snøkaos og gleder

så går man gjennom klesskapet, tar på seg farmors minkkåpe og går ut i den hvite julefantasien.
bikkja hopper som en antilope og er fra seg av glede, hun ser ut som et spøkelse dekket av puddersnøen.

jeg drikker ringnes juleøl og det har vært en ulykke på veien. mange mennesker er skadet. et barn. en mor. noen flere folk. på julaften. jeg spurte min mor om jeg skulle kjøre bilen i stedet for henne, min søster spurte også. jeg er glad ingen av oss kjørte. jeg er glad det var min mor som kom frem til ulykken og helt sikkert gjorde en god jobb med å berolige, lindre, stoppe, blod trafikk panikk. min mor er en solstråle. sykepleier. megler i konflikter. jeg vil gjerne bli som min mor på mange områder tror jeg av og til at jeg er det. jeg kunne ønske jeg var den som kjørte bilen, så hadde hun sluppet det, jeg tror jeg ville gjort en god jobb jeg også, og hun kunne sluppet. hun har laget mat i hele dag. hun skulle bare kjøre og hente vår herlige hikkende demente tante.

herregud i himmelen, som den ekte ateisten jeg er; ta vare på de menneskene som var i ulykken.
og deres pårørende. ta vare på dem alle.

resten av dere, ha ei så deilig jul som dere kan. und ein guten rutsch.

dager uten fus (mistet brillene)

verdens søteste boxer ligger ved siden av meg og snorker. hun lukter godt. varmt, havre med honning. jeg har en julestjerne i vinduet og en vissen på bordet. jeg har spist for mange brente mandler og røykt for mange sigaretter.

jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. det er som et lite stikk rett gjennom solar plexus, med en nål så tynn og skarp at man ikke merker at noe er galt før det har spredt seg. man har sett det på film, ikke sant? hvordan noen blir stukket eller bitt av noe kjempefarlig, og det sprer seg fra såret, oppover armen, halsen, nedover kroppen, inn i kroppen, og plutselig er det som var et vanlig menneske blitt noe helt annet. det er litt slik.

jeg er på vei til å glemme hvordan det er å ikke ha det slik som nå. det er fryktlig kjipt. jeg husker fremdeles gleden, den er ikke helt borte enda, men jeg ser ikke gjennom den lenger. verden mistet skimmeret som gjør at livet er håndterbart.

jeg skjønner at gleden er borte med at jeg blir fryktelig lei meg over ingenting; min hissige medbeboer svarer skarpt på et spørsmål. dårlig samvittighet; det er skittent i ganga og det er min feil. selv om det ikke er det. jeg er overbevist om at jeg aldrialdrialdri kommer til å klare
noe.
jeg kommer til å ende opp ufaglært, feit og ensom.
depresjoner går aldri over.
aldrialdrialdri over.
alltid tilbakevendende helvete.
jeg prøver å beskytte meg selv, jeg koser med bikkja og prøver å få hjertet mitt til å forstå, virkelig forstå det fornuften sier. men det funker ikke.

og tilslutt glemmer man. jeg går tur og prøver desperat å gjenkalle følelsen av å gå den nøyaktig samme strekningen med de nøyaktig samme klærne og være ikke-deprimert. men brillene er føkkings borte.

det finnes fremdeles latter, smil og kjærlighet, men alt er grått.

Bygda lll. (Døden)

Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.

Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.

Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.

Kjærleik! Juhu!

(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack

Bygda ll. (Li+)

Og så skal man prøve seg på Lithium. Pilleknaskende Frau L øker antidep-effekten med en stemingsstabiliserende dose salt. For en vidunderlig verden.

Derfor elsker jeg bygda. Man kjenner ei dame i banken så man kan ringe og be om å få kreditt den siste måneden før lånet kommer. Eller man kan gå til nabo nummer to, fordi nabo nummer tre hadde middagselskap med opphavet og nabo nummer to spurte hyggelig om hvordan det går med Frau L. Hvorpå jeg får et mobilnummer og mors uskyldige, ja, men, så, hvis du vil, så kunne han gjerne prate med deg om medisinene, for kanskje at de ikke er de riktige? Så jeg svinser opp til nabo nr to og får med meg en blå resept hjem.

Det var en fin samtale. Jeg tror han kanskje har noe å komme med, og jeg håper håper håper dette funker. Det er nemlig kanskje mulig at jeg Ikke behøver å ha det slik resten av livet. Hvilket ville vært absurd fantastisk og for godt til å være sant. Så vi håper håper og håper.

soundtrack

Bygda l. (Barnet)

det var så mye som skjedde på så kort tid, jeg er ikke vant med det. jeg er vant med hunderutiner og studier, få mot ingen nye mennesker og ihvertfall ikke tilsnakk fra fremmede.

men det skjer, og det skjer selvfølgelig på bygda. så jeg bare begynner et sted, den kronologiske rekkefølgen er muligens ikke så viktig.

Jeg svinger inn på gårdsplassen etter tre feilkjøringer og blir mottatt av ei sliten mormor og en hyperaktiv unge. jeg velger sistnevnte og setter meg på gulvet i det innmari rosa rommet, omringet av barbiedukker og andre rosa saker. vi leker og jeg kan faktisk huske det morsomme med å kle på dukkene. særlig når man har så mange sko å velge mellom. jeg spør mormoren om jeg skal hente ungen dagen etterpå, slik at de får litt ro, og min nye bestevennine roper høyt hurra og lager slike bevegelser som vi gamle har glemt.

VBM er mammaen min sier hun når vi lager pepperkaker. "ja, det er hun", svarer jeg og kjenner hjertet dunke. hun ligger i jorda nå, sier knøttet, jeg så det i går. jeg husker hva fortellingen er
og prøver meg på "men det betyr vel at hun er i himmelen, gjør det ikke?"
nei, for jeg så henne gå ned i jorda, og dessuten hadde hun ikke vinger for det så jeg, men så var kista lukket, og da kan man ikke fly, ikke sant? de klisjeuskyldige ærlige øynene ser på meg og jeg tenker at herregud, hva i verden driver vi med som prøver å lure barn. det finnes ingen annen sannhet enn den som er.
ja det er nok sant det, sier jeg og kjevler ut en ny deig.

knøttet vil holde i handa når vi går til lekeplassen og hun lener hodet sitt bakover og hele hennes bittelille kropp hviler i fanget mitt når vi runser. det kiler i magen, roper hun, en gang til!
når jeg kjører henne hjem sovner hun i baksetet.
jeg har virkelig ikke lyst på barn, men herligland. kanskje jeg har det allikvel.

toommmmm

når man kikker ut av vinduet og merker først at tida har gått fordi bikkja brummer og vil tisse. når man stopper opp i butikken og merker at man har stått der for lenge når ryddedama som begynte i andre enden kremter høyt for at du skal bestemme deg hvilket smør du skal kjøpe.
når man svarer fint, det går fint. eller når man svarer nei, eller joda mhm, men aner ikke hva som er problemet og har ihvertfall ingenting å si om det. når man tar seg selv i å tømme askebegrene for andre gang den dagen, og man er den eneste som har stumpet dem fulle. når det fineste som finnes er regnvær, vind, bladene som faller, sjøluft og man har lyst til å forsvinne opp ut bort.

da er det fint med fine nye sanger.

Jeg får ikke nok. (Det må være verdens fineste låt.)

Gillian Welsh, Time. (The Revelator)



Darling remember from when you come to me
that I’m the pretender,
I’m not what I’m supposed to be
but who could know, lf I’m a traitor?
times the revelator, revelator.

They caught the katy, and left me a mule to ride.
The fortune lady came along she walked beside,
but every word seemed to date her.
Times the revelator, the revelator.

Up in the morning up and on the ride.
I drive in to corning and all the spindles whine
and ever day is getting straighter.
Times the revelator the revelator

Leaving the valley and fucking out of sight
I’ll go back to cali where I can sleep out every night
and watch the waves and move the fader.
Queen of fakes and Imitators
Times the revelator.

(Går det ikke egentlig an å lime inn selve videoen her i bloggen? Noen som har en ide hvordan man gjør det?)

små barn

i natt sov et lite barn i senga mi. først sovnet hun på sofaen, og da jeg listet meg gjennom rommet for å hente øl på balkongen måtte jeg sette meg ned og kjenne på denne svært uvanlige følelsen av å ha et lite barn som sover i min sofa. det er en følelse helt annerledes enn de andre, og jeg tenkte, kanskje man må ha barn, bare for å få kjenne dette her litt oftere. Hun hadde strømpebukser og genser og lå med rumpa i været over dyna. og hun sov.
merkelig hvor dypt inntrykk det gjorde.
da jeg kom hjem fra byen turde jeg ikke legge meg i senga for jeg visste hun lå der, så jeg listet meg inn med lommelykt og tok på meg sovetøy før jeg sovnet på sofaen sammen med bikkja. jeg var redd for at hun plutselig skulle våkne og ikke huske hvem jeg er. jeg tror egentlig at hun ville husket meg, hun sier tilogmed navnet mitt til mammaen sin, hun sier at jeg må være med å bade i badebassenget. da B fortalte det til meg holdt jeg på å grine, men istedet så klappet jeg i hendene og så sikkert veldig rar ut.
jeg våknet av at jeg frøys på sofaen så da gikk jeg inn og la meg helt ytterst i senga for å ikke vekke henne. rett etterpå kommer mamma B inn og lille barnet våkner. er det mormor spør hun, nei det er Frau L svarer B. Åhja sier hun, og gjentar navnet mitt.
jeg får lyst til å bli en bedre person hver gang hun sier det.

fordi det er fint med tilbakemeldig

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

en vanlig dag

det er noe som rasler bak bokhylla, noe som er svært merkelig, siden det eneste som er bak er isoporen som dekker døra inn til min medbeboer. det rasler også litt inne i det urgamle varmeapparatet, derfor tror jeg ikke at det er en møll, og jeg er ganske sikker på at det ikke er trekk. det er noe raslende.
jeg håper det ikke er en mus. jeg er ikke redd for mus. jeg bare liker ikke uinviterte dyr i hjemmet mitt. dessuten er jeg ganske sikker på at det er mer eller mindre usunt for bikkja som ligger og snorker der. hvis musene bæsjer. noe de nok gjør.

skrivebordet mitt som egentlig er et sammenbrettbart kjøkkenbord har en fin gammeldags duk på. den er orange med store roser på, jeg blir varm av å se på den. men desverre ligger det ørten uryddige saker på bordet.
jeg gidder ikke rydde. rydding er kjedelig. vasking derimot, det gjør jeg gjerne. men jeg skulle hatt en ryddehjelp. noen som kunne fjernet sølvpapiret til Lindtsjokoladen, vannflaskene og alle de viktige papirene. det ene viktige papiret har et stort tydelig avtrykk av en pote. jeg syns egentlig det er litt søtt. men når jeg viser papiret til de viktige personene spør de alltid hva det er. og så føler jeg meg svært uryddig. og lite viktig. det er ubehagelig for jeg tenker som regel ikke over om jeg er viktig eller ikke. så jeg går fra å være ingenting til å bli noe mindre. jeg pleier bare å le når de spør, og si at det er hunden min.

tyskere flest liker hunder. de liker hunder så godt at staten måtte skattelegge hundehold for at ikke alle skulle finne på å kjøpe seg en. jeg tror ikke det funksjonerer helt. de fleste hundene jeg kjenner har ikke betalt skatt. ikke min heller. men hun har danskt pass.

i dag morges da jeg våknet oppdaget jeg at vingene mine var borte. jeg snudde meg rundt i senga og skulle strekke dem ut og opp slik jeg gjør hver morgen. de var borte vekk.
jeg lå på magen med lukkede øyne for jeg var enda ikke helt klar for å møte verden, jeg strammet musklene og plutselig merket jeg at de ikke var der lenger. jeg strammet ingenting. som om det aldri hadde vært vinger på ryggen min, som om jeg aldri hadde hatt de ekstra musklene. jeg føler meg helt fin, helt hel. ingenting synes, jeg sjekket meg i speilet for jeg kunne ikke helt godta at de ikke skulle være der lenger. men de er altså borte. ryggen min er helt glatt.
jeg har sittet i sofaen min i hele dag og kikket ut av vinduet.
i morgen skal jeg gå til vingespesialisten som holder til rett rundt hjørnet. kanskje han vet hvor de er. han er en fin mann, han har en skobutikk også, den heter Pimp my Shoes. Vingebutikken heter Pimp my Wings. han gir meg alltid en kopp kaffe når han pusser fjærene mine. en kaffe og en røyk, nøyaktig så lang tid bruker han på den ene vingen. jeg pleier bare å pusse en om gangen. det blir så nakent å skulle brette ut begge. jeg vet at de fleste gjør det, jeg bare liker det ikke. men han vet nok hva som har skjedd. jeg er jo ikke spesiel. det som skjer med meg har nok skjedd før.

Gilbert fra Gaza

jeg vil bli som han. jeg vil være slik at hvis jeg noen gang skulle komme på skandinavisk tv så bruker jeg muligheten til å vise folk hvor hardt man må trykke når man tar hjertelungeredning, og si at det var teamet, det var alle sammen, det er noe alle kan gjøre, hvis de bare trykker hardt over hundre ganger i minuttet, og blåser inn to ganger for hvert trettiende trykk. jeg vil si om verdens tiende beste tennisspilleralbu at det han lider av er noe som også min mormor fikk fordi hun strikket hele vinteren, og at det er noe de aller fleste industriarbeidere har.

jeg vil være slik. oppmerksom. klok. politisk bevisst. og en heidundrande lege.

høst igjen.

Bladene faller og når vinden tar skikkelig tak svir det når de treffer kinnet mitt. Jeg må myse med øynene, men jeg vil det egentlig ikke, jeg vil aller helst ha dem vid åpne, jeg vil ta inn alle fargene og duftene og kontrastene, jeg begynner å grine fordi det er så fint, eller fordi et slikt helikopterblad sneier øyeeplet mitt. Idag morges da bikkja lekte galehund sammen med naboens valp, så jeg på bladene og tenkte at følelsen jeg får er den samme som når jeg ser på sjøen. Eller, ikke helt den samme, det farlige suget etter å legge på svøm ut i evigheten er ikke der, men den stillheten, som om noen slår av en bryter og jeg kunne bare sett og sett og aldri blitt lei av å se hvordan de faller. Det kan hende det er den samme bryteren som skrus av når jeg ser på flammer. Og man ender opp med å forsvinne langt inn i fargen eller formen eller vilkårligheten, og det er helt stille. Og evig.
For det er det ikke sant? Det er denne evigheten som lokker. Alt annet har jo alltid en begynnelse og slutt, all bevegelse har et mønster, og mønstre er vel per definisjon endelige, er de ikke? Men flammer de bare beveger seg. Slik som bladene. Og bølgene. Selvfølgelig finnes det nok helt sikkert en eller annen morsom formel som sier noe om hvordan alt beveger seg. Eller er det hvorfor alt beveger seg? Er det kanskje det samme? Hm.
Uansett, jeg forsvinner like langt bort hver gang, og kunne gjerne blitt der. Men jeg får vondt i nakken av å bøye hodet bakover.

I morgen tidlig skal jeg ta med meg et teppe og sette meg på benken ved elva. Og kikke.

det skulle staa kjärleik her men,

det er som aa höre gamle sanger om igjen. Noen sanger som ikke slipper, de ligger gjemt i hylla, gjerne i blandt andre sanger og andre minner man egentlig ikke har lyst til, eller kommer paa at man kan höre igjen. Men saa sniker de seg inn, gjennom en soundtrack paa en eller annen daarlig tvserie, noen som nynner paa noe som ligner paa noe du egentlig ville glemme. Det er saa enkelt. det sniker seg innpaa, og plutselig er man tilbake i gamle dager i gamle fölelser.

Jeg venter tydeligvis paa noe som ikke kommer til aa skje. Jeg ventet paa at varmtvannet skulle varme soverommet mitt, jeg ventet paa sofaen min, naa venter jeg paa bordet som skal gjöre alt lettere. Jeg har alltid ventet paa noe, vaskemaskinen, mikroen, oppvaskmaskinen, stövsugeren, linsene eller termosen, et eller annet noe som gjör at hvis jeg endelig faar det, saa blir alt lettere. Da klarer jeg aa lese like lenge som jeg önsker, jeg klarer aa bare röyke ute paa balkongen, jeg klarer aa staa opp klokken seks og legge meg klokken ni. Og slik driver jeg paa, aar etter aar etter aar. Er det rart jeg drömmer meg bort i vampyrer og evigheten?

Jeg pröver aa tenke som cesj skreiv, at det er förste forsök, for ingenting var noen gang slik som dette. Men det var jo det, det er jo det hver gang, for jeg blir jo ikke kvitt det, jeg forandrer meg for hvert bilde, men jeg er jo den samme hele tiden.

I fölge buddismen er disse bildene et bevis for hva vi ikke er, konstante, vi er ikke de samme, ingenting er likt, det er bare aa se paa bildet, jeg kikker paa bildene av oss og jeg tenker herregud jeg hadde kinn, jeg hadde de kinnene man har naar man er ung. naa har jeg bare konjunktivitt fra helvete, röykerynker og ti kilo mer. jeg er den samme, pluss litt til.

hva med den hersens kjärleika da.
hva med den?
lengte og lengte og lengte etter noe som ikke fikser det som egentlig ikke funker.

I`m back on boogiestreet.

nytt semester. (beklager sommerens fravär)

ny leilighet. nye medbeboere. ny sofa. ny sjanse.

siste sjanse denne gang. laanekassen som man egentlig maa elske lar meg ikke faa den tiden jeg trenger. siste sjanse til aa bli det man ville. det man trodde man skulle maatte burde bli. gjöre. arbeide med.

jeg har brukt hele sommeren paa aa avskaffe meg den medisinske identiteten. Det har tatt meg to maaneder. Jeg er medisinstudent, har naa blitt til jeg studerer medisin.

Jeg er noe annet. Noe mer. Noe ikke saa farlig og litt vanskeligere aa miste. Jeg er ikke medisinerstudent, jeg bare er en student som lärer medisin, og skulle jeg feile saa faller ikke hele verden i grus. (men jeg kan merke det vär gang jeg skriver det ordet, feile. tape, miste falle langt langt laaangt ned om dette ikke skulle gaa). Jeg er naa ivhertfall bevisst prosessen. Identiteten.

For jeg forstod med ubehagelig klarhet hvorfor saa mange medisinerstudenter tar livet sitt. Jeg kjente fölelsen av fremtiden som et absolutt altoppslukende mörke av ingenting. Saa jeg prövde aa finne alternativer. Sykepleien? Jordmor? Hjelpepleier? Slike mennesker trengs ogsaa, slike jobber kan ogsaa redde verden paa den maaten jeg har lyst til aa gjöre det. Alle er gode viktige riktige jobber. Som gir meg fullstendig pustebesvär og kvalme. Jeg kommer ikke til aa vite alt, jeg kommer ikke til aa kunne ta de viktige avgjörelsene, min viten er alltid avhengi av noen som vet mer, vet bedre, kan bedre. jeg vet det er fornärmende, jeg vet det er omnipotentisk, men det spiller ingen rolle. Akkurat naa lärer jeg om de aller aller minste deler som gjör at vi funksjonerer. Det gjör man ikke paa sykepleien. Man stopper opp et sted og for aa kunne grave dypere maa man hit. Til medisinen. Fanken heller.

Jeg hater siste sjanser. Nesten like mye som jeg hater min tilsynelatende uforanderlige evne til aa gjöre alt annet. Latskap. Prokrastinering.

velsignede lovnader.

jeg kommer ikke unna, jeg lengter hele tiden, jeg trodde det skulle bli en klisje, jeg trodde det skulle bli anstrengende og tragisk, jeg trodde seriøst at jeg skulle gremmes, bittelitt.
men det jeg gjør er å grine når de holder tale, danse med alle som vil, snakke tull med bordkavaleren og reise meg opp og si; du er mer som en bror. jeg elsker deg, og den kjærligheten dere deler gjør meg lykkelig.

jeg vil også. jeg vil også ha noen som sier jeg skal elske deg for resten av livet, jeg skal holde sammen med deg, jeg skal stå ved din side, jeg skal elske deg når vi krangler og når du er syk, jeg skal elske deg når du griner, når du kjefter og klager, jeg skal være med deg, for alltid, i gode og onde dager.

jeg vil også ha en slik. og jeg vil si det tilbake. jeg vil reise meg opp i min fine kjole, se ut over menneskene jeg elsker og si til den personen jeg elsker med hele meg, at jeg vil dele livet mitt. jeg vil dele hele meg for å være sammen med deg. jeg vil elske deg når jeg kjefter og når jeg griner, jeg vil elske deg når du skuffer meg og jeg kjeder deg. jeg vil elske deg når du er lei av meg, når du er syk og når du er lykkelig. jeg vil dele meg med deg. livet mitt. fremtiden min. med deg.

deretter vil jeg ha ørten deilige barn og en adoptert mammy som kan passe ungene når jeg redder verden.

det er en fin illusjon. det er en fin drøm.

jeg vet ikke om jeg tror på det. denne kjærligheten. men jeg tror på ritualer. jeg tror på høytid og løfter og ringer.

glimt

jeg møtte en som lignet på deg for noen dager siden. jeg så det ikke på begynnelsen, men da han smilte, da han bøyde hode ned og lo lavt og da han så på meg med øyne som glitret så sank magen min ned i underlivet og jeg måtte trekke pusten. hele resten av kvelden gjorde jeg det jeg kunne for å se det en gang til. jeg ville aller helst bare sitte stille og se på ham, jeg ville ihvertfall ikke se på den andre personen som har en merkelig uvane med å stikke ut tunga si i hytt og pine. jeg ville bare høre den lune latteren og se hele ansiktet forandre seg, øyene ble små klemmer slik som dine blir, de glitret slik dine gjorde, munnen, alt, det var så likt. jeg fikk ham til å le flere ganger, jeg snakket om fysikk og membraner og tidsreiser. noen ganger, hvis jeg prøver hardt, så kan jeg faktisk være ganske morsom. så han lo og jeg spiste ham opp. det smakte deilig av minner og melankoli. det smakte av leppene dine, lukten av halsen din, enkelheten når du holdt rundt meg. øl og min dårlige røykeånde, mykt intenst, hendene dine på kroppen min lukten av huden din på fingertuppene mine.

og nå da jeg fikk en mail fra deg kan jeg lukke øynene og så er du her igjen. du lukter så ubegripelig godt. vi danser til musikken du gav meg og vi drikker pastis. jeg tenker at du er sexy når du danser, jeg kunne ønske jeg hadde mooves slik du har, jeg kunne ønske jeg hadde musikkinteressen slik du har, jeg skulle ønske du kunne snakke om kulturelle konstruksjoner og kjønn, politikk og sånt. og at jeg kunne snakke om det som interesserer deg. jeg kunne ønske alt var helt annerledes enn det er.

men bare en liten stund.

yes yes YES!

og Der var det sagt.

overens.

jeg lengter tilbake, eller kanskje jeg bare tenker tilbake til gangene da jeg gikk i skogen som liten. da jeg var for liten til det meste, men med altfor store følelser. jeg blunder øynene og kjenner meg igjen i kroppen min slik den var da, jeg kjenner klærne jeg gikk med, skoene jeg hadde på meg, hvordan jeg hoppet over vannpytter og strakte hendene mine ut for å kjenne på grantrærne jeg gikk fordi. det er en stillhet over minnene, en tomhet som fremdeles er en del av meg. det var en følelse uten navn, uten beskrivelse, det var vel ikke egentlig en følelse, det var vel heller fravær av følelser, og alt uten ord. jeg kjenner på kroppen min som allerede da var for stor og påtrengende, den tok for mye plass og passet ikke, hverken til meg eller der hvor jeg hadde den, bevegde den, den var ikke min jeg var bare plassert oppi den og jeg måtte hele tiden forholde meg til den og til omgivelsene, jeg måtte alltid passe på hva kroppen min gjorde, at den ikke plutselig slappet av og tok plass. var til bry.
i skogen var det ikke slik. eller med hestene. eller alle de andre gangene hvor jeg gikk aleine og bare var, uten ord og tanker, jeg kjente på grantrærne og mosen og lukten av spon og lyden av hestene som tygde høy. det er en fantastisk stillhet i de minnene, samtidig med sorgen. eller sympatien.

den lille jenta går gjennom skogen der hun har gått ørten ganger før. hun kjenner vannet trenge inn i skoene og tenker at så dum hun var som ikke skjønte at det ikke enda var blitt tørt, men så kjenner hun litt til på våtheten som trekker seg oppover i sokken og tenker at nå er du jo bare litt mer en del, ikke noe annet, nå er du også våt. og hun løper over steinene og tuene og gjennom høyt gress slik at dongribuksa klistrer seg til leggene og blir stram. anpusten sakker hun farten og trekker pusten, det er helt stille her, det er ingen mennesker ingen folk ikke en sjel i nærheten hun er helt aleine og hun kan slutte å være en kropp, og heller bare være til. stillheten rundt smelter sammen med stillheten inni og hun føles seg så vidunderlig hel og fullstendig tom. når kontrastene forsvinner så er det ingenting igjen, bare lukten av våt granbar. på toppen av en stein setter hun seg til rette og hvisker stille, dere kan komme frem nå, det er bare meg her, det er ingen her, bare meg. og sakte sakte smyger det seg frem alver og troll og skogens sjel og hun snakker med dem, forteller dem historier om månen og hullet den lager i vannet når det er vindstille. de er usynlige og helt tilstede og hun er helt aleine uten noe følelse av seg selv. for selv er bare noe som er i øynene til de andre, aleine er hun ingenting, ikke-eksistens. hun legger seg på ryggen og ber dem ta henne med seg, kan jeg ikke bare bli med en tur, en liten tur, hvis jeg blunder øynene og ligger her helt stille, kan dere ikke bare forandre på verden og la meg bli med. hun ligger helt stille og hører på vinden til hun blir svimmel og kald.

kronisk.

da jeg kravlet meg i seng tidligere idag, etter å ha besvimt i sola(nesten), sjanglet på sykkelen og krabbet opp trappa, kjente jeg hver eneste nerve i hele kroppen, jeg kjente alle knuppene på lakenet som gnagde seg inn i huden min, jeg kjente lungevevet stritte mot hvert eneste innpust, hårene jeg ikke har barbert bevegde seg, jeg prøvde å ligge helt helt stille. men det er faktisk umulig. det går ikke ann, hvert innpust, hvert utpust, kroppen beveger seg bittelittegrann og nervene roper, musklene roper, hele føkkings skjelettet mitt skriker av feber.

så da tenkte jeg på aspirinen som virker feberdempende, antibiotikaen som sannsynligvis, forhåpentligvis virker i løpet av morgendagen, jeg tenkte at jeg kan bevege meg, jeg er ikke låst til senga, jeg kan utholde dette, men jeg kan også velge å ta hensyns og begrave meg ned mens kroppen fikser seg. for det er bare for en dag, eller to. håper jeg.

jeg har ikke ME, jeg har ikke en kronisk sykdom, kreft eller andre jævelskaper som tvinger folk til å holde senga i måneder og år. jeg har bare bittelitt feber. 38,5 for å være presis. og hovne mandler og svære lymfekjertler. det går over.

tusen tusen millioner tanker til alle der ute som ikke bare kan ta en kur antibiotika, en dispril og så legge seg i to døgn. tusen milliarder tanker til dere.

elsker dig for evigt, mads mikkelsen.

de varme store hendene dine som stryker og stryker gjør meg myk. samtaler som utfordrer og stimulerer. latter og aske på dyner, musikk, smarte tanker om deilige temaer og uendelige mengder vin.

når du setter brillene på nesetippen og leser boka jeg anbefalte. når du behandler hunden min på riktig måte. når du sier at jeg er flink til å kjøre bil og spør om jeg ikke vil ha en øl etter at jeg har lest kartet opp ned og blitt sur.

du er et funn.

planer

helt siden jeg flyttet fra opphavet har jeg hver ferie bestemt meg for et nytt liv, mitt nye liv som skal inneholde alt jeg savnet før ferien, alt jeg ikke fikk til, alt jeg ville gjøre, ordne, lese, høre se og klare. tradisjonen har holdt seg og jeg har ørten dagbøker om det nye livet, lister opp og i mente om hva som skal til, hva jeg trenger, hvordan livet skal bli litt, bare litt bedre. jeg må bare gjøre sånn, jeg må gjøre dette, jeg trenger bare denne tingen, og litt bedre selvkontroll, jeg trenger bare litt mer penger, litt mindre mat, litt mer aktivitet, endel mer pugging, uendelig mer kjærlighet.

nå i det siste lager jeg en plan hver kveld før jeg legger meg, jeg sitter i vinduet på soverommet og blåser røyken i retning av duene, jeg sitter på et håndkle for vinduskarmen er hard og jeg legger planer. i morgen skal jeg stå opp tidlig. i morgen skal jeg ikke spise all møkkamaten de har i kantina, i morra skal jeg lese minst fem timer, i morra skal jeg begynne det nye livet. mitt liv, det livet som jeg liksom vil ha, det livet som jeg liksom trenger. for å bli fornøyd? tilfreds? lykkelig?

jeg ligger på skrå i senga for å ta plass.

men jeg har valgt dette. dette er hva jeg ville. jeg er der jeg håpet på i så mange år, jeg leser det jeg ville lære, jeg lever der jeg planla, jeg sitter i vinduskarmen og røyker etter at vennene mine har dratt hjem. jeg har oppnådd det.

så hva i verden er det da som mangler? bortsett fra at senga er for stor?

virkelighet

jeg ligger på gresset og ser på bjørka som beveger seg med vinden. Hvis jeg kniper øyene sammen dekkes hele synsfeltet mitt, og det føles som om jeg lever i en verden hvor alt går langsomt, hvor alt beveger seg samtidig, alt blir beveget av noe annet, alltid alltid langsom myk seig bevegelse.
Jeg ligger stille på ryggen og plutselig kjenner jeg hvordan lufta jeg puster inn tykner og lungene mine fylles med seig varm væske, det pipler små luftbobler ut av nesa og jeg følger dem med blikket oppover mot den blå himmelen. overflaten? sakte snur jeg meg rundt på magen og smiler til bikkja som ligger og tygger på en vedkubbe. jeg snur meg og jeg fortsetter å snu meg jeg siger oppover i dette varme myke flytende jeg fortsetter å snurre rundt meg selv, jeg er vektløs, den eneste kraften som virker på meg er meg selv. jeg strekker armene ned mot gresset og gir et bittelite puff med hendene, jeg legger hendene flate mot gresset og så strekker jeg dem ut og det siste som forlater bakken er fingertuppene mine, jeg flyter oppover forbi trærne, håret mitt beveger seg sammen med bjørka, sakte og mykt, jeg ruller meg sammen jeg strekker meg ut jeg svever jeg lar meg føre av bølgene av strømmen av stillheten.

jeg ligger på ryggen og speilet i skråveggen viser et et skyggebilde av meg selv, jeg setter kniven forsiktig ned på den myke punktet ovenfor brystbeinet og hører et lite knepp når spissen trenger ned inn under huden. det kjennes som å bryte skinnet på en tomat, man presser og presser og plutselig, plopp, er man gjennom, inne i det bløte og myke. jeg skjærer sakte nedover gjennom brystbeinet og kniven glir som gjennom smør, jeg deler meg selv i to, på midten, helt ned til venusberget skjærer jeg før jeg legger bort kniven og setter meg opp ved siden av meg selv.
jeg bretter forsiktig kantene fra hverandre, men huden er elastisk og vil gjerne lukke seg igjen, så jeg må bruke litt makt for å få den til å ligge slik at jeg lett kan få tak i de forskjellige organene. jeg starter med lungene, fingrene mine griper om de myke svampene og løsner dem forsiktig fra blodårer luftrør og nerver. jeg putter dem ned i bøtta med grønnsåpe og masserer forsiktig ut all dritten som har samlet seg. vannet blir fort brunt og seigt, jeg må virkelig få sluttet med den røykingen tenker jeg, før jeg legger dem på plass i brystkassen min.
deretter tar jeg den fuktige kluten og tørker rundt hjertet, det er vanskelig å komme til å ryggsiden, men jeg løfter og skyver og pusser der jeg når. tarmene, levra, nyrene er pakket inn i et tynt lag av innenhud, jeg er forsiktig slik at det ikke revner og her bruker jeg heller baderomssprayen, det er endel fett som må skrubbes bort, særlig i krinkelkrokene mellom tynntarmen og tykktarmen. etter sirka femten minutter kan jeg strekke ryggen og beundre verket, jeg glinser lyserødt, mørkerødt og gult på de helt riktige plassene, ingenting ekstra ingenting gammel, alt er nytt og rent og klar for ny omgang liv. jeg legger sammen brystbeinet og magehuden og glatter bort arret før jeg begynner på beina. men halvveis nedover låret blir jeg trett og merker at kniven ikke føles like lett og smidig lenger, det drypper blod ned på lakenet og hendene mine er varme og klissete. jeg må være konsentrert for denne oppgaven, hvis ikke blir det bare søl, og dette er tydeligvis ikke natta for den store rengjøringen. jeg prøver så godt jeg kan å skyfle blodet tilbake i låret, mens jeg med haka puffer huden på utsiden nærmere den andre flengen. faen, nå må jeg dusje. irritert på meg selv for dårlig arbeid gidder jeg ikke rydde vekk noe, jeg bare legger meg ned i meg selv igjen, og så får jeg heller gjøre jobben.
faenda, det var jo ikke nødvendig. jeg strekker meg og kjenner meg litt lettere, litt reinere, men oppdager fort det klissete blodet som dekker det ene låret mitt. helsiken. jeg kikker rundt meg etter noe å tørke meg med, og famler etter babytørkler som skal ligge rundt senga et eller annet sted. jeg gidder ikke dusje. drit i. jeg skrubber bort det verste blodsølet og legger et håndkle over flekken på lakenet. drit. jeg er trøtt.
jeg ligger på ryggen igjen og ser megselv som et utydelig speilbilde i vinduet over senga. speilbildet rister løs håret som sitter fast mellom hodet og puta og strekker seg slik at hun dekker hele vinduet. hun setter seg sakte på huk, på tærne, med hendene på hver sin side av føttene, og med et lite skeivt blikk ned på meg trekker hun pusten og hopper ut og opp i natta.

minnene i magen

jeg ser håret hans

og ryggen. de brede skuldrene.

jeg ser hendene hans, med blodårer og fine negler.

leppene hans når han ikke smiler. når han kysser meg. når han sover.

hvordan kan noe være så ubegripelig og riktig på samme tid. jeg skjønner det ikke.

aldri aleine

Enhver forelskelse antyder at vi er lei av oss selv, at vi er lei av å være slik vi er; vi leter derfor ikke etter et annet menneske, men først og fremst etter et annet "jeg" til oss selv.

Theodor Kallifatides, Kjærligheten

Den eldre mannen spør, hva er kjærlighet? Den unge gutten spør, sover du over eller?

bort fra eller til?

jeg løper så fort jeg kan, så langt jeg kan, jeg løper og vannet i øyene gjør at jeg ikke ser noe, jeg ser tåkete og uklart, men jeg løper så fort jeg kan, jeg prøver å bøye meg fremover, ta sats, sparke fra, jeg kjenner alle musklene i beina, hvordan armene strever for å dra meg frem, jeg kjenner hvordan det brenner i lungene og jeg blunker og blunker for å få vekk vannet, men det hjelper ikke, vinden, anstrengelsen konsentrasjonen gjør at tårene spretter.

jeg løper så langt jeg kan, jeg sakner farten i oppoverbakkene, men jeg løper fremdeles, jeg kjenner leggmusklene mine, jeg kjenner hvordan skoene blir altfor tunge, men jeg fortsetter å løpe og tårene kommer og jeg løper fremdeles, desperat finner jeg en gøy løpesang på mp3spilleren og plutselig er det som om jeg just begynte på rundene og jeg synger for meg selv og jeg løper fremdeles.

jeg sparker fra og kjenner hvordan kroppen flyr gjennom lufta, beina langer ut og jeg svever et sekund før jeg igjen når bakken, jeg er lett som en fjær og vinden suser forbi ørene mine og jeg løper så fort at bladene på trærne blir til en grønn masse og jeg tar lengre og lengre skritt, jeg løper ikke jeg hopper, jeg fyker bortover med mange meter mellom hver gang jeg lander og etterhvert leter øyene mine etter noe å holde fast i, jeg finner et tre langt der borte, jeg binder øynene mine fast til toppen av treet og kjenner hvordan kroppen min suges fremover oppover bortover, jeg løper og løper og blir lettere, et siste avspark og så flyr jeg gjennom luften, jeg ser på toppen av treet, konsentrasjon er viktig, ikke vik med blikket, bare kikk, jeg fyker mot toppen av treet og lar handa sneie bladene før jeg fortsetter oppover opp mot det blåe og store og ensomme.

Frau L

så et stjerneskudd og klarte ikke å bestemme seg for hvilket av ansiktene som dukket opp i hodet hun ville ha. derfor måtte hun sitte stille til hun ble kald og månen var oppe over trærne og tenke seg godt om. men hun fikk det ikke til. å bestemme seg. så hun satt litt til, og tenkte, og mintes, og prøvde å veie plusser og minuser og slike ting man veier når man skal ta valg. allikevel fikk hun det ikke til. ikke at det var så mange å velge mellom, eller at valget egentlig skulle ha så mye å bety, men hun tok seg selv i å bli overrasket over flertallet. det var ikke bare ett ansikt. det var flere. tidligere, helt siden hun så ansikter hver gang en stjerne fløy over himmelen så har det alltid bare vært ett. ett ansikt. noen ganger har det selvfølgelig lurt et annet et sånn helt i bakgrunnen, som en skygge av en lengsel, men i bunn og grunn, helt der inne, helt der oppe, så har det alltid bare vært ett. ikke det samme hele tiden, selvfølgelig, men ett. ansikt. og nå er det plutselig flere. Frau L rister på hodet og tenner en røyk. hva i verden er det jeg driver med, tenker hun for seg selv, hva i alle dager er det som skjer.

pen søker trygg

heter boka jeg leser. om hvordan kvinner undertrykker menn.

jeg blir kjent med yngre menn. nesten gutter. jeg tror de er gutter. de er gutter i forhold til mine venniners menn. men de er herlige. jeg blir kjent med herlige mennesker og jeg elsker det. jeg elsker følelsen av interesse, at jeg har lyst til å møte noen, bli kjent med dem, prate prate, høre på musikk og kanskje kysse litt. jeg elsker når noen interesserer meg. så jeg har bestemt for at min måte å "gjøre" likestilling på herved skal være å oppheve denne tullete regelen om at kvinner vil ha eldre menn, og gutter vil ha yngre jenter. folk vil ha folk, basta. jeg vil ha folk. jeg trenger folk. jeg trenger morsomme, vanskelige, spennende, interessante, rare, deilige mennesker å omgi meg med. jeg trenger et hav av folk som jeg liker, tilgjengelig, i nærheten, rundt meg. jeg trenger folk. ikke bare gutter. jeg trenger jenter også. og de i mellom og utenfor. folk!

og nå, sakte, men sikkert, så oppdager jeg verden utenfor og blir forelsket i hva jeg finner. det er digg. det er befriende. slik at selv om jeg er snørrete sjuk og syns innmari synd på meg selv, når jeg ringer min mor og ber henne oppmuntre meg, så må jeg egentlig le jeg også, for egentlig er jeg ikke så ensom som jeg skal ha det til. egentlig har jeg funnet noen. det er bare at av og til, nå jeg lufter bikkja og går aleine og det regner og jeg er kald og forkjølet, så føler jeg meg helt forbanna aleine i hele verden. men det gjør vel de fleste av og til. det er vel vår skjebne som mennesker, at vi kan kjenne på slike ting. jeg tror det. er ikke det en slik setning, om at i bunn og grunn så er man aleine. man blir født, og man dør aleine. mellomtiden får man bare fylle opp så godt man kan, og gjerne gjøre noe bra i samme slengen.

så jeg inviterer tattooereren med den hvite skjæferen på baguett og hummus, og når jeg danser med den søte gutten med de snille øynene, så gir jeg ham et kyss. jeg sier ja til Tanz in den Mai i morra, og jeg håper på fint vær i helga slik at vi kan sykle til et vann utenfor byen og sove ved siden av bålet mens vi hører på mp3 og drikker noe godt. jeg pludrer med hundedamene i parken og jeg vinker smilende til jenter som roper hei i det de sykler forbi meg, selv om jeg desverre ikke husker dem alle sammen. er det fra festen, i klassen, fra byen, fra parken? jeg aner ikke, jeg bare tenker at verden er i vår, og jeg skal faenikke la alder eller andre forestillinger om hvordan og hva og passende legge demper på denne våren. ikke denne, ikke neste, ikke noen sinne. jeg skal leve. slik det passer meg.

mamma

min mor sa at hun hadde lest et intervju med en gammel dame. denne damen ble spurt om hva hun kunne ønske hun visste da hun var ung. den gamle damen svarte, at kjærlighetssorg går over. hun skulle gjerne, aller helst, ha visst at kjærlighetssorg går over.

jeg tror jeg vet det nå. det går. over. sakte. litt etter litt.

min mor er fin. hun er en liten solstråle som ler av seg selv etter at hun har kjeftet på meg fordi hunden min promper og røyter og spiser vinduer, og fordi jeg ikke klarer å henge klærne mine på snora uten at de rynker seg. bare så du vet det, sa hun, så kan jeg ikke for mitt liv skjønne hvorfor du ikke henger klærne dine slik at de ikke rynker seg. med utropstegn, indignasjon og høy latter.
min mor har lært meg å si pytt pytt. er det så farlig da. sånt skjer. hun har lært meg å godta folk, det har aldri noen gang vært sladder i min mors hus, hvis noen begynner å snakke om andre på en negativ måte blir man møtt med en likegyldig skulderheising og en; jaja, dem om det, de har de sikkert ikke så greit, de har sikkert sine grunner, vi er vel alle slik av og til, kommentar.

men noen ganger er det vidunderlig fantastisk befriende å slenge dritt. som for eksempel om den lille verfickte schlampa som nå er kjæresten hans. det er digg å lære stygge stygge tyske ord og si dem med alt hat og all smerte jeg kan oppdrive. det er deilig å få vennene mine til å sende henne tanker med herpes entotre, og håpe at forholdet går til helsiket etter en sommer. det er herlig er det. store bokstaver og usaklige utrop.

for ikke at jeg mener det så veldig. ikke at jeg ikke ønsker ham alt godt og hablahalba. jeg bare, er sint. og trist. og forbannet. og lei.

det er også greit. man kan være det litt. og deretter kan jeg ringe til min mor og høre hvordan man skal tenke fremover, oppover, og bortover. ihvertfall ikke nedover og innover.
men først skal jeg bare drikke litt, røyke litt, hate litt, grine litt, forbanne litt og flørte litt.

og så fant han en annen

han gjorde det. han fant noen andre. han fant hun andre. den andre. den andre jenta. den andre jenta som han ler sammen med, som han kysser og holder rundt, som han har sex med og sovner inntil før han snur seg rundt og sover aleine,. eller kanskje han ikke gjør det lenger, kanskje han sover tett inntil henne hele natten, kanskje de svetter sammen, og om morgenen har de sex, bare fordi han syns hun er så utrolig deilig. han møter henne sikkert hver dag, han gleder seg sikkert, han tenker på henne og gleder seg til å møte henne på kaffe, slik at han kan fortelle hva han har gjort, og hvor gal han blir av de han studerer sammen med. og hun ler av det han forteller, hun ler og smiler og han tenker at hun er den fineste i verden, at han vil gjøre så mye gøy sammen med henne, de skal gjøre så mye morsomt sammen, de skal dra rundt i verden, de skal starte bar sammen, hun er sikkert liten og søt og uutholdelig interessert i det samme som han.

så jeg grein litt. og ringte til mine kjære. og grein litt til. og brakk meg med tanken på at han har sex med henne, at han elsker henne, at han holder rundt henne og gir det smilet til henne, at smilet hans er hennes. jeg hater det. jeg blir kvalm.

men så forteller jeg om påsken og den vidunderlige mannen jeg møtte, og jeg blir så glad av å snakke om ham, om hva vi har, om at det går ann å møte mennesker som er der, som blir der, som man liker, og som liker en tilbake. jeg ble glad, jeg lo høyt og jeg tenkte, menherregud hvorfor er jeg også så lei meg? hvordan kan man ha så mange fine mennesker i hodet og i hjertet på en gang? jeg skjønner det enda ikke, jeg skjønner ikke hva han egentlig betyr for meg, kanskje er han bare en vane. det er det ab sier, hun sier at han bare er en vane, at når man kan fryde seg så over alle disse andre menneskene, når man er så åpen at man kan ta i mot andre mennesker og faktisk klare å gi noe tilbake, da er han bare en vane. han er det som var. og vaner er jo nesten umenneskelig vanskelig å bli kvitt. de sitter fast som gammel tyggegummi på fortauet. ikke olga klarer å slikke dem bort på en kveld en gang. så hvordan skal vel jeg klare å gi slipp på ham.

jeg gjør det. jeg kommer til å klare det. fordi jeg husker alle de andre. fordi jeg møtte en gammel flamme som klarte å putte alle bitene på plass, han fikk meg til å like meg selv igjen, til å tenke at jeg var noe, at jeg faktisk var morsom, interessant, sexy. han fikk meg til å huske meg selv igjen. det var fantastisk. og nå er jeg jo det. jeg møter deilige mennesker og gjør just det jeg har lyst til. jeg studerer. jeg spiser middag klokken tolv slik som de andre gærne tyskerne, og jeg elsker det. jeg drikker billig sprudlevin med gode venner, vi røyker i ganga med stearinlys og is i varm sekt, og jeg står opp litt for seint, men jeg rekker alt uansett.

jeg skal møte ham til helga. han har mange av tingene mine. ab mener det kanskje ikke er så lurt, at kanskje det kommer til å være så fint og bra at jeg ender opp med å bli lurt tilbake til glemselen. så jeg vet ikke helt. jeg kan også be ham sende det. jeg kan det. jeg bare vet ikke om jeg vil. avslutninger er jo fint. det er jo fint å møte ham, og kanskje kjenne på det jeg føler nå. ferdig. eller, nesten ferdig. muligens blir det helt ferdig etterpå.
eventuelt sitter jeg på toget og griner. det blir vel helst det siste. så jeg gjør vel kanskje det da. sender en melding og sier at han har nok rett, det er nok ikke så lurt å møtes, det er nok best at han sender det. og forresten, jeg elsker deg fremdeles. men det er mulig at det bare er en vane.

din for alltid, inntil videre *

avhengigheter. parental discretion adviced.

jeg har bare så intenst lite lyst til å slutte å røyke. jeg har egentlig bare en røykefri pause, jeg er egentlig røykfri, men så skjedde det så mye og så valgte jeg bort det letteste, og begynte å røyke igjen, og nå, vil jeg bare ikke. jeg vil ikke slutte. jeg elsker å røyke. jeg elsker å tilfredstille denne avhengigheten, dette suget som føles nesten ut som når man er tørst, denne deilige følelsen når man tar draget, fyller lungene og kjenner at monsteret i magen setter seg ned og slapper av. jeg elsker å røyke.

det lureste er nok å lese røykesluttboka en gang til, jeg bare har ikke lyst. jeg har ikke lyst til å ikke røyke, til å ikke få denne lille tilfredstillelsen. jeg mener, hvor mange slike avhengigheter har man, som ikke er såå skadelige. (og her vet jeg svært godt at jeg tar helt feil og at man egentlig får kreft og dør smertefullt av røyk, men jeg orker ikke tenke på det) Det er nemlig ikke til å kjimse av, det å oppfylle suget, det er en viktig del av våre liv, vi har alle slike uvaner, tror jeg. som feks cocacola, det er jo avhengighet, eller sex, eller bekreftelse, eller selvskading, eller alkohol. og når jeg da ser på alle disse forskjellige, så blir plutselig ikke røyk såå jekli farlig.

pluss at det er ufattelig sosialt. det er det. uansett hva dere aldri-røykere sier, så er det å ta en røyk sammen en utrolig sammensveisende handlig. man står sammen i en lite gruppe, noen bommer røyk, låner lighteren, ruller en eller låner et papir. man blir kjent, når man står ute og røyker er det nesten en selvfølge at man begynner å snakke sammen, og det er det da virkelig ikke når man står ute og trekker frisk luft. det er ikke det. da står man bare der, og henger, og føler seg litt dum. når man røyker kan man si til den andre røykeren, kom skal vi ikke gå ut og ta en røyk, og så får man dette takknemlige ansiktsuttrykket tilbake, ja herregud takk det gjør vi, og så går man ut, man lager en pause en anledning til å bli kjent til å være sammen. det er veldig veldig deilig. og veldig irriterende når man ikke røyker, selfølgelig.

men røyk stinker. seriøst, det stinker noe helt forferdelig. det stikker i øynene, det koster penger, og ikke minst, man får Kols og kreft og så dør man før man får gjort alt det man egentlig hadde tenkt. men sant, slik er det jo med alt. og som menneske er det jo ingenting av det som kommer til å skje med meg. ikke vel?

alkohol derimot, er farlig. det er en rus. det gjør at man ikke klarer det man vil og hadde tenkt, det får en til å gjøre dumme ting, og deretter ligge inne under dyna i noen dager etterpå, til hukommelsen har lagt sitt fine slør over minnene. alkohol er digg. men det er ikke like sosialt akseptert som røyking. det er ikke greit å drikke seg full hele tiden, da blir man sett rart på, og så kommer venner og skal snakke og fortelle at kanskje man drikker litt for mye, kanskje man burde ikke drikke såå mye hele tiden. alkohol er farlig.

hasj. hasj kan jeg ikke noe med. paranoiaen siger innpå bare av tanken. har man hatt angst så skjønner man hva det vil si å bli rusa og paranoid. det er meget meget ubehagelig.
alle disse andre stoffene gidder jeg ikke nevne en gang. fantastiske herlige farlige ulovlige og ubegripelig skadelig syntetiske stoffer. man har da blitt for gammel til å føle at det er nødvendig å danse danse tygge tygge natta lang.

selvskading er vel forsåvidt noe annet. en annen type avhengighet kanskje. det er altfor mange som driver med det, har jeg skjønt i ettertid, men jeg ikke visste hva det var da jeg først begynte. jeg skjønte ikke hva jeg gjorde, jeg bare syns det var deilig å kjenne på noe fysisk noe, det var deilig å bøye håndleddene slik at sårene rynket seg, og kjenne at det gjorde vondt, at jeg var tilstede i huden min, i virkeligheten, ikke innvendig. for innvendig var bare kaos. innvendig var ingenting.
jeg husker jeg hørte på Leonard Cohen, jeg satt i en gammel stol rett ved anlegget, med te og sigaretter, og holdt jeg gloa helt helt inntil huden på handleddet. det var ubegripelig vondt. kanskje jeg hadde sett det på en film, jeg får den følelsen nå når jeg tenker etter, at jeg hadde sett en film hvor noen gjorde det, de hold gloa så nærme at det begynte å boble. det fikk jeg ikke til, da må man nok holde ganske så lenge. jeg klarte ikke så lenge om gangen, men man holder helt til man ikke klarer mer, og så tar man en pause før man begynner på nytt. det er så vondt. det er helt vanvittig. jeg har prøvd nå i den seinere tid, bare for å kjenne hva det var jeg egentlig gjorde. og det er faenmeg sprøtt. at jeg fikk det til. det er rart å tenke på hvor uendelig vondt det må ha gjort inni meg, for at den fysiske smerten skulle kunne utgjevne det.

det var første gang jeg var deprimert. jeg visse ikke noe om det, heller. jeg visste ingenting som slike ting, egentlig. jeg bare var. i tre månder, og så var det plutselig over, og man tenker herregud er det slik det er å leve. er det slik det er å le av ting, og være tilstede.

men det kom tilbake igjen, selvfølgelig. da hadde jeg fått litt mer peiling, så jeg begynte med kutting istedet for. kutting er ikke i nærheten av å gjøre så vondt, det er enklere, det går raskere over, det gror fortere, og så blør man. blod er en underlig ting. blod er magisk. farlig. hypnotiserende. jeg vet ikke, jeg klarer ikke helt beskrive det, jeg klarer ikke helt å huske det tror jeg, hva det var som gjorde det så viktig og nødvendig. smerten er klar, smerten fikk meg tilbake til virkeligheten, den fikk meg ut av meg selv, slik at jeg kunne konsentrere meg om utenfor, om folk og hendelser og skole. blodet derimot er noe annet. det gjør ikke vondt, men det er en så inderlig kraftig bekreftelse på smerten. det er vel ingenting annet som kan bekrefte smerte på samme måte som blod kan. alle alarmer går, tilogmed den mest deprimerte tilbaketrukkede hjernen skjønner at når det kommer blod, da er det noe alvorlig på gang. da er det ikke kødd, det er på ordentlig. kanskje det var derfor det var så fint, hver gang blodet piplet så fikk jeg et overordentlig bevis på hvor vondt jeg hadde det.

psykologien kaller det for en ventil. selvskading er en ventil for alle følelsene man ikke klarer å håndtere. istedet for å sprekke som en ballong, istedet for å knuse ting og banke opp folk, så kutter man seg opp. man retter smerten mot den den tilhører. noen gjør det jo også for å få oppmerksomhet. for at andre skal kunne se smerten, for å få hjelp, medlidenhet og slike ting. jeg gjorde ikke det. jeg gjorde det for å få utløp for denne ubeskrivelige vulkanen jeg hadde inni meg. og det funket innmari godt. inntil jeg satt ved kjøkkenbordet en gang og brukte en dårlig kjøkkenkniv med tagger. plutselig oppdaget jeg armene mine og tenkte at herregud når jeg er tredve kommer jeg til å se ut som en kjøttkake. så jeg bestemte meg for å gå til legen. for man vil da virkelig ikke se ut som en blodig pølse heller.

hos legen fortalte jeg at jeg trengte en psykolog. han spurte hvorfor. jeg svarte med det enkleste; vel, fordi jeg prøver å ikke drikke whiskey før klokken to om formiddagen. men det får jeg ikke alltid til. legen lente seg tilbake med en bedrevitende mine, åjahaja, så det er mer rusproblematikk altså. neineineni, ropte det inni hodet mitt, symptomer for pokker, det er symptomer. jeg brettet opp genseren og viste ham armene mine. han ble alvorlig. slik skummel alvorlig slik man ikke vil at leger skal bli, og så sa han, ja ok, jeg skal ringe til dps og høre.

to uker etterpå ringte psykolog B og jeg fikk en time. på den måten har jeg vært utrolig heldig. jeg har snakket med så alfor mange mennesker som må streve seg gjennom tjue telefonsamtaler med forskjellige psykologer, og vente i mange måneder før noen tar dem inn. jeg fikk time etter to uker. det var fantastisk. hun reddet livet mitt. ikke akkurat da, men over årene som gikk, jeg er henne så uendelig takknemlig.

selvskadingen sluttet jeg ikke med, selv om jeg begynte i terapi. det tok lang tid. selvskading er en avhengighet, en ventil, en utløsning, en bekreftelse og et håndfast bevis for meg selv. at jeg faktisk har det vondt. at jeg faktisk ikke har det bra, selv om jeg later som, selv om alle tror det. for noen ganger er det vanskelig å vite hva som egentlig er, når alt inni er helt helt annerledes enn alt utenpå. det strever jeg fremdeles med, og det er nok en ting jeg alltid kommer til å ha problemer med, men nå ringer jeg heller til vennene mine og spør. og så forteller de meg hvordan virkeligheten kanskje er. og at det er helt greit.

den grønne stjerna

jeg lufter bikkja og på veien stikker jeg innom for å si unnskyld, han smiler og sier sånt skjer, og når han ser på meg så føler jeg meg så innmari spesiel. Han ser på meg med disse øynene og jeg føler meg som den eneste, den beste personen i hele verden, men jeg er fyllesjuk og flau så jeg tror jammen jeg rødmer og så rygger jeg og sier, ja det var bare det jeg ville si, men ja ok, hade da.

jeg går tur rundt jordet og blir våt på føttene, hodet mitt er for tungt for nakken min, jeg har ikke sterke nok muskler, så jeg skrur det av og rister det litt, jeg må riste ganske lenge før noe kommer ut, det er merkelig at hodet kan være så innmari tungt og tydeligvis inneholde så lite, det som kommer raslende ut ser ut som en blanding av slimete bæsj og fjær, en rar blanding, veldig konkret og helt gjennomsiktig, men nå er det jo tanker man snakker om her, så da er det kanskje ikke så underlig.

jeg skrur hodet på plass og tenker at det er faenikke rart at man går rundt og er tung i toppen, alt handler jo bare om det, om tanker og følelser og folk og fe. jeg har jo absolutt ingen fysiske utfordringer i livet mitt! jeg må aldri løpe for livet, hoppe så høyt jeg kan, eller gjøre egentlig noe som helst bortsett fra å bruke huet. jeg ser opp på kampesteinen som ligger så fint midt i søla, hm, tenker jeg, hm, jeg går rundt og kjenner på mosen, den er veldig glatt, og det er en stor stein. nei off, jeg er for tung i rumpa for dette. jeg gir opp og går videre.

men så kommer bikkja hoppende og er så veldig lett og lykkelig og jeg tenker at nei faenhellerda! så jeg løper tilbake, kaster av meg jakka og bestiger, beseirer, besitter hele den forbanna store steinen. jeg må faktisk si jess høyt for meg selv, og jeg ler og jeg tenker, hm. ikke så værst. på vei ned får jeg full panikk og ender med å skli på rumpa og få mose i buksa og godt opp under kjolen.

men det er greit, jeg er i siget, jeg er i farta, hu hei her kommer jeg, nåde den som ikke passer seg! jeg klatrer og klatrer og jeg føler jeg er døøødshøyt oppe og jeg kjenner at treet vaier i vinden og blir kjemperedd og må si høyt oi oi, oooh, oi hoi, mens jeg klemmer armene rundt stammen og får bark inn under kjolen, den andre veien. jeg ler og tenker at jeg er en treklemmer, ja til treklemmere! ja til å kjenne dette svære treet som beveger seg, det blåser, og jeg kjenner det, jeg er i ett med naturen, hurra, røtter og bark og deilig vind!

ekstasen går over og jeg kommer tilbake til den fyllesjuke tilstanden. jeg strever meg ned, tenner en røyk, hoster og går hjem. der sovner jeg på sofaen inntil bikkja.


ps; Er det noen som vet hva slags planet eller stjerne det er som lyser så fint gult og rødt og grønt på himmelen i sør? den henger nede til venstre for Orions belte.

fantasi og realitet

det ringer, det ringer lenge og jeg tenker han kommer sikkert ikke til å ta den, han kommer ikke til å gjøre det, jeg kommer til å høre stemmen hans på mobilsvar; hei jeg kan ikke ta telefonen nå, legg igjen beskjed etter tonen, jeg venter på å bli skuffet, og jeg venter på å bli lettet, jeg vil så gjerne høre stemmen hans men jeg vil ikke snakke med ham.

det ringer, det ringer ikke lenge, det ringer mye kortere enn vanlig, jeg tror at han har lagt på, kanskje han la på, jeg går videre til telefonsvar med en gang, bare etter noen få ring, han har sikkert lagt på, han vil ikke snakke med meg, husker han nummeret mitt, jeg tror ikke han husker det, men det er jo et norskt nummer, han legger på han vil ikke snakke med meg, jeg tror jeg dør.

det ringer og ringer og ringer og jeg er på vei til å legge på, plutselig hører jeg stemmen hans, det er mobilsvar jeg skvetter og sukker, men han sier ikke legg igjen en beskjed han sier hallo med spørsmålstegn bak, han lurer på hvem det er, han vet hvem det er men han sier likevel hallo med spørsmålstegn bak, jeg sier hei, jeg har for mye luft i lungene, det blir ikke et hei det blir et utpust hhhhhheeiii med masse pust bak jeg høres sikkert ut som om jeg løper, men jeg løper ikke, det er bare hjertet mitt som stopper og hopper og lungene mine får ikke nok pust, jeg sier hei, det er meg, hvordan går det, han sier hei hallo det går fint, hvordan går det med deg, du er i norge, ja jeg er i norge, jeg går tur, men jeg går ikke egentlig tur jeg står helt stille og sparker i bakken, det går fint, joda norge er digg det gratis kjøleskap vet du, det er fint, og så leser jeg og det er fint, og hva med deg, hva driver du med for tiden, jeg sier det ikke, jeg roper inn i telefonen herregudihimmelen jeg savner deg så mye at jeg holde på å dø, jeg savner deg hele tiden, nei ikke hele tiden, jeg savner deg litt av og til, nei ikke litt, jeg savner deg dødsmye, men bare av og til, og det blir ikke mindre, jeg trodde det skulle bli mindre, du er min, det er jo oss, jeg klarer ikke å glemme deg, jeg klarer ikke å gi slipp, det er jo deg jo, hva er det med deg, hvordan ble det slik hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp på deg, faenheller.

jeg ringer ikke egentlig, jeg slår ikke egentlig nummeret, jeg tar ikke mobilen opp av lomma en gang.

jeg går ut etter å ha drukket all øllen til opphavet, jeg smugler med meg noe jeg håper er den billigste flaksen med Highland Park og jeg går ut, det regner jeg tenner en røyk, jeg stjal en røyk, nei jeg stjal endel røyk, men jeg gav ham en klem før jeg gikk ut så det er nok greit, men jeg smugler med meg den brune drikken og så går jeg ut, jeg er full jeg er rastløs jeg vil noe men jeg er ikke sikker på hva, jeg banker på vinduet og han lukker opp, han ser på meg med hevede øyenbryn, hva er det du vil hva er det egentlig du vil med meg, han sier det ikke, han sier joda, kom inn en tur, vi hører på musikk, det er fint, vi hører på Jan Johansen eller hvordan man staver det, det er nydelig, jeg tar hendene hans og legger dem på kinnene mine, jeg kysser håndflaten hans og har lyst til å la tunga leke rundt en finger, jeg har lyst til å sette meg overskrevs og kysse de fine leppene hans, kjenne mykheten, ruheten, jeg har lyst til å legge hendene hans på brystene mine og gni meg mot skrittet hans, jeg vil at han skal føre de kalde hendene sine opp under kjolen min og puste meg i nakken, jeg hviler mot handa hans og vi hører på muskk.

etter en stund går jeg, jeg går ut på fotballbanen og legger meg på gresset, det er ikke stjerner i kveld, det er lyse skyer på himmelen og jeg er for full til å være mørkredd, jeg røyker mens jeg blir våt på rumpa der hvor ikke jakka rekker ned, jeg røyker og jeg ønsker meg noe, jeg vil noe, jeg klarer ikke dette her.

jeg ringer og er lett og glad i stemmen, han er trøtt han sovnet på sofaen, jeg sier kom og hent meg, kommer du og henter meg, jeg valser rundt i byggefeltet og drikker whiskey fra flaska, han sier ja, selvfølgelig, jeg kommer. vi ser på film og jeg holder rundt ham, men vi skal ikke pule, vi trenger ikke pule sier jeg, neida sier han, vi trenger ikke det, ikke at jeg ikke vil, liksom sier jeg, men vi trenger ikke, men vil du, ja sier han, jeg vil alltid pule, og så ler vi, og vi puler ikke. vi ser på film og jeg blir glad.

han tar telefonen, han sier hei, jeg sier hei det blir stille og jeg kryper inn i røret, jeg smelter sammen med signalene og forsvinner inn i svart fart og jeg fyker over havet og jeg krøller meg sammen i fanget hans, jeg elsker deg, jeg klarer ikke å gi slipp på deg, han stryker meg på hodet og sier, men vi var jo ikke så bra sammen, på slutten, du husker vel det, jeg tenker at ja jeg husker jo det, med tankene mine, men hjertet mitt, hjertet mitt husker bare kjærligheten.

fitteangst. vaginalangst. vagina-angst.

jeg kikker bort på frøken funky og gjør mitt beste for å etterligne de fantastiske moovsa hennes. jeg klarer det ikke helt, men jeg ler og vi skåler og jeg er glad. jeg er med deilige venner og danser til forferdelig musikk, jeg prøver å være ung og sexy, jeg prøver å gi slipp og være tilstede, å bare kjenne på musikken. men musikken er så innihelsikens dårlig, og jeg er tydeligvis for gammel til å slippe meg løs til den slags rytmer. så jeg skåler heller, og går ut og tar en røyk. ute står det små mennesker med høyt hår og svømmende øyne, puppene henger nesten ut av tøystykket som strever med å holde alt på plass, eller de er godt presset flate av trange singleter. Lange ranglete homoer med glitter i smil og knekk i de forskjellige ledd. jeg liker at de er så like, denne flørtende gleden, sexuell og lett, leken med masser av drama. Jeg lurer på om jeg noen gang var slik? jeg tror ikke det, vi snakker om det og er egentlig ganske enige, vi var aldri så tøffe, så sexuelt modne og utforskende. Jeg var livredd, jeg husker første gang jeg sneik meg inn på Potta og ble spist opp av den store skulme lesba som drakk øl ved baren. hun hadde mørkt hår som falt tynt ned i ansiktet og en slik svær svart skinnjakke med frynser på. jeg skulle til å bestille en øl, men da jeg kjente tunga hennes strekke seg over baren og inn i øret mitt så snudde jeg og løp tilbake til den derre pubben i Lille Grensen som ikke heter det samme lenger. og så sjekket jeg sikkert opp en fyr.

gutter er enkle. jeg kjenner dem, jeg har kjent dem så lenge. ikke alle er det, selvsagt, men de man kan sjekke opp, de enkle, ukompliserte. deres sexualitet har i all evighet vært akseptabel, de har ikke hatt tiår med undertrykking, skam og latterligjøring å komme over, og overvinne. guttene er enkle fordi de skjønner hva det dreier seg om, flørt sex klinings alkohol. og de er ikke redde for det. de trenger ikke skjemmes for å ville knulle, de trenger ikke være redde for at kåtheten deres skal være for mye, for upassende og ekkel. De har i alle år hatt makten, den sexuelle makten og friheten til å definere hva som er passende, hva sex skal være. det skulle ikke være nytelse for kvinnen, det skulle ikke være aktiv deltagelse, det skulle ihvertfall ikke leves ut, nytes, flørtes og pules i hytt og pine av unge kåte jenter.

kvinners sexualitet er skummel. tenk hvis alle kvinner plutselig ble seg selv og sin kåthet bevisst og bestemte seg for å prøve å ta det de hadde lyst på, tenk hvis alle de innpåslitne overfulle førtiåringene (å gud, det er snart meg!) som henger rundt med de rynkete brystene sine til allmenn skue plutselig skulle fordobbles, pøbbene fylles til randen av kåte femtiåringer med permanent, fargerike øredobber og grå stripe i hårfestet. tror du alle de ubehagelig innpåslitne småfeite og svettende mannfolka ville takket gud og tatt for seg av herligheten? det tror ikke jeg. jeg tror de ville tenkt hvilken upassende og voldsom latter den damen med ølglasset har, MÅ hun ta så stor plass? og hvorfor har ikke venninen med coctailen forstått at navlestor utringning virkelig ikke ser bra ut når man har solrynkete hengepupper!? tenk hvis det paret du tok på fersken i bakgården var to voksne kvinner som stod med handa i hverandres strømpebukse?

jeg drikker Tallisker og spiser grisete vidunderlig sjokolade. jeg tenker at vi kommer til å gjøre just dette her når vi er førti, femogførti, femti. forhåpentligivs også når vi er seksti og sytti. Det gjør meg lett og glad og litt melankolsk. jeg håper ikke vi tilpasser oss vår alder. jeg håper vi gjør det vi vil, det vi lyster og føler for. jeg håper vi spiser drikker og danser med samme nytelse og glede som vi gjør nå, jeg håper vi setter pris på sex, på flørt og på småbrisne diskusjoner om viktige temaer. jeg håper at jeg kan ta på meg klærne som jeg føler meg fin og fjong i, og gå på lesbefest, gå på byen, gå ut og kikke på småripsene med all den gleden som jeg er ganske sikker på at hvis man jobber for det, så klarer man å beholde den.

da skal jeg nok fremdeles kikke misunnelig bort på frøken funky, flørte med frøken myk og skåle med latter til min dyrebare venn.

puslespillet

jeg vet ikke hvordan jeg skal finne alle bitene som var meg. Jeg vet ikke hvordan jeg er lenger, hvordan jeg ser ut. man trenger et bilde for å lage et puslespill, man trenger en kopi, en tegning, et speil, noe som gjør at man finner bitene og kan legge dem der de hører hjemme.

jeg vet ikke hvem jeg er. jeg er jo, jeg vet jo det, jeg er jo den samme, jeg gjør det jeg skal, det jeg må, det jeg vil. men jeg mangler. jeg er ikke den jeg var før. før ham. jeg er en annen enn da jeg var med ham. vi var to. og plutselig er jeg en.

halvparten mangler, og den skal jeg liksom fylle opp med meg selv. jeg skal bli min egen person igjen, uten at det betyr at jeg ikke var det, sammen med ham. men vi var to.

og nå er jeg en.

jeg trenger å finne det bildet som skal være meg, jeg trenger kopien, blåpapiret, eller en ny tegning. jeg tror det blir det siste. strektegning med svart penn. ny.

herligland så tragikomisk.

jeg er bare ikke sikker på hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hvordan hjørnene mine ser ut. man må jo først finne hjørnene, de er egentlig enkle å finne så jeg tror de ser ut som vennene mine, søstrene mine, hunden min, familien min. jeg tror det er der. og så arbeider man ut derfra. ikke sant, man begynner med hjørnene.

det er vidunderlig å dra avgårde og fylles med kortvarig kjærlighet og glede. det er deilig med fyll og flørt. men det er bare silkepapir. og man kan ikke legge puslespill med silkepapir. det forsvinner jo av en tåre.

og jeg trenger noe som tåler snø. saltvann.
vind og stormkast og brennmaneter.

renselse

jeg går sakte bortover grusveien, det er tidlig morgen, menneskene går til jobb med hodet senket for å unngå at de gjennomtrengende små snøflakene skal sette seg fast i nylagt sminke og nyklippet skjegg. Bikkja springer som en gal av lykke over å kunne løpe. Hun hopper på den rare måten som ligner litt på et rådyr, og litt på en kalv. Mye kraft i en liten kropp. Jeg løfter ansiktet oppover mot snøen, mot vinden og kjenner at det stikker i kinnene. Jeg klarer ikke holde øyene åpne, dette minner meg om Norge, jeg savner Norge kjenner jeg, jeg savner været, naturen, de vidunderlige kreftene som bråker og blåser og som alltid klarer å gjennspeile sinnet mitt, savnet mitt, smerten min.

Jeg går langsomt bortover veien, slik at bikkja kan snuse og lese dagens nyheter. Sakte tar jeg tak i glidelåsen på toppen av brystbeinet mitt, den er vanskelig å få tak i, den er så godt som ubrukt, gammel og inngrodd i huden min, men jeg leter den frem med nikotinbefengte fingre og tar et godt tak, før jeg begynner å sakte sakte dra den nedover. Det gjøre vondt, huden min stritter i mot, den revner der den har grodd sammen over glidlåsen, blod pipler ut når tennene rives fra hverandre inne i denne fantastiske lille konstruksjonen. Jeg smaker på fingrene mine, slikker av blodet og prøver igjen. Sakte sakte åpnes brystet mitt, nedover brystbeinet til enden der muskelne overtar, overgangen er vanskelig jeg må rykke til for å komme videre, et stønn slipper ut av munnen min og jeg tar en pause for å trekke pusten. To lange dype åndedrag, det er lettere nå, brystkassa har blitt større, den holdes ikke lenger igjen av knokler muskler fett og hud, jeg trekker pusten, det er et tomrom, jeg vet at jeg kan puste innover i all evighet og fremdeles ikke nå slutten, det er som å puste ut når man er på vei til overflaten. Luften utvider seg i takt med nærheten til overfalten. Jeg griper på nytt tak i glidlåsen, den ligger rett over solar plexus og hvis jeg vil kan jeg la handa mi gripe tak i de livsviktige blodårene, tarmene, nervene som utgjør meg. Men det er ikke det som er formålet, jeg skal bare åpne opp, så jeg drar videre nedover, huden revner, musklene skilles og tilslutt, noen sentimeter over navlen stopper jeg. Navlen er for komplisert, det er ikke bryet verdt å begynne med navlen, jeg har stor nok åpning nå. Hendene mine føler seg frem oppover fra glidelåsen, de følger den tynne kanten og de spisse taggene som har holdt meg sammen, når de er cirka på midten stopper de opp, jeg tar et ekstra godt tak, det er sleipt og glatt av blod og underhudsfett, det siver frem mellom fingrene min og gjør at taket glipper, så jeg graver fingertuppene inn i fettet på innsiden av huden og løfter hodet nok en gang opp mot snøen, mot himmelen. Jeg retter ryggen og trekker pusten dypt dypt inn. På utpust drar jeg sidene fra hverandre og åpner opp hele situsen. Snøen kjennes kald og kriblende på innsiden av huden min, vinden finner veien inn i rynkene mellom tarmer, blodårer, og lunger. Nervene skriker av kuldesjokk og jeg får frysninger over hele meg. Jeg kikker ned og ser hvordan hjertetmuskelen jobber i et raskt stabilt tempo, blodet pumpes ut i lungene, mellomgulvet heves og senkes og lungene, som er litt flekkete av tjære, bobler og ser sprekkferdige ut når luften suges inn.

Snøen setter seg fast og smelter i møte med det varme, det kiler, jeg ler og løfter hodet igjen. Sånn, luft, renhet, vinden skal vaske alt bort, jeg åpner meg opp for kulden, slik at jeg kan begynne på nytt. Ser du, ser du hva jeg gjør, jeg åpner meg opp slik at du skal forsvinne. Jeg gir deg bort, vekk, dra bort nå, du kan renne bort sammen med blodet som sildrer over navlen, du skal vaskes bort av snøen, av snøvann og vind som rengjør meg. Jeg trekker pusten inn inn inn, frisk kald luft i hele meg, jeg spenner ryggen og skyter frem bystkassa; dra! bort! vekk! los!

Jeg slipper tak i skinnet mitt og underhudsfettet lager en liten slurpelyd når hullene etter fingrene mine fylles opp igjen. Jeg strekker hendene mine frem og ut, de er svartrøde av blod, iskalde og stive, og jeg folmer når jeg skal ta tak med høyre hand i den lille slimete hanken på glidelåsen. Venstre hand griper tak i navlen og magefettet, jeg borer tommelen inn i navlen og drar den nedover for å stramme huden slik at jeg lettere kan dra låsen oppover. Det går fort denne veien, blodet fungerer som smøring og tennene flettes lett inn i hverandre, det vil nok bli vanskelig å åpne den igjen tenker jeg, blodet vil rustne metallet sammen, men forhåpentligvis blird et kanskje så lenge til at jeg bare trenger å banke litt på den, og så faller det av som støv.

Jeg har nådd toppen og passer på å presse glidelåsen dypt inn i brystbeinet, den finner plassen sin med et klikk, og huden legger seg fin tilrette over den igjen. Jeg retter på klærne, graver frem sigarettpakken fra lomma og tenner meg en røyk. Kom da bikkjemor, kom så går vi hjem. Olga kommer løpende mot meg, jeg setter meg på huk og lar henne slikke hendene mine reine. Jeg føler meg lett og glad. Ny.

som å pisse etter spilt melk.

jeg liker ikke folk som rynker på nesen over mat eller andres matvaner. jeg blir sur når noen sier, hva?! skal du spise dèt til frokost?!! jeg blir irritert når jeg presenterer mat for noen og så rister de på hodet, rynker skeptisk på nesa og tar en bitteliten knivspiss på tunga. hvis de da i tillegg lager grimaser eller viser andre tegn på avsky så har jeg lyst til å gi dem et dask slik som mødre gjorde i gamle dager og si med lynende øyne, se og oppfør deg din drittunge.

jeg liker ikke mennsker som snakker om andre mennesker. det var fine L som skrev det her forleden, jeg snakker ikke om folk til folk, sa hun. Det syns jeg var en vidunderlig fin ting å si. så enkelt og greit, og så innmari vanskelig.
jeg snakker om folk til folk, jeg snakker om kjipe sure treige feige idiotiske ignorante mennesker til vennene mine. jeg må fortelle hva som skjedde da jeg ble lei meg, eller sur, eller tatt på senga og klarte ikke bli sinna og reagere før mange timer etterpå. jeg må snakke om mine forhold til folk, jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke tar feil. at jeg har lov til å føle slik eller slik. at det er ok, at de gjorde noe kjipt, ja det er sant, det var dumt gjort, ja du har lov til å være sint og sur og lei deg nå, det er greit. det er kanskje litt dumt, litt lite voksent og kanskje litt ulojalt mot de det gjelder, men jeg får det ikke til aleine. verdenen min er ikke sikker, jeg er ikke sikker på hva som er riktig, hva som er godt og vondt, hvor grensene mine går, jeg trenger å snakke om dem, å klargjøre dem sammen med folk jeg liker og stoler på, og så kan jeg takle hva som helst. tror jeg.

men jeg liker ikke folk som snakker om folk. bare fordi de er rare. eller uvanlige. eller annerledes. jeg liker ikke å høre om hvor utrolig kjip denne personen var, det var en filleting, get over it, du er over det, du er fremdeles hennes venn, ikke fortell meg hvor kjip du syns hun er eller var. jeg driter i det. hvis det er viktig, hvis dette er noe du trenger å snakke om fordi du trenger å ordne opp i hva og hvordan du tenker og føler så er jeg der for deg. da kan vi snakke om alt og alle. men da skal det egentlig handle om deg. hva som skjedde, hva du følte, hvordan det kan forandres på. ikke bare fortell meg dette fordi du har lyst. du trenger ikke støtten min, du vil bare fråtse i hennes dumhet. hva i helsiken er det godt for? det er fullstendig irrelevant.

jeg liker ikke når folk forteller meg uviktige negative tolkninger om en person jeg ikke enda har møtt. jeg tror jeg klarer å møte de fleste uten fordommer, men det er vanskelig å ikke tolke ting i et annet lys når man hører kjipe ting først. jeg kan rett og slett ikke fordra baksnakking. for det er det det er. baksnakk.

kvinners verste fiende. jenters verste side. muligens guttene har det på samme måte, kanskje jeg generaliserer noe forferdelig når jeg sier det, men herregud hvor utrolig teite mange jenter er! nei, jeg syns ikke det er noe vits i å snakke om at hun er tjukk eller tynn eller hva slags klær hun har på seg. det bryr meg midt langt oppi rumpa. jeg syns det er dritforbanna kjedelig samtaleemne. nei, jeg vil ikke egentlig høre enda en gang om hva den og den personen gjorde for evig lenge siden og derfor så Er jo den personen slik, og nei, jeg tror ikke det. jeg tror ikke folk er slik mot meg som de er mot deg. vi er forskjellige. vi skaper forskjellige situasjoner, vi skaper forskjellige mennesker fordi vi er to er forskjellige.

og herregud ja det også. jeg hater det blikket, det der, hva var det jeg sa, nå begynner hun igjen, det er så tyyypsik ham- blikket. jeg ser ned i gulvet og tenker, nei vi er ikke på lag her. man kan snakke om kjipe uvaner hos felles venner, men når det kommer til det, så glemmer man det, man elsker det, og man er ihvertfall ikke på lag om hvor kjip hun eller han er. da snakker man heller om det. men tar det opp, man er ærlig, man spøker om det og kommuniserer, KOMMUNISERER hva det er som er problemet. men blikket kan også sendes med latter, med et hemmelig smil som ikke er så hemmelig likevel, for vedkommende ser det, og skjønner det, og så er det greit. det er lov, man er rar, egen, man har sine underlige tilbøyeligheter og det er greit. slik som at det er greit å ergre seg, og le av det.

latter er det beste som finnes. latter over alt. latter når noe er trist, tragisk, fremmed, skummelt, kjipt. latter i alle situasjoner, når man bommer på stillingen i senga, vaginapromper!, etter begravelsen når man minnes, på galehuset i fellesskap over galskapen, når man blir opmerksom på sine egne ekle uvaner, når man får tilgivelse, når man har snakket seg ferdig.

pytt pytt, sier alltid min mor. jeg er helt enig. en liten utblåsning, og så pyttpytt.

læreren

jeg sitter på toget med sommerfugler i magen, eller kanskje det heller burde være flaggermuser, men det vet jeg ikke enda. jeg er bare superspent og redd og veldig veldig etellerannet som jeg ikke vet hva er. besatt?

jeg går av toget og tenner en røyk, hvor skal jeg gå, jeg velger en av utgangene og kommer ned til kioskene som man finner ved envher norsk togstasjon. jeg går bortover mot parkeringsplassen og ser ham stige ut av bilen. jeg går mot ham, kommer mot meg, han smiler og gir meg et kyss på kinnet, vi går fort mot bilen og setter oss inn. han snakker om vanlige ting, jeg smiler og hjertet mitt går i totusen. når vi kommer til huset hans sier han at han ikke kan stoppe, naboene kan se det, det er for risikabelt, han viser meg huset sitt og kjører noen hundre meter, bare gå av her, gå tilbake, gå inn det er åpent, bare gå rett inn i huset mitt sier han, jeg må bare kjøre rundt slik at de ikke ser det. jeg nikker og ler og går ut av bilen. jeg går inn i huset hans, det er ekstremt rent. ekstrem rent. ingen ekstra ting, ingenting ute av orden, ingenting som ikke hører hjemme på plassen det er tildelt, han kommer og viser meg rundt, han viser meg den vakre hengekrybba til sønnen sin, soverommet hvor han puler kona si, badet det er varme på gulvet. vi går inn på kjøkkenet og han tenner peiser, han tenner peisen med denne spesielle røret som han har laget, han blåser i røret for å gi glørne mer energi, slik at de flammer opp og gir meg varme. han lager kongereker stekt i hvitløk og chilli, jeg legger føttene mine på bordet, jeg har på meg et skjørt og en strømpebuksene mine viser beina mine. han tar på føttene mine, han masserer dem og stryker meg langs låret. vi spiser, det er virkelig deilig mat, jeg sutter på fingrene og ser ham inn i øynene, jeg er kåt og ekstatisk, manisk, etellerannet jeg enda ikke vet hva er. Han går forbi meg og når han kommer tilbake stopper han bak meg, han tar om nakken min, løfter håret mitt bort og masserer meg. jeg sukker og lener hodet tilbake. han bøyer seg og kysser meg på halsen.

vi er på sofaen, jeg sitter oppå ham, jeg kåt og jeg er en nybegynner, jeg lener meg bakover når han tar meg på brystene, han griper dem ømt og hardere, han bøyer seg frem og lar hodet sitt omfavnes av dem, han kysser dem, slikker brystvortene mine, kysser dem, jeg sier hardere hardere han biter i dem det går frysninger gjennom hele meg, jeg presser meg mot ham, jeg vil ha pikken hans inni meg, jeg er kåt og våt og vil at han skal ta meg, pule meg, knulle meg.

jeg er på vei til å dra, det er seint jeg er overtrett og det er lurt å dra hjem, jeg setter opp håret mitt, og herregud jeg har mistet en hårspenne, jeg har mistet en hårspenne! jeg ser på ham med panikk i øynene og bøyer meg ned på kne for å lete, jeg saumfarer teppet med hendene mine, jeg leiter og leiter og tenker herregud han har en kone, han har barn, herregud hva er det jeg har gjort. han setter seg ned bak meg og drar meg bakover mot seg, slapp av sier han, slapp av det går bra, han drar meg bakover og legger hendene over brystene mine, han drar opp genseren min og kjenner på håret mitt, jeg reiser meg litt lengre opp på kne slik at han kommer bedre til og han lar fingrene gli ned rundt klitorisen min, jeg er fremdeles våt og stønner når han sakte lar en finger gli inn i meg, jeg biter ham i halsen og overgir meg, han lar fingrene gli ut og inn, en finger to fingre, jeg har ikke så stor plass, han masserer klitorisen min og jeg stønner høyt i øret hans, mens jeg finner frem til buksesmekken hans. herregud jeg har så lyst på pikken hans inni meg, jeg fomler med knappen med glidelåsen han hjelper til og så kjenner jeg pikken hans. den er liten.
han har en liten pikk. en bitteliten tynn pikk som jeg omfavner med handa. den er stiv og har et deilig stort hode, men den er liten, kort, en kort pikk. jeg kjenner skuffelsen i kroppen og fører handa hans ned fra brystet mitt og inn i fitta mi, han knuller meg med fingrene mens jeg omfavner pikken hans med handa mi. jeg er for full til å komme, så etter en stund stopper jeg, vi stopper og vi reiser oss. jeg kysser de tørre tynne leppene hans og sier at nå er kommer nok taxien snart, han gir meg noen penger og jeg får et øyeblikk av prostitusjon så jeg slenger pengene på bordet mens jeg ser på ham. han smiler lunt og stryker meg over håret. lyset fra taxien streifer over rommet, jeg ser på ham, på pengene og tar dem med en dårlig følelse.

jeg sitter i taxien og hyperventilerer. herregud hva er det jeg driver med. hva er det jeg har gjort. jeg ler, jeg røyker ut av vinduet, jeg tar av meg skoene og krøller meg sammen i setet, herregud hva er det jeg driver med?

jeg er 19 år og tror jeg har kontroll.

kjære gud

altså, kjære gud, eller, kjære jesus.

ja ok, en gang til, kjære jesus takk for at du passer på meg og alltid er med meg, takk for at jeg kan be til deg, og at du hører, selv om jeg ikke alltid skjønner når du svarer meg, som regel ikke, aldri faktisk, men takk likevel for at du hører mine bønner.

og så du gud, takk for at du er sjefen i verden og alt, og at alt som skjer er din vilje, og har en betydning, jeg skjønner den ikke helt, men det ordner seg sikkert til slutt. takk for at jeg kan be til deg, snakke med deg og ikke føle meg så aleine i verden. Takk for at du lot menneskesønnen din dø på korstet for alle syndene som enda ikke er begått av alle barna som må døpes for å komme til deg. takk for at jeg kanskje ikke må til helvete. jeg tror det er kjipt der.

nå er det ikke slik at jeg tror helt på deg, gud, men du hører jo uansett, så jeg finner frem glemte egenskaper fra bibelbeltets oppvekst og ber til deg i kveld. det er melankolsk og fint, og ganske ubegripelig. så selv om jeg ikke tror på deg gud, så tror jeg ikke jeg kommer til helvete. og det hadde vært fint om du ikke sendte folk jeg er glad i dit heller.

kjære gud, mhm, nå kommer bønnelista, den er like lang som alltid, men du hører jo på meg gud, og du vet jo hva som er det beste for meg. kjære gud, jeg ber om at du passer på vennene mine. jeg tror ikke jeg kan leve uten dem, og av og til blir jeg kjemperedd for å bli helt aleine i verden. det er en fryktelig tanke, for ofte når alt er kjipt så kan jeg tenke at jeg bare trenger å sette meg på flyet og så er jeg tilbake i venne-verdenen. så ta vare på dem for meg, er du snill.

og så kjære gud, så ber jeg om at jeg er på riktig vei, jeg skulle så gjerne hatt et lite hint om dette er det jeg skal, eller om jeg er helt på ville veier. Jeg vet jo at man aldri ser skogen for bare trær, og at når det bare er det ene fotsporet i sanden så er det jesus som bærer meg, men jeg klarer ikke å la være å tvile da. jeg syns det er vanskelig å vite hva som er riktig. hva som er veien.

og kjære gud, vær så snill å gi meg tilbake kjæresten min. jeg savner ham fryktelig mye, og jeg tror at vi burde egentlig være sammen. jeg syns Ikke at det er riktig at vi kanskje må vente litt. jeg syns vi skal være sammen nå, og det syns jeg kanskje at du kunne gjort noe med. at når man elsker noen, så kan de elske tilbake, og så kan man være glad og lykkelig. og noen ganger ulykkelig, men mest lykkelig. kjære gud, var vi virkelig ikke de riktige for hverandre? er det virkelig meningen at jeg nå skal gå denne veien, og han en helt annen en? jeg syns det er rart, for vi ville jo egentlig det samme. kjære gud, kan det hende at du har bommet litt? hvis du har det, så er det helt greit, alle kan gjøre feil, jeg vil jo nesten påstå at du har noen på samvittigheten din fra før av, men nå har du altså sjansen til å gjøre det fint igjen. hvis du vil, da. denne bittelille feiltagelsen tar sikkert ikke så mye oppmerksomhet bort fra midtøsten og afganistan og sudan og somalia og kina og egentlig hele verden. men du er jo allmektig kjære gud, så det klarer du nok. ikke at jeg kommer her og forteller deg hva du skal gjøre altså, jeg bare tenkte at kanskje det gikk litt fort, og så når du nå ser litt bedre etter, så kanskje det ikke var den beste løsningen for oss likevel. kanskje vi heller burde være sammen. ikke sant?

kjære gud, jeg tror i hjertet mitt ikke på deg, men siden jeg gjorde det da jeg var liten, så sitter du fremdeles fast der inne et sted. derfor kan jeg be til deg, slik som nå, og tenke at du hører, selv om jeg vet at du ikke finnes. det er et vidunderlig paradoks som jeg sikkert aldri finner ut av. jeg syns verden er fantastisk nok i seg selv til at man trenger en gud som forklaring, men det er fint å be litt. det er fint å tenke at det finnes en skjebne, en retning som er min, som ligger klar der ute og venter på at jeg skal finne den. så kjære gud, la meg finne den riktige veien, og vær så snill og la gutten stå i veikanten der et sted. gjerne om ikke så lenge.

takk for alt, og hils farmor og si at jeg savner henne ofte.

solbriller er ofte løsningen

han holdt rundt meg og spurte om han kunne få lese bloggen min. Jeg lo, og sa, vel den handler bare om deg, om sorg og kjærlighet. Så da ombestemte han seg. Og så kysset vi.

Jeg dro til flyplassen for å møte A. Vi hadde en herlig helg.

Nå er det tomt. Jeg drikker 20kroners rødvin og har vanvittig lyst på røyk. Men det er seint, så jeg skal heller gå i seng.

Jeg ville bare si at alt er jo ikke like sant. Min blogg er litt av meg, av hva jeg opplever, leser, drømmer, frykter, og fantaserer. Tar det bort hele brodden? Trenger det å være sant? Å være opplevd for å ha betydning? Jeg syns ikke det.

Noen ganger har jeg lyst til å vise ham den, sende en mail og si vær så god. Si meg hva du tenker. Men han ville nok ikke sagt så mye. Han ville vel bare sagt at det var heftig. At det var trist å lese om min tristhet.

Men vi kikket på hverandre og jeg så litt av det jeg ønsket. Og jeg ble glad. Jeg var glad. Det var blå himmel, solskinn og nye solbriller. Røyk og en øl før han kom. Vi klemte lenge. Vi snakket om enkle ting. Jeg sa jeg savner deg. Han sa jeg savner deg av og til jeg også. Jeg sa hva tror du, om oss? Han sa jeg vet ikke. Jeg sa jeg har lyst, en gang der fremme, ikke nå, om en stund, kanskje vi kan henge igjen. Ha det fint igjen. Han sa ja, men vi må gjøre det på den riktige måten.

Jeg vet ikke hva han mente med det. Men jeg håper det blir greit alt sammen.

parental discretion advised

Self-destruction may refer to:

• Self-destruct, a mechanism which causes a device to destroy itself
• Self-destructive behaviour, a broad set of extreme actions and emotions including self-harm and drug abuse
• Self-hatred, an extreme dislike of oneself

jeg drar ham med meg gjennom gatene, hva er det du vil da, hvor er det vi skal? nei kom nå, var det ikke du som ville knulle meg, ville du ikke knulle meg mellom puppene? se på disse da, store og deilige, ikke sant, vil du ikke se pikken din mellom dem? kom da, fort deg.

det begynner å lysne, folk kommer med sykkel og med bil, de er på vei til jobb, pendlerne er i gatene, jeg går med raske skritt mot hjørnet av bygningen, jeg puffer ham mot døra, kom igjen da, ville du ikke ha meg, eller? gå da. han ser på meg med forbløffet blikk, jeg snur meg og tenner en røyk, jeg gidder ikke vente, kom igjen da! han går inn, jeg trekker lange magedrag av sigaretten, jeg varmrøyker, jeg skjelver jeg styrter ølla og åpner den neste, han kommer ut og viser meg lappene, er det bare dette du vil ha? hvem er du egentlig? han kommer mot meg og tar med eiermine rundt hoftene og drar meg mot seg, nå hvor skal vi henn? jeg ler jeg krøller sammen lappene og stapper dem i bhen, kom, denne veien, la oss gå opp her.

jeg puffer ham inntil treet, jeg kysser ham rått og kjenner med handa om han faktisk har noe å tilby, han er stiv og det presser mot dongeristoffet, pikken hans er hard og presser mot meg, jeg blir kåt jeg snur meg rundt og gir ham rumpa, jeg presser meg mot pikken hans og drar hodet hans ned mot nakken min, kyss meg her, hardt, bit litt, jeg tar hendene hans rundt brystene mine og knar dem sammen med ham, jeg knar brystene mine som om det skulle være en grov brøddeig, jeg stønner jeg presser meg mot ham. Han drar meg ned i gresset og river i genseren min, han griper tak brystene mine og drar dem opp og ut, de henger ut over halslinningen på genseren min, og han river nesten av seg buksene for å få frem pikken. det er en stor deilig stiv og hard pikk som skyter frem og gnikker seg mellom brystene mine, jeg kan nå den med tunga hvis jeg bøyer hodet fremover, men jeg ser heller opp på ham, han har dette fanatiske uttrykket, munnen er halvåpen, som om han snerrer, han ser litt ut som en gatehund, en snerrende gatehund, kåt, desperat, sulten. har du kondom spør jeg, hvor er kondomen? han finner den frem og jeg bruker munnen til å suge den på, før jeg snur meg rundt og griper tak i pikken hans mellom beina mine. jeg lar pikken hans leke litt mellom de våte hovne leppene mine før jeg stetter meg, jeg kjenner hvordan det er lenge siden jeg har pult, jeg fylles opp, han fyller meg opp og det er deilig, inntil jeg hører med kroppen med fitta hvordan kondomen sprekker.

innihelvetesatan. jeg er oppe og står over ham, faenfaenfaen sier jeg, faenhellerda! jeg tenner en røyk og drar opp strømpebuksene, faen, når var det du sjekket deg sist? han forstår ikke hva jeg mener, jeg sier sykdom, klamydia, jeg peker på pikken hans, den er fremdeles stiv, men nå ser den bare plagsomt naken ut, med den ødelagte kondomen i en sirkel på midten, Sykdom sier jeg igjen, undersøkelse hos lege, med trykk på hver stavelse. han sier neinei, ikke tenk på det, neinei; Neinei? hva faen er det det betyr da? har du sjekket deg? neinei, sier han, jeg har ikke hatt sex , jeg mener, jeg har en samboer, sier han. hun er den eneste jeg har hatt sex med!

jeg trekker lange dype magadrag av sigaretten min. jeg bøyer meg ned og finner frem ølflaska som har rullet ut av veska. jeg jekker korken av, jeg tenner en ny røyk, jeg ser på ham; ok, jeg må dra hjem nå. jeg gir ham et kyss, han griper etter meg, jeg snur meg og løper.

jeg løper og løper og løper og løper. jeg har blodsmak i munnen. når jeg våkner dagen derpå griner jeg til jeg spyr før jeg drikker to flasker mineralvann med ett stykk beroligende. deretter gir jeg lappene til en uteligger. han blir svært glad.



Promiscuous

adj.

1. Having casual sexual relations frequently with different partners; indiscriminate in the choice of sexual partners.
2. Lacking standards of selection; indiscriminate.
3. Casual; random.
4. Consisting of diverse, unrelated parts or individuals; confused: “Throngs promiscuous strew the level green” (Alexander Pope)

jeg kommer som avtalt etter arbeidstid, kontoret hans er stengt og jeg går inn døra i bakgården. jeg banker på og hører at det rasler i låsen, jeg er allerede kåt jeg kjenner at jeg blir fuktig i underbuksa, han åpner og smiler til meg, kom inn kom inn; vil du ha en kopp kaffe spør han. neitakk, jeg tar av meg ytterjakka og setter meg i stolen. tenner en røyk, jeg ser på ham, han står over meg og tar en slurk av kaffekoppen han holder på, i askebegeret ligger en halvrøykt rullings, jeg skjelver usynlig og kikker på alle de vakre bildene som henger på veggen. han setter seg ned i stolen ovenfor meg, han bøyer seg fremover og hviler albuene på knærne. sakte, mens han ser på meg, lar han hånda gli opp inn under skjørtet mitt. jeg sprer beina og tar et nytt trekk, jeg aker meg litt lengre ut på stolkanten idet han siger ned på kne, mellom lårene mine. han kysser meg på kneet, jeg smiler og legger hodet bakover. tunga hans er myk og våt og lager en kald stripe, jeg får gåsehud og letter på rumpa for at han skal ta av meg underbuksa. tunga hans leker med håret mitt, nærmer seg klitten, jeg løfter hofta fremover, oppover, kom igjen, han lar tunga gli lett og mykt over klitten og jeg stønner, herregud for en tunge han har, han lager sakte store runde bevegelser med tungespissen, jeg stumper røyken i det den brenner meg på fingrene og han sier at fitta mi smaker godt. den smaker deilig sommer sier han, og den ser ut som en deilig blomst. jeg ler høyt og puffer hodet hans tilbake i blomsten. mer, sier jeg, og bruk fingrene.

han slikker meg, han fingrer meg, jeg stønner, jeg renner, gi meg pikken din sier jeg, og reiser meg opp. jeg snur meg rundt og kjenner den lange stive pinnen hans mot rumpeballene mine, han tar et godt tak i hver av dem og løfter dem opp og fra hverandre, åh herregud pul meg nå, jeg bøyer meg fremover for at han skal komme godt til, og så presser han pikken sin inn i meg. den er stor og stiv og pikkehodet hans får motstand på vei inn før han når bunnen. han blir stående stille mens jeg beveger meg, jeg knuller pikken hans, jeg suger pikken hans inn i meg, jeg byr frem rumpa , jeg beveger hoftene slik at den treffer perfekt, jeg reiser meg opp på tå, jeg bøyer knærne, jeg holder meg fast i bordet, i veggen, åhja, han tar tak i håret mitt og drar det bakover, jeg stønner men lyden drukner i halsen, åhja knull meg hardt, ja nå, hardt! jeg kommer, det rykker i kroppen jeg stønner slik man ikke gjør i amerikanske glansfilmer, jeg stønner dyrisk, dypt, gutturalt, med sammenbitte tenner slik at ikke nabokontoret skal høre oss.

etterpå bestiller jeg en kopp kaffe på pubben og kjenner hvordan sæden hans renner ut av meg. jeg fniser mens jeg leser avisen. det er en deilig dag.

da man var ung

15. juli 2003 kl. 19:49

jeg har for mye blod og for lite alkohol i kroppen, men med støtte fra ringnes skjærgårdspils skrider jeg modig fremover mot verdens ende.

de hvite hus på norges sørkyst skremmer meg, gi meg ei flaske sprit!

16. juli 2003 kl. 19:17

og så utrolig deilig det er å bli så full og så menneskevennlig, men allikevel ikke ha den store angsten idag, bare sose rundt en dag i sola, løpe som et helvete ut i små kalde bølger og nesten sluke halv fjorden for man glemmer å ikke le under vann, drikke liter med farris og fnise av overtrøyte og dagenderpåhumør, henge med venninde og bare prate piss, kan dere leken hva sa du? den er fantastisk, det kribler i magen jeg har lyst på mer, kan noen gi meg en latter til?

17. juli 2003 kl. 11:26

-----
if I should call you up, invest a dime
and you say you belong to me, and ease my mind,
imagine how the world could be, so very fine,
so happy together

23. juli 2003 kl. 00:42

bare noen å tenke på, det hadde vært hyggelig.

jeg hungrer etter noe. mon tro hva det er.

25. juli 2003 kl. 14:50

....
well, let me tell you about the way she looked,
the way she acted, the color of her hair
her voice is soft and cool
her eyes are clear and bright
but she`s not here
....

26. juli 2003 kl. 12:50

men så var hun der og hele kvelden ble noe annet.

hva, om jeg vil gå, neida absolutt ikke, sa jeg det istad, åh, det var bare tull, nei kan vi ikke ta en øl eller ti til her, mhm, vil du ha en øl kanskje? jeg kjøper se her, værsågod.