen. Jeg må tenke mer på denne maktbalansen. Den funket ikke helt. Men hva er det som er galt med å elske noen fordi det er enkelt? Fordi livet blir enklere, bedre og morsommere. Fordi jeg ble bedre av å være med deg. Er det ikke god grunn nok for å ønske å være sammen?

**********
Jeg drikker restene av vinen jeg kjøpte i helga og vet at jeg kommer til å stryke på eksamen. Det er kjipt. Jeg tenker hver dag på døden. Jeg tenker at døden er et alternativ. Ikke at det kommer til å skje noe så fryktlig forferdelig. Men tankene er der, som en ventil, en tanke om en utvei. At jeg ikke gidder mer, livet er for strevsomt, jeg gidder ikke dette her, tenker jeg. Jeg gidder ikke kjempe så mye. Hvorfor må jeg alltid ha dette behovet og ønskene som alltid er så vanskelige. Hvorfor kan jeg ikke heller bli en sykepleier? Eller en sosionom? Hvorfor kan jeg ikke velge noe enkelt? Hvorfor i verden velger jeg alltid det mest strevsomme??

Jeg føler meg som en dust. Vann over hodet, armen i bind og allerede en gammel hund.

uendeligheten

Det er den som skremmer mest. Aldri mer. Noen gang. Selvfølgelig vet man jo ikke hva som skal skje, selvfølgelig kan det hende at det blir oss to igjen, men jeg ser på den muligheten som lite sannsynlig.

Så jeg tenker at dette er for alltid. Og jeg blir kvalmende redd. Jeg er livredd for alltid. Det finnes få andre ting i verden so gir meg så mye angst, kvalme og pustebesvær som For Alltid Borte. Aldri mer ham, aldri mer oss. Et mennesker som man elsker og elsker å elske skal plutselig være borte.

Jeg kommer til å falle sammen når folkene rundt meg begynner å dø. For det gjør dem jo tilslutt. Hvis ikke jeg er så heldig å dø først. Men det er jeg nok ikke, jeg er ikke en heldig person. Noen kommer nok til å dø, egentlig skal de jo ha kreft alle sammen. Det er underlig, jeg kjenner enda ikke noen med kreft, nå kommer det da on tro? Skal ikke egentlig hver tredje person ha en eller annen form for ukontrollert vekst av celler ett eller annet sted i kroppen sin?

jeg er livredd for alltid.

Så nå skal jeg avslutt for denne gang, og heller lese litt mer om hjernen. Det er fint å drukne i pensum når pensum er morsomt.

bis nächsten mal

sammen mot røkkla

Jeg er ikke sikker på hvordan det skrives. Røkkla. Røkla. De der, de andre, folket, menneskene, alle andre utenom oss.

Det var min vennine Si som brukte ordet, jeg syntes det var fantastisk; vi var alltid på lag, sa hun, det var alltid oss mot røkkla.

Og jeg tenkte at det er just det jeg også vil, ha en som er på lag.

fu i fang

Når jeg våkner ruller jeg meg over på siden og sniker meg sakte inn mellom armen hans og overkroppen. Jeg drar med meg puta slik at det ikke skal bli for tungt, og så ligger jeg helt stille og kjenner på varmen, mykheten, sammen-heten. Han lukter seg selv, det er en spesiell lukt som bare han har, som gir meg kriblinger i kroppen, jeg blir myk i hele meg, jeg lukker øynene og bare lukter på ham. Min elskede.

Jeg ruller meg over på siden og lakenet er kaldt og hardt mot søvnhuden min. Jeg vet hvor han skulle vært. Jeg vet at han ville sukket, morgensukket og strekt litt på seg. Jeg løfter hendene mot ansiktet hans som ikke er der, og kjenner hvordan jeg leppene hans føles mot mine. De er store og myke. Vi åpner ikke munnen, vi har begge svovelånde, men jeg kjenner leppene hans, barteforsøket stikker når jeg lar munnen min gli frem og tilbake.

Fantasien glir sakte bort, jeg kniper øynene mine hardt igjen.

Jeg ruller meg over på siden og kjenner hvordan han ville dratt meg mot seg, vi ligger fu i fang. Det blir varmt og svett mellom hud mot hud. Jeg drar dyna inn mellom mine bein, jeg strammer magemusklene, og så ligger hele meg inntil hele ham. Fra nakke nedover ryggen, rumpa mi passer perfekt i fanget hans, lårene mine knebøyen min dekker hans, leggene mine tvinner seg mellom hans hårete tynne. Helt helt inntil.

Liebeskoma

Det er en kvalme som jeg kjenner. Jeg vet hvordan den er, den legger seg tilrette langs pusterøret mitt og fyller mellomgulvet med en tykkelse, slik at jeg må rette ryggen, jeg må bøye meg bakover for å få nok luft ned, jeg får ikke nok luft ned i lungene, jeg prøver å blåse ut magen slik at lungene kan utvide seg nedover sammen med mellomgulvet, men det er noe som stenger, det er kvalmen.

Jeg ble kvalm. Jeg gispet etter luft. Det skjedde, det skjer, nå, her, det skal skje nå. Jeg måtte hyperventilere. Jeg måtte grine høyt, åpenlyst, hulkende; jeg måtte be; ikke nå, ikke her, ikke enda, ikke på denne måten. Ikke slik.

Det er jo oss! Det er jo vi to! Vi skal jo være sammen! Vi er jo så lette sammen, egentlig. Vi er jo egentlig så enkle, vi er venner, vi er elskere, vi er lekekamerater, fyllekompiser, vi er fortrolige.

Er det virkelig sant? Skal vi aldri være sammen mer? Skal vi aldri ringes, aldri snakke, aldri gå på fylla, aldri kline, aldri holde i hendene mens vi går på gata og snakker om tull? Skal det virkelig ta slutt? Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig, jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan forandre oss, jeg kan forandre meg! Jeg har forandret meg! Skal jeg aldri mer ligge inntil kroppen din? Kjenne den myke huden din, den spisse rumpa som alltid presser meg bakover mot veggen, skal jeg aldri mer holde rundt pikken din og kjenne at den blir hard og stiv? Skal jeg aldri mer få ta den i munnen, gjøre deg opphisset, gjøre megselv opphisset, skal vi aldri mer ha sex? Jeg skjønner ikke dette her. Jeg skjønner det ikke.

Jeg vet jo at det har vært vanskelig. Jeg vet jo at vi har hatt det kjipt, at vi har kranglet, vært sure, vært trette og kjedelige. Vi har vært kjedelige sammen, men det skal man vel også være av og til? Jeg har også tenkt at vi mangler ting å snakke om, jeg har tenkt at vi glir fra hverandre, at vi vokser fra hverandre, at vi har så forskjellige liv; men det betyr jo ingenting. Det er jo deg jeg skal være sammen med. Det er jo deg jeg skal besøke, deg jeg skal møte, kysse, ble kjent med på nytt og på nytt. Det er jo deg jeg skal være med, støtte, glede, få til å le og tenke at livet er lett. At det er lett fordi vi er sammen. Vi er sammen.

Jeg tenker også at det blir vanskelig, at det er vanskelig. Men venner mister jo ikke hverandre så lett. Venner har man jo, på tross av avstander og forskjelligheter. Venner kan man jo alltids ringe til og pludre, le og høre hvordan livet er. Og vi har vært så heldige at vi har vært elskere i tillegg. Kan vi ikke bare fortsette med det? Kan vi ikke bare leve her i forskjellige verdener, og være glade når vi får besøk?

Men du må komme du også. Du må være vennen min du også. Du må ønske å være med meg, du må være trofast, og du må elske meg. Men du elsker meg jo, så hva er det som er galt? Har du ikke mer å gi? Klarer du å glemme meg? Savner du meg ikke? Vil du ikke at jeg skal komme?
Hvorfor er det så vanskelig å inkludere meg i livet ditt? Du liker meg jo.

Min mor mente jeg burde skrive en liste over alle negative ting, skrive alt jeg har tenkt når vi har hatt det kjipt, alt jeg har tenkt som ikke funker mellom oss, som gjør at jeg også har tenkt at kanskje det går mot slutten. Jeg skrev den lista. Den ble på en halvside tror jeg. Deretter laget jeg en kalender over når vi kan se hverandre, og jeg tenkte at men herregud, tiden går jo så fort! Det er jo ikke lenge til, og så skal vi jo bo i samme by! Men du ser det ikke. Du ser noe annet, og jeg er ikke helt sikker på hva det er. Jeg håper ikke det er de fine søte små jentene. Jeg håper ikke det er noen andre. Jeg håper du kan se hva jeg ser. For den lista betyr jo ingenting. Den er en liste over forskjeller, over forventninger og skuffelser. Det er en liste over følelser som glemte at de kunne være annerledes.

Før jul fortalte jeg psykologen min om magefølelsen. Intuisjonen. Min beste vennine har den også. Hun spurte, da jeg var på bunnen for alle de årene siden, da jeg var knust av ulykkelig kjærlighet og savn, om hva jeg trodde. Og jeg sa at vi kommer jo til å bli sammen. Vi skal jo være sammen, det er det som skal skje, og det er det som er så kjipt. Derfor venter jeg. Før jul sa jeg til psykologen min at magefølelsen min var dårlig. At det jeg gjør er å forberede meg på avslutningen. At det er det som skal skje. Hun tolket det som om jeg tror på skjebnen, og sa at man skaper vel sin egen virkelighet. Jeg tenkte at hun ikke helt forstod hva jeg mente. Selv om det kunne høres slik ut, så er det ikke skjebnen jeg snakker om. Det er forståelsen av hva som skjer. Det har ingenting med skjebnen å gjøre.

Magen min er stille om dagen. Den har problemer med å puste. Den vil aller helst være helt tom og kjenne på den fysiske smerten av å være tom. Ikke den psykiske. Men jeg vil spise sjokolade, så det funker ikke helt. Istedet jogget jeg en tur og fikk vondt i hofta igjen. Det er vel noe det da.

Det finnes en annen side også. Min side. Kanskje jeg skal tørre å skrive den ned også. Selv om at jeg tror at da kommer det ihvertfall ikke til å gå. Akkurat der er jeg vel kanskje litt paranoid ja. Litt overtro skal man jo også ha. I passe doser bare.

Jeg vet ikke om du er den rette. Jeg vet om jeg kan si ja hvis du spør om vi skal gifte oss. Jeg vet ikke om du er snill nok med meg. Noen ganger tror jeg ikke du elsker meg nok, og jeg kan ikke være med en som ikke kan elske. Meg.
Jeg syns du er lat og tiltaksløs. Jeg syns du initiativløs. Nesten kjedelig. Jeg føler ofte at det er jeg som er drivkraften, at jeg alltid er den sterke, at jeg alltid maser. Jeg hater den følelsen. Det gjør sikkert du også, selv om du kanskje ikke helt forstår hva det er du føler. Du er svak. Jeg trenger at du er sterk noen ganger. Noen ganger må jeg også få lov til å være svak, til å være sint og redd og sur uten at du lar det gå inn på deg. Du må være sterk. Jeg trenger noen å støtte meg av og til, og du er kanskje ikke så flink til å stå stødig. Sammen med meg. Kanskje jeg tar for stor plass, kanskje jeg snakker for mye, for langt, for ofte for dypt. Mye kan man jo også la være, ikke alt trenger fortolkninger. Psykologen snakket ganske mye om maktforskjellene i forholdet. Og jeg kan jo skjønne det. Jeg bare trodde ikke at jeg var blitt så mye. At du må gå. Du er jo sterk på din måte, det er det jeg elsker. At du får meg til å bli bedre. Jeg har blitt bedre, og jeg kan fremdeles vokse og forme meg. Men du må det du også. Du sa det en gang, du sa at du kan jo forandre deg. Tilpasse deg.

Men et sted der på veien så sluttet du tror jeg. Et sted på veien så mistet du meg, og nå finner du ikke tilbake. Det er det jeg tenker. Kanskje du ikke klarer å se mer enn hva som ligger rett forann nesa di, men da behøver du jo bare å bevege deg litt. Istedet så står du helt stille. Og lar meg forsvinne fra deg.

Det er fryktelig fryktelig trist. Jeg tror nemlig vi kunne gjort hverandre veldig veldig lykkelige.